Flavien Ranaivo

Opplysningene vi har om Ranaivos liv er til dels usikre. Men man vet at han fikk sin utdannelse på skoler i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar. Fra midt på 1930-tallet arbeidet han i informasjonsministeriet i landet. Etter at andre verdenskrig var slutt, var han journalist noen år før han igjen fikk viktige offentlige oppgaver. Man går ut fra at Ranaivo var politisk radikal, men forfatterskapet tyder på at han ikke var opptatt av å skrive politisk diktning. Han forlot Madagaskar på en tid da landet var underlagt et svært autoritært venstreradikalt styre.

Ranaivos lyrikk ble oppdaget av den store lyrikeren fra Senegal, Léopold Sédar Senghor. I 1947 utgav Senghor en samling dikt av forfattere fra Afrika sør for Sahara, med innledning av Jean-Paul Sartre, og Ranaivo er godt representert i denne samlingen som fikk stor betydning for kjennskapet i Europa til afrikansk diktning. Det finnes klare likheter mellom Senghors og Ranaivos diktning, men også klare forskjeller: Ranaivo bygget på og videreutviklet lyriske former som var hentet fra den muntlige litteraturen på Madagaskar. Også han hadde fått impulser fra fransk lyrikk, særlig fra de store dikterne i renessansen, men de preget ham ikke like sterkt som det diktningen fra Afrika gjorde. På Ranaivos tid var det fremdeles uvanlig at diktere fra Madagaskar som skrev på fransk, fikk inspirasjon fra sitt eget lands folkediktning. Den første dikteren som gjorde dette, var Jean-Joseph Rabearivelo i mellomkrigstiden, og Ranaivo lærte mye av ham.

I den muntlige litteraturen som Ranaivo bygget på, er hain-teny en av de viktigste formene. En hain-teny kan være en sang fra en gutt til kjæresten hans, eller det kan være en vekselsang mellom en jente og en gutt. I den vil jenta for eksempel på en spottende og ironisk måte avvise guttens tilnærmelser, men samtidig oppmuntrer hun ham indirekte til å fortsette med flørtingen. En av de første europeerne som beskrev hain-teny, var nordmannen Olav Dahle, som var misjonær og språkforsker på 1800-tallet. Han sammenliknet denne formen med norske stev, og denne sammenlikningen finner man også igjen i nyere franskspråklig faglitteratur om diktning fra Madagaskar.

Når Ranaivo skrev dikt som bygget på tradisjonen fra hain-teny, viser det at han var inspirert av Jean-Joseph Rabearivelos lyrikk. Men en hain-teny er gjerne munter, og Rabearivelos lyrikk var ofte preget av tungsinn. Derfor var hans dikt de mest gripende, mens Ranaivos lyrikk, som er mindre alvorstung og mer spøkefull, er enda mer beslektet med den opprinnelige hain-teny-formen. Men et trekk begge dikternes har til felles, er at uttrykksformen er kort og konsentrert, og at de uttrykker sterke følelser ved hjelp av få og dagligdagse ord.

Ranaivo bruker vers libres, frie vers, og rytmen i teksten spiller en viktig rolle. Hans ukonvensjonelle måte å bruke litterære bilder på, gjør at diktene hans et stykke på vel minner om surrealismens diktning. Men mens de europeiske surrealistene ofte forsøker å tale til det ubevisste hos leseren ved hjelp av antydninger og av mangetydige bilder, er Ranaivos uttrykksform mer direkte og entydig

Ranaivo debuterte med samlingen L'Ombre et le vent («Skyggen og vinden») i 1947. I 1955 kom Mes chansons de toujours («Mine vedvarende sanger»), som er den mest kjente samlingen hans. Den tredje samlingen er fra 1962: Le retour au bercail («Tilbake til folden»). I tillegg skrev han en bok som gav en presentasjon for europeiske lesere av Madagaskars geografi, historie og kultur. En stor del av Ranaivos lyrikk finnes i engelsk oversettelse. Diktene hans er tatt med i mange samlinger av afrikansk lyrikk. Da radiokanalen til BBC i 2012 hadde opplesning av et representativt dikt fra hvert land som deltok i de olympiske lekene i London, valgte den et dikt av Ranaivo som eksempel på litteratur fra Madagaskar.

• Frankrikes litteratur
• Madagaskars litteratur