Faktaboks

Finn Carling
Født
1. oktober 1925, Oslo
Død
12. mars 2004, Oslo
Virke
Forfatter
Familie

Foreldre: Disponent Bjarne Carling (1890–1967) og Sigrid Schultz (1888–1962).

Gift 1) 1949 med Åse Weidemann (3.10.1920–), datter av distriktslege Fritz Weidemann (1887–1924) og Marie Wiig, ekteskapet oppløst; 2) 1960 med Kitty («Noffi») Ringnes (2.5.1935–), datter av pianist Inge Rolf Ringnes (1894–1971) og Anne Johanne Prior Bergh (1899–1965), ekteskapet oppløst; 3) 1973 med Anne Dahl Koren (1945–), datter av fylkesmann Petter Mørch Koren (1910–) og Aase Dahl (1914–).

Finn Carling

Foto fra 1950-årene. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Finn Carling
Av /NTB Scanpix ※.

Finn Carling. Foto fra 1950-årene.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Finn Carling var en norsk forfatter som utga romaner, skuespill, lyrikk og sakprosa. Med sine mer enn 50 bøker på like mange år var Finn Carling et helt sentralt navn i norsk etterkrigslitteratur. Mange av bøkene hans handler om personer som er marginaliserte og diskriminerte. I den selvbiografiske Kilden og muren, som er en god inngang til forfatterskapet, fortalte han om sin oppvekst med en funksjonshemming. Forfatterskapet viser veier ut av mange former for isolasjon, det viser engasjement og en sterk tro på at medmenneskelighet og omtanke kreves mer og mer i en verden han oppfattet som kald og ikke så lite menneskefiendtlig.

Bakgrunn

Etter examen artium som privatist i 1945 studerte Carling psykologi ved Universitetet i Oslo i 1945–1949, og i 1957–1958 studerte han sosiologi, historie og litteratur ved Howard University i Washington D.C. Han var forskningsstipendiat NAVF i 1961–1962 og 1967–1969. Fra 1971 var han statsstipendiat. Carling var litteraturanmelder i Morgenbladet i 1954–1960.

Forfatterskap

Tidlig forfatterskap (1950-tallet)

Carling debuterte i 1949 både som dramatiker og prosaforfatter. Enakteren Glasskulen ble oppført på Det nye Teater. I Broen. To noveller med en enakter handler tekstene om unge menneskers kontaktvansker. Romanen Stemmene og nuet omhandler samme tema og har også en sinnrik komposisjon der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Bøkene hører til blant periodens mange eksperimenterende og modernistiske bøker, og det var et kjennetegn på Carlings forfatterskap at han stadig prøvde ut nye former, også halvdokumentariske eller realistiske skrivemåter, selv om hans første romaner kan betegnes som fabler eller legender i sin konsentrerte form og i sin ikke-realistiske handlingsgang.

Piken og fuglen (1952) er kanskje den mest vellykkede av de tidlige, innfløkt konstruerte romanene, som kretser rundt behovet for å stå åpent frem satt opp mot trangen til å dekke til. Konflikten har rot i forfatterens egen situasjon, men allmenngjøres og gir seg ulike uttrykk utover i forfatterskapet. I Piken og fuglen benyttes sagnet om fuglene som blir blindet for at de skal synge vakrere, drømmen om å slippe ut av buret settes opp mot buret som nødvendig forutsetning for å skape. Sammen med Arenaen og Skyggen ble denne romanen gitt ut på nytt 1969 under en betegnende tittel: Tre romaner fra en annen virkelighet.

Med romanen Desertøren (1956) beveget Carling seg et skritt vekk fra det stiliserte og klart fiksjonspregede. Her benyttes metafiksjonsteknikker ved at forfatteren griper inn i handlingen i en roman om en roman som ikke blir skrevet.

Kilden og muren (1958)

Fra dette eksperimentet med å blande fiksjon og «virkelighet» gikk dikteren et skritt videre i en bok som må betegnes som den mest avgjørende i forfatterskapet, den selvbiografiske Kilden og muren (1958). Her fortalte han åpent og direkte om sin egen barndom og ungdom og spesielt om sin funksjonshemming. Denne boken er en god innfallsvinkel til forfatterskapet i likhet med den selvbiografisk pregede barneskildringen I et rom i et hus i en have (1976) og Matadorens hånd (1995), som tematiserer erindring og hvordan diktning blir til.

Sakprosa om outsidere (1960- og 1970-tallet)

Kilden og muren åpnet for at forfatterskapet kunne ta en ny retning. Han hadde allerede i 1956 skrevet Vanskeligstilte barn i hjem og skole sammen med Olav Kvalheim og kom nå til å skrive flere sakprosabøker om diskriminerte og minoriteter, og flere av dem henger tett sammen med hans psykologisk-sosiologiske undersøkelser, blant annet Blind verden (1962), De homofile (1965), Skapende sinn (1970), Resten er taushet (1973) og Skapt i vårt bilde (1975).

Realistiske romaner

I det skjønnlitterære forfatterskapet skrev Carling noen mer realistiske romaner: kjærlighetsromanen Sensommerdøgn og generasjonsromanen Kometene. 1974 kom hans første fremtidsroman, Fiendene, som i likhet med den spennende novellesyklusen Marginalene tar opp det sentrale tema fra det tidlige forfatterskapet – spenningen mellom åpenhet og isolasjonsbehov, samtidig som frykten for de «marginale» og dermed truende livsformene tas opp til litterær behandling.

Skjønnlitteratur og fremtidspessimisme (1980-tallet)

Carlings forfatterskap går i mange retninger og tar opp mange av sakene som var oppe i tiden, uten noen samlende eller entydig tendens. Fra 1980-årene synes det som forfatterskapet for det første er entydig skjønnlitterært, for det andre at det knytter tilbake til begynnelsen i sin samtidspessimisme og -skepsis. Viktige romaner er her Visirene, Museumstekster, Fabel X, Under aftenhimmelen og Lille Orlando. Her handler det både om livsløgner og om flukt, om det umulige i å flykte. Det handler om kunstens rolle i en umenneskelig verden og om vårt ansvar i forhold til en større verden enn vår egen. Fremstilt som (fiktiv) selvbiografi, der den aldrende forfatteren Carling rømmer fra gamlehjemmet i en stjålet bil, understreker også romanen Gjensyn fra en fremtid den fremtidspessimismen som bøkene fra 1980-årene demonstrerte.

Korte fabler (1990-tallet)

1990-årenes romaner fra Carlings hånd var korte, konsentrerte og presise tekster, gjerne slik at tekstene fremstår som fabler for vår tid, om angst og isolasjon, identitetssøken, flukt og fortrengning. Det gjelder romaner som Dagbok til en død (1993), Frokost i det skjønne (1994), Gjenskinn (1994) og Gepardene (1998).

Lyrikk

Med diktsamlingen Lys på ditt ansikt fra 1969 forsøkte Carling seg som lyriker og samlet diktene herfra sammen med prosaskisser og en kortroman i boken Tre lyriske pasteller.

Dramatikk

I dramasjangeren debuterte han (i Broen) med enakteren Glasskulen, som senere ble oppført som kammerspill. Den dramatiske produksjonen består ellers av fire ekspresjonistiske skuespill: Gitrene (1966), Tilfluktsrommet (1968), Slangen (1969) og Skudd (1971). Gitrene er det som har gjort størst lykke på scenen.

Verv

Utmerkelser

Carling mottok Norsk kulturråds ærespris i 1999.

Utgivelser

Bøker (et utvalg)

  • bibliografi frem til 1982 i J. Fredriksen: Finn Carling. En bibliografi, hovedoppgave, Statens bibliotekhøgskole, 1982
  • Broen. To noveller med en enakter, 1949
  • Stemmene og nuet, 1950
  • Arenaen, 1951
  • Piken og fuglen, 1952
  • Skyggen, 1954
  • Desertøren, 1956
  • Vanskeligstilte barn i hjem og skole, sammen med Olav Kvalheim, 1956
  • Kilden og muren, 1958
  • Sensommerdøgn, 1960
  • Blind verden, 1962
  • Kometene, 1964
  • De homofile, 1965
  • Gitrene, skuespill, 1966
  • Slangen, skuespill, 1969
  • Lys på ditt ansikt, dikt, 1969
  • Skapende sinn, 1970
  • Skudd, skuespill, 1971
  • Resten er taushet, 1973
  • Fiendene, 1974
  • Skapt i vårt bilde, 1975
  • I et rom i et hus i en have, 1976
  • Marginalene, 1977
  • Tre lyriske pasteller, 1978
  • Visirene, 1981
  • Museumstekster, 1982
  • Fabel X, 1984
  • Under aftenhimmelen, 1985
  • Lille Orlando, 1986
  • Gjensyn fra en fremtid, 1988
  • Oppdrag, 1990
  • Dagbok til en død, 1993
  • Frokost i det skjønne, 1994
  • Gjenskinn, 1994
  • Gepardene, 1998

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johansen, Ib: «Mangestemmighedens poetik : Finn Carling som fantastisk fortæller» i Haugen, Torgeir, red.: Litterære skygger, 1998, 143-76
  • Kastborg, Willy R.: I kunstnerens verksted, 1967, 24-32 (intervju)
  • Longum, Leif: Et speil for oss selv, 1968, 94-105
  • Reinert, Otto: «Motiv og metode hos Finn Carling» i Vinduet 6 (1952), 149-57
  • Reinert, Otto: «Gjensyn med Finn Carling» i Nettum, Rolf Nyboe, red.: I diktningens brennpunkt : studier i norsk romankunst 1945-1980, 1982, 105-30
  • Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995
  • Vold, Jan Erik: Entusiastiske essays, 1976 («Femtitall/sekstitall : Finn Carling i samtale med Jan Erik Vold»: 340-49)
  • Ørjasæter, Jo: «Finn Carlings Gitrene» i Longum, Leif, red.: Drama-analyser fra Holberg til Hoem, 1977, 102-13

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg