svensk stormanns- og kongsætt i middelalderen. I Erikskrøniken og i svenske, danske og islandske annaler betegner navnet en stormannsgruppe i Mälarlandskapene, særlig i Uppland. Som opphavsmann nevner Erikskrøniken en Folke Jarl, trolig han som falt 1210 i kamp med Sverker Karlsson. Folkungene nevnes også som opprørere mot Birger Jarl 1251 og Magnus Ladulås 1280. De omtales ikke i senere kilder fra middelalderen. Det er først Olaus Petri (1493–1552) som bruker navnet om Birger Jarls ætt, men denne uriktige tradisjon har senere fått hevd. Birger Jarl (død 1266) var gift med søster av kong Erik Eriksson. Birger hadde den virkelige makt i hans regjeringstid. Birgers sønn Valdemar ble konge ved Eriks død 1250, og slekten satt med kongemakten til 1363. Slekten regjerte også i Norge 1319–87 (Magnus Eriksson, Håkon 6 Magnusson og Olav) og i Danmark 1375–87 ved Olav 3. Gjennom giftermål på tvers av landegrensene kom Folkungene til å forberede de nordiske unionene i senmiddelalderen.