Finland – historisk tid

Finland (Historie) (hist. kart, grenser) (bilde)

Finland (Historie) (hist. kart, Borgerkrigen) (bilde)

I februar 1808 angrep Russland Finland, og i krigen som fulgte ble den svensk-finske hæren slått. I 1809 måtte Sverige avstå Finland til Russland. Bildet, Björneborgarnas marsch, er en akvarell av Albert Edelfelt fra 1892. Björneborgarna var betegnelsen på et finsk regiment under kommando av general von Döbeln under denne krigen.

– Til høyre: Stivfrosne sovjetiske lik i en geværstilling.

– Nederst til venstre: Flyktninger på vei vestover fra de store områdene som måtte avstås til Sovjetunionen i 1940.

Til høyre: Fra høsten 1940 ble det etablert militært samarbeid mellom Finland og Tyskland, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, gikk finnene med i den såkalte «fortsettelseskrigen» for å gjenerobre sine tapte områder. Bildet viser Hitler og Mannerheim ved fronten i Finland.

Finland under Sverige

Ut over det oldfunnene forteller, vet man intet sikkert om Finlands tidlige historie. Mot slutten av den hedenske tiden, som varte helt til 1200-tallet, ble landet delt ved erobringer fra Sverige og det russiske fyrstedømmet Novgorod. Dette førte til forskjellig kultur i de to delene. Karjala (Karelen) var i middelalderen orientert mot sørøst, mens det vestlige Finland kom under svensk innflytelse. Den politiske forbindelsen med Sverige ble innledet med Erik den helliges «korstog» til Turku-trakten i slutten av 1150-årene, da finnene ble beseiret og tvangsdøpt. Erik etterlot svenske nybyggere og prester, blant dem Uppsala-bispen Henrik, som senere ble Finlands skytshelgen. Tross alle vanskeligheter holdt de svenske nybyggerne stand mot press fra russere og karelere og fra dansker som 1191 og 1202 prøvde å få fotfeste her. Kirkens stilling ble styrket ved opprettelsen av en bispestol i Turku 1209.

Den egentlige grunnlegger av det svenske herredømmet i Finland ble likevel Birger jarl. Ved et fremstøt i 1249 utvidet han det svenske veldet videre mot øst, slik at det kom til å bestå av Turunmaa (Åboland), Uusimaa (Nyland) og Häme (Tavastland). Omkring 1292 trengte russerne inn i Häme. Dette førte til et nytt svensk fremstøt mot øst. I 1293 gikk riksforstander Torgils Knutsson til angrep på Karjala og anla borgen Viipuri (Viborg, nå russ. Vyborg) der. Ved freden i Pähkinäsaari (Nöteborg) 1323 ble det foretatt en grensedragning mellom Sverige og Novgorod hvor det ble bekreftet at de tre vestlige herredene av Karjala skulle høre under det svenske veldet. Dermed var Sveriges overherredømme over Finland formelt anerkjent. En borgherre ble innsatt som leder av den sivile administrasjonen, mens den geistlige overhøyhet lå hos biskopen i Turku. Rettsvesenet ble skilt ut med en lagmann i spissen og forvaltningen i det hele ordnet etter svensk mønster. Fra 1362 ble innbyggerne i Finland statsrettslig likestilt med innbyggerne i Sverige.

Det følgende hundreåret var preget av de store lensherrer som ofte styrte Finland som sin private domene. En fredsperiode på 25 år under Sten Sture d.e. (1470–97) ble imidlertid avsluttet med blodige grensekriger mot russerne. De endte med freden i Novgorod 1497, som bare stadfestet de eksisterende grensene. Tidlig på 1500-tallet begynte danskene å herje de finske kystbyene, og ved Sten Sture d.y.s død 1520 kom Finland som Sverige under dansk herredømme. Finnene støttet Gustav Vasas befrielseskrig, og etter gjenerobringen av Stockholm i 1523 ble danskene drevet ut av Finland. Ved riksdagen i Västerås 1527 ble veien åpnet for reformasjonen også i Finland. Den fikk sitt endelige gjennombrudd ved biskop Mikael Agricola (død 1557).

Tyngdepunktet i forvaltning og styre ble nå flyttet over til Finland, og det ble opprettet krongodser for å gjøre de kongelige domenene mer innbringende. Handel og skipsfart ble fremmet ved en forordning av 1550, som også påbød grunnleggingen av Helsinki. Under en krig med Ivan den grusomme 1555–57 gjorde Gustav Vasa Finland til hertugdømme og gav det i len til sin sønn Johan. En urolig periode fulgte. Høyadelen undertrykte bøndene og førte stadige feider med Russland. 1595, ved freden i Täyssinä (Teusina), ble Finlands grense trukket opp til Ishavet. Under innflytelse av de usikre tilstandene i Sverige reiste den finske allmuen seg, men led et blodig nederlag i «køllekrigen» («klubbkriget») 1596–97.

Under Karl 9 (1604–11) begynte et nytt avsnitt i Finlands historie. Høyadelens makt ble brutt og dens ætter smeltet sammen med de svenske adelsslekter. Styret ble nå samlet i Stockholm, og det ble innført ensartet beskatning og forvaltning i hele det svenske riket. Finland fikk likevel et slags selvstyre. En riksdag trådte sammen i Helsinki for å drøfte landets velferd med kongen (1616). Den materielle utviklingen gikk raskere enn før, og ved freden i Stolbova 1617 ble grensen mot Russland sikret ved innlemmelsen av Käkisalmi (Kexholms län) ved Ladoga. Finnene deltok i trettiårskrigen med store kontingenter i de svenske styrkene. De fikk sin del av byttet, men Finland led under trykket av utskrivningene og harde skatter. Da den stramme sentraliseringen i Stockholm viste seg lite effektiv, innsatte formynderregjeringen under dronning Kristina Per Brahe som generalguvernør i Finland 1637–40 og 1648–51. I denne reformperioden ble flere sentrale finske forvaltningsorganer opprettet og landets første universitet grunnlagt i Turku 1640. I den siste delen av Kristinas regjeringstid, omkring 1650, ble derimot den materielle fremgangen i Finland hemmet bl.a. fordi lensvesenet ble utvidet og etter hvert kom til å omfatte ca. ²/₃ av territoriet. Dette førte til ruin for bøndene og harde skatter for borgerne, samtidig som handelen ble innskrenket bl.a. ved opprettelsen av monopoler.

Flere uår 1695–97 førte til at ca. ¹/₄ av befolkningen døde. Og ikke før var Finland begynt å komme til krefter igjen, før det under Karl 12 ble kastet inn i Den store nordiske krig 1700–21. Det lyktes tsar Peter å erobre hele Finland (1713–16). Ved freden i Uusikaupunki (Nystad) 1721 måtte Sverige avstå til Russland hele Käkisalmi län og byen Viipuri med omegn.

En ny uheldig krig med Russland 1741–43 førte ved freden i Turku til avståelsen av områdene øst for Kymijoki (Kymmene älv) og Saimasjøen med byene Hamina (Fredrikshamn), Lappeenranta (Villmanstrand) og Savonlinna (Nyslott). Misnøye med disse territoriale tapene og med at Finland under «frihetstiden» i Sverige ikke kunne gjøre seg gjeldende politisk, brakte tidligere skjulte selvstendighetstanker frem i lyset, særlig hos den finske adelen.

Etter 1743 fulgte en materiell fremgangsperiode. Nye landarealer ble dyrket opp, vassdrag ble regulert og forvaltningen utviklet. I 1749 ble den sterke festningen Sveaborg (Suomenlinna) ved Helsinki grunnlagt. Men den eneveldige kongens vilkårlige styre blåste liv i de gamle løsrivelsesplanene. De fikk en talsmann i den finske adelsmannen Göran Sprengtporten, som var gått i russisk tjeneste. Ved utbruddet av en ny krig mot Russland 1788 nektet en gruppe finske offiserer (Anjala-forbundet) å kjempe utenfor Finlands grenser. Men takket være svenskenes seier i 1790 ble grensen mellom Russland og Finland liggende uendret. Grensen mot Norge ble fastsatt ved traktat 1751. Etter at Finland 1809 ble avstått til Russland, ble det inngått en ny grensetraktat 1826.

Finland som russisk storfyrstedømme

Under Napoleonskrigene ble Finlands skjebne bestemt av Sveriges utenrikspolitikk. Da Gustav 4 Adolf nektet å følge opp fastlandssperringen mot England, rykket Napoleons allierte, tsar Aleksander, uten krigserklæring inn i Finland 21. februar 1808. Ved våpenstillstanden i Olkijoki i november måtte hæren trekke seg tilbake over Kemi älv, og mars 1809 kunne tsaren innkalle Finlands stender til landdag i Porvoo (Borgå), hvor de måtte hylle ham som Finlands storfyrste; men han stadfestet samtidig landets grunnlov, religion og stendenes og de enkelte borgeres privilegier og rettigheter. 17. sept. s.å., ved en avtale i Hamina, måtte Sverige avstå hele Finland og Åland; Torne älv og Muonio älv ble grense.

Nyordningen av landets administrasjon foregikk gradvis. En generalguvernør var innsatt desember 1808; som sin rådgiver i finske anliggender utnevnte tsaren 1811 en statssekretær, og 1811 ble det i St. Petersburg nedsatt en særlig kommisjon til behandling av finske saker. Samme år ble de distrikter som var avstått til Russland før 1809, forent med resten av landet. Helsinki, som 1812 var blitt hovedstad, ble 1817 sete for sentraladministrasjonen, og fra 1819 for «det keiserlige senat», lokalregjeringen. Det ble vedtatt at landets inntekter bare skulle brukes til dets egne formål; hæren ble sterkt redusert. Aleksander 1s frisinnede reformbestrebelser ble etter hvert avløst av en reaksjon; Landdagen ble ikke innkalt mer, og styret ble strammet inn. Denne reaksjonen fortsatte under Nikolai 1; kommisjonen fra 1811 ble oppløst 1826, sensurtvang ble innført 1829, og 1850 ble trykking av bøker på finsk språk forbudt (unntatt økonomisk og religiøs litteratur). Generalguvernørene A. Zakrevskij (1823–31) og fyrst A. Mensjikov (1831–55) styrte mer eller mindre despotisk. Men i denne perioden gikk landet frem både materielt og åndelig; det kom nye kanalanlegg og industrihøyskoler, 1828 flyttet universitetet fra Turku til Helsinki. 1831 ble det finske litteraturselskap grunnlagt; samtidig kom en nasjonal kulturell blomstringstid med navn som Elias Lönnrot, Johan Ludvig Runeberg og Johan Vilhelm Snellman.

Under Krimkrigen 1853–56 ble også Finland utsatt for ødeleggelser, og størstedelen av Finlands handelsflåte gikk tapt. Ved freden i Paris 1856 forpliktet Russland seg til ikke å befeste Åland. Etter krigens slutt fulgte en tid rik på indre reformer; den finske kommisjon i St. Petersburg ble gjenopprettet 1857, 1863 ble det finske språk likestilt med svensk, samme år åpnet tsaren personlig Landdagen, som ikke hadde vært innkalt siden 1809, og i trontalen ble det lovt å sammenkalle den igjen tre år senere. En ny landdagsordning, som fastslo periodisk innkallelse, ble stadfestet 1869, en myntreform kom 1865, alminnelig verneplikt ble innført 1878 og næringsfrihet 1879. Språkstriden førte til en splittelse mellom det svenske parti (svekomaner), som representerte adelen og størstedelen av borgerskapet, og de tallrike fennomaner, som fikk støtte av geistligheten og bøndene.

Det liberale regimet ble fortsatt under tsar Aleksander 3. Men fra midten av 1880-årene ble det åpnet et felttog i russisk presse og i historiske verker mot Finland og dets selvstendighet. Selve grunnlaget for Finlands forfatningsmessige særstilling ble forsøkt underminert. Postvesenet ble 1890 satt under russisk kontroll, den finske komité i St. Petersburg oppløst 1891, et gresk-ortodokst erkebispedømme opprettet i Viipuri 1892. Finlands første politiske kraft og den dyktigste forkjemperen for dets forfatningsmessige rettigheter, senator L. Mechelin, ble 1890 tvunget til å nedlegge sitt embete. 1898 innkalte tsar Nikolai 2 overraskende Landdagen til ekstraordinært møte, bl.a. for å bringe den finske vernepliktsloven i «overensstemmelse med de for keiserriket gjeldende lover». Samme høst ble den doktrinært panslavistiske general N. Bobrikov Finlands generalguvernør. Et formelig statskupp fant sted ved «februar-manifestet» 1899. Lovgivningsretten ble overflyttet til russiske myndigheter, og Finland ble uten videre berøvet en rekke av de rettigheter som det var sikret i forfatningen. Forgjeves overrakte finnene tsaren en adresse med nesten 593 000 underskrifter; en deputasjon på 500 medlemmer fra alle Finlands kommuner drog til St. Petersburg, men tsaren nektet å ta imot enhver henvendelse. Pressen ble bundet av strengere og strengere bestemmelser, politikontrollen skjerpet og forsamlingsfriheten innskrenket. Embetsstandens, universitetets og skolenes russifisering ble forberedt.

I 1901 ble det utferdiget en ny vernepliktslov som gjorde slutt på den finske hærs selvstendighet og gjennomførte det russiske militærsystem i Finland. Bobrikov ble mars 1903 utnevnt til diktator og øverste sjef for forvaltningen. Landets ledende menn ble arrestert, alle nasjonale bevegelser forfulgt og enhver opposisjon undertrykt. I juni 1904 ble Bobrikov myrdet av en ung student, Eugen Schauman, som ble nasjonalhelt.

Etter at den russisk-japanske krig brøt ut februar 1904, ble den finske landdag igjen kalt sammen, og pressen fikk større frihet. Ved landdagsvalgene smeltet det svenske og det liberale ungfinske parti sammen til et «konstitusjonelt» parti, som seiret over de konservative fennomanene. Arbeiderpartiet, som var gått over til sosialismen, trådte i forbindelse med de revolusjonære i Russland. Da generalstreiken brøt ut i Russland oktober 1905, spredte den seg til Finland. Landet ble rystet av en revolusjonær krise. I Helsinki hersket et par uker den «røde garde». Generalguvernøren, den moderate fyrst I. Obolenskij, ble tvunget til å gå av, og Senatet nedla sitt verv. Nå trådte en delegasjon av konstitusjonelle landdagsmenn sammen i Helsinki og vedtok en redegjørelse for landets stilling til tsaren. Han godkjente i et manifest november 1905 de finske synsmåter, suspenderte de foregående års forordninger og overdrog til Senatet å utarbeide utkast til en ny forfatning. Desember samme år trådte stendene sammen og vedtok enstemmig den nye landdagsordningen. Den tidligere stenderinndelingen ble avskaffet, ettkammersystem, alminnelig stemmerett for menn og kvinner over 25 år og forholdstallsvalg ble innført; lovene trådte i kraft 1906. Juli samme år brøt det ut en russisk militærrevolte på festningen Sveaborg; den finske røde garde stilte seg på de revolusjonære troppers side og søkte å organisere en ny storstreik i Helsinki; forsøket strandet på de borgerlige partiers motstand. Mai 1907 ble den nyvalgte ettkammerlanddagen åpnet. Sammen med Senatet, som siden desember 1905 var ledet av Leo Mechelin, tok den sikte på å innføre en parlamentarisk ordning etter britisk mønster.

Den russiske regjering, som da ble ledet av Pjotr Stolypin, så med uvilje på denne bevegelsen, og gikk straks i gang med å beskjære forfatningen og russifisere Finland. Ved forordning 1908 ble det bestemt at alle viktigere lovforslag skulle forelegges den russiske regjeringen før de trådte i kraft; 1909 måtte Finland som bidrag til tsarrikets hær yte en årlig stigende pengesum. Senere ble den finske forfatning nærmest satt ut av kraft. Landdagen protesterte mot overgrepene og ble flere ganger oppløst.

Stolypins politikk ble fortsatt av hans etterfølgere. «Likerettsloven» 1912, som gav russerne de samme rettigheter i Finland som finske borgere, berøvet landet den siste rest av selvstendighet. Da embetsmennene nektet å adlyde loven, ble de tiltalt for russiske domstoler og satt i russiske fengsler; de fleste betydeligere embetsmenn hadde etter hvert tatt avskjed, og fra 1912 begynte man å utnevne innfødte russere til senatorer. Denne denasjonaliseringspolitikk ble møtt med passiv motstand, men bidrog også sterkt til arbeidernes fraternisering med de russiske revolusjonære.

Den første selvstendighetstiden

Orientering mot Norden

Sverige og Finland kom 1917 i strid om Åland. Øyenes befolkning ønsket å bli innlemmet i Sverige, men Folkeforbundet avgjorde 1921 at øyene fortsatt skulle tilhøre Finland som demilitarisert sone med lokalt selvstyre. Også den nye bitre striden mellom Finlands to språkgrupper fra midten av 1920-årene skapte reaksjon i Sverige, samtidig som den satte dype spor i hjemlandet. Den økonomiske verdenskrisen 1929–33 rammet landet hardt. Blant bøndene oppstod en politisk bevegelse, Lappobevegelsen. Den var reaksjonær og grep til voldshandlinger for å knekke kommunismen. Under press fra Lappobevegelsen ble det juli 1930 dannet en samlingsregjering med et konservativt preg under ledelse av Svinhufvud. Regjeringen oppløste Riksdagen og utskrev nye valg oktober 1930. Den nye Riksdagen vedtok en rekke antikommunistiske lover, bl.a. fornyet forbud mot det kommunistiske parti. Mange kommunister ble dømt. I 1932 ble Lappobevegelsen oppløst etter et mislykket kuppforsøk (Mäntsälä-kuppet). Til gjengjeld ble det dannet et nytt parti, Fosterländska folkrörelsen (IKL), som bygde på nazistisk ideologi. Under regjeringen Kivimäki 1933–36 ble det ført en moderat konservativ politikk med brodd både mot IKL og sosialdemokratene.

Den nye regjeringen fra 1937 gikk i gang med et omfattende sosialt reformarbeid og fikk bl.a. gjennomført morstrygd og en folketrygd. I 1932 sluttet Finland en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, og 1935 ble orienteringen mot Norden offisielt fastslått. I Folkeforbundet stod Finland sammen med de andre nordiske land om å hevde en felles nøytralitetspolitikk.

Vinterkrigen

Finlands annen krig

Etter fredsslutningen 12. mars 1940 ble det innledet et stadig mer intimt politisk og etter hvert også militært samarbeid med Tyskland. Hovedmotivene var her dels et ønske om å erobre det tapte land tilbake og kanskje også vinne det sovjetiske Karjala, dels et konstant press fra sovjetisk side som økte parallelt med at Hitlers felttog mot Sovjetunionen nærmet seg. I september 1940 sluttet Finland en avtale med generalstaben i Berlin som gav tyske tropper rett til transitt fra havner i Sør-Finland til Kirkenes, hvor de skulle sikre den tyske okkupasjonen av Finnmark. Transitten utviklet seg litt etter litt til forlegning av betydelige tyske styrker i Nord-Finland.

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og 25. juni gikk den finske armé i forståelse med tyskerne over grensen i øst, igjen under Mannerheims overkommando. 11. juli proklamerte Mannerheim at Finlands krigsmål var å få de avståtte områdene tilbake og å erobre det sovjetiske Karjala. Fremrykkingen møtte ikke alvorlige hindringer. 3. sept. hadde finnene nådd sine gamle grenser på alle punkter, og ved utgangen av oktober nådde de frem til elva Svir og besatte hele området vest for Onega. I nord gikk det betydelig tregere. Bl.a. lyktes det tross iherdige forsøk ikke å bryte Murmanskbanen, som var livsviktig for Sovjetunionens forbindelse med vestmaktene. Både militært og forsyningsmessig var Finland under denne såkalte fortsettelseskrigen helt avhengig av Tyskland, og det kom derfor som en naturlig konsekvens at Finland 25. nov. 1941 undertegnet Antikomintern-pakten. Men det ble aldri satt opp noen formell alliansetraktat med Tyskland, og gjentatte oppfordringer om å delta i Hitlers offensiver mot Leningrad ble avvist.

Fra høsten 1941 gjorde man fra flere hold forsøk på å få Finland til å moderere sin krigspolitikk. Da de gamle grensene var overskredet, advarte Churchill Mannerheim mot å rykke videre frem, men svaret var negativt, og Storbritannia erklærte Finland krig 6. des. I Finland selv dannet det seg en fredsopposisjon, vesentlig med støtte i det sosialdemokratiske parti og den svensktalende befolkningsgruppen, som krevde våpenstillstandsforhandlinger med Sovjetunionen. Men først da krigslykken ute i Europa hadde vendt seg etter slaget om Stalingrad vinteren 1943, og de sovjetiske hærene begynte å nærme seg Finland, kom egentlige våpenstillstandsforhandlinger i gang april 1944. Den finske regjering fant imidlertid de sovjetiske betingelsene for stive og brøt kontakten. Roosevelt, som til da hadde arbeidet energisk for å redde Finland ut av krigen, innstilte nå den diplomatiske forbindelsen, men kom aldri til å erklære Finland krig. 9. juni åpnet sovjetiske stridskrefter en storoffensiv mot Finland. Motstanden var svak, og 10 dager senere inntok de Vyborg. For å hindre et totalt sammenbrudd innledet president Ryti forhandlinger med Sovjetunionen, men regjeringen i Moskva krevde en utvetydig erklæring om at Finland ville bryte med Tyskland og kapitulere, og den ville Ryti ikke gi. I stedet inngikk han en avtale med den tyske utenriksminister von Ribbentrop. Finnene skulle få de nødvendigste matvarer og militære forsterkninger til fortsatt å motstå den sovjetiske fremrykkingen. Til gjengjeld forpliktet Ryti seg i et personlig brev til Hitler til ikke å inngå særfred med Sovjetunionen. Avtalen gav Finland en midlertidig lettelse, men situasjonen var håpløs. 1. aug. trådte Ryti tilbake, og løftet til Hitler var dermed bortfalt. Mannerheim overtok presidentstillingen med fullmakt fra Riksdagen og søkte 25. aug. ny kontakt med Sovjetunionen. Stalin nektet imidlertid å innlede våpenstillstandsforhandlinger før Finland hadde brutt med Tyskland og de tyske tropper var trukket ut av finsk område. Under den tyske retretten kom det til blodige kamper mellom tyskere og finner, særlig i Nord-Finland, som tyske avdelinger la øde ved den brente jords taktikk. Da var fiendtlighetene på den finske østfronten innstilt. I september ble våpenstillstandsavtalen undertegnet i Moskva. Den innebar bl.a. at grensene fra mars 1940 ble gjenopprettet, men med to viktige unntak. Finland skulle avstå sin korridor til Nordishavet, Petsjenga-området, og Sovjetunionen skulle i stedet for Hanko-odden få leie Porkkala-odden like vest for Helsinki for 50 år, for å opprette en militærbase der. Videre skulle Finland betale en krigserstatning beregnet til 300 mill. dollar etter prisnivået 1938. Dessuten skulle krigsforbrytere arresteres og straffes. Den endelige fredstraktaten inneholdt også en klausul om streng begrensning av det finske forsvaret.

Paasikivi-perioden

Kekkonen-perioden

1956 ble Urho Kekkonen valgt til republikkens president med bare to stemmers overvekt over Fagerholm. Fagerholm dannet en ny regjering, men denne sprakk 1957. I 1958 lyktes det Fagerholm å danne en parlamentarisk regjering med basis i alle de ikke-sosialistiske partiene og sosialdemokratene og med flertall i den nyvalgte riksdagen. Regjeringsdannelsen vakte dyp mistillit i Sovjetunionen pga. de nye konservative og enkelte høyresosialistiske statsråder. Resultatet ble diplomatiske og økonomiske represalier. På dette sprakk ministeriet, og Johannes Vieno Sukselainen dannet januar 1959 en ren Agrarpartiregjering av folk som hadde tillit i Moskva. Det normale forholdet til Sovjetunionen ble gjenopprettet, men høsten 1961 oppstod igjen en alvorlig krise i forholdet mellom de to land. I Moskva mente man at de krefter som stod bak den konservative presidentkandidaten Honka, ønsket å bryte med Paasikivi-linjen. Ved en note som skapte forferdelse i Finland og bekymring i Skandinavia, krevde sovjetregjeringen militære drøftinger i henhold til bistandspakten av 1948 og angav konsekvenser av Danmarks og Norges NATO-medlemskap som grunn. For å gi et konkret bevis på finnenes oppslutning om Paasikivi-linjen oppløste Kekkonen Riksdagen og skrev ut nye valg. Da dette ikke virket tilstrekkelig beroligende i Moskva, reiste Kekkonen til Sovjetunionen og traff statsminister Khrustsjov, som gav åpent uttrykk for sin mistillit til Honka-gruppen og sin tillit til Kekkonen, men frafalt kravet om militære forhandlinger. Honka var dermed torpedert som presidentkandidat og trakk seg tilbake. Kekkonen fikk samtlige ikke-sosialistiske stemmer i elektorforsamlingen. Sovjetunionen slo seg til ro med utfallet av valget, og krisen var over.

Rask inflasjon fra midten av 1960-årene som bl.a. førte til arbeidsledighet, gjorde det nødvendig med drastiske mottiltak. 1967 ble den finske mark devaluert med vel 30 %. 1968 ble Kekkonen gjenvalgt med ²/₃ flertall, den største majoritet ved et normalt presidentvalg i Finland. Bare Samlingspartiet, den konservative fløyen av det svenske folkepartiet og en avskalling av Centerpartiet gikk imot ham. En avtale om tiltak mot inflasjonen mellom arbeidsmarkedets og næringslivets organisasjoner gav den nye regjeringen under sosialdemokraten Mauno Koivisto en håpefull start.

Utenrikspolitisk fulgte Kekkonen energisk opp Paasikivis politikk med det alt overskyggende mål å styrke det gode forholdet til Sovjetunionen. Betegnelsen Paasikivi-linjen ble av denne grunn etter hvert endret til Paasikivi-Kekkonen-linjen. Likevel oppstod det problemer i forholdet mellom de to land. En dyptgripende vanskelighet oppstod november 1959, da det vesteuropeiske frihandelsforbund EFTA ble dannet. Først i mars 1961 lyktes det å få i stand både en tilfredsstillende overenskomst med EFTA og som motvekt en handelsavtale med Sovjetunionen. I januar 1969 ble Finland også opptatt som medlem av OECD. Ingen av de her nevnte problemer kastet imidlertid varig skygge over forbindelsene mellom Finland og Sovjetunionen, noe som ble demonstrert ved sovjetledernes tallrike besøk i Finland og Kekkonens og andre fremtredende finners mange gjenvisitter i Moskva. Finland deltok også aktivt i det nordiske samarbeid på en rekke områder, særlig innenfor rammen av Nordisk Råd. Et initiativ overfor de andre nordiske land i 1963, supplert i 1965 (Kekkonenplanen), for å få Nordens stilling som atomfritt område traktatfestet, førte ikke frem.

Finlands politiske utvikling utover i 1970-årene var dominert av økonomiske problemer med inflasjon, store underskudd på betalingsbalansen med utlandet og truende arbeidsledighet. Vanskelighetene med å sanere økonomien økte fordi den innviklede parlamentariske situasjonen ble ytterligere komplisert bl.a. gjennom dannelsen av nye partier. Veikko Vennamos protestparti, Landsbygdpartiet, ble ved valget 1970 sittende i en vippestilling mellom Riksdagens sosialistiske og borgerlige fløy. Det ble nødvendig med personlig inngripen fra president Kekkonens side før det lyktes Ahti Karjalainen å få i stand en flertallsregjering. Blant de problemer som førte til konflikter i første del av 1970-årene, var en strid om jordbrukets inntekter høsten 1971, og uenighet mellom sosialdemokratene og Centerpartiet om distriktsutbyggingen 1975.

Regjeringskrisene var hyppige i 1970-årenes Finland. Uenighet om hvordan de økonomiske problemene skulle løses, førte til regjeringssammenbrudd og stadige inngrep fra Kekkonen. Samtidig ble ingen av de økonomiske problemene løst: stigende arbeidsløshet, raskt økende inflasjon og store underskudd på handelsbalansen. Alvoret i situasjonen ble understreket ved en overhengende fare for storstreik under tariffoppgjøret våren 1977 og en seks prosents devaluering av den finske mark i april, et tiltak som ble fulgt opp med ytterligere tre prosents nedskrivning i september.

Finlands utenrikspolitikk fulgte gjennom 1970-årene konsekvent en nøytralitetslinje på grunnlag av bistandspakten med Sovjetunionen som Paasikivi innledet og Kekkonen førte videre. Den fikk sin bekreftelse ved at den store konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble holdt i Helsinki sommeren 1975. Det eneste utenrikspolitiske stridsspørsmål av betydning var Finlands tilknytning til EF. Etter langvarige forhandlinger i Brussel og Moskva og harde tautrekninger i Riksdagen kunne den finske regjering 1973 undertegne en handelsavtale med EF. Da var det inngått en tilsvarende avtale med Comecon.

Også i 1970-årene dominerte Urho Kekkonen den politiske scenen i Finland. Etter at han i 1968 for tredje gang var valgt til republikkens president for den normale seksårsperioden, vedtok Riksdagen i 1973 en spesiallov som forlenget hans mandat til 1978. Men alt i 1975 lovet han etter oppfordring fra alle politiske partier av betydning å stille som kandidat også ved presidentvalget, og etter valget 1978 beholdt han presidentstillingen. Han gikk imidlertid av 1981 pga. dårlig helse og døde 1986.

Økonomi fra krise til vekstrekord

Den økonomiske situasjonen i Finland var ustabil i 1980- og 1990-årene. Etter at arbeidsløsheten nådde ni prosent i 1978, ble det iverksatt en økonomisk kriseplan som medførte skattelette for næringslivet og en serie devalueringer. Resultatene meldte seg raskt. Veksten i BNP var sju prosent i 1979, og i 1981 sank arbeidsløsheten til fem prosent. Ved midten av 1980-årene var det et nytt økonomisk tilbakeslag i Finland, med økende arbeidsløshet, høy inflasjon og økende statsgjeld. Men mot slutten av tiåret opplevde landet igjen en positiv økonomisk utvikling med høyere økonomisk vekst enn gjennomsnittet for OECD-landene.

Den økonomiske politikken ble ikke bare påvirket av regjeringenes stramme tøyler, men også av samhandelen med Sovjetunionen. Handelsavtalen gav finnene et stabilt marked for 25–30 % av eksporten, og sikret dem bl.a. omkring ²/₃ av den oljen de trengte. Utviklingen i Sovjetunionen etter 1986 fikk dermed dramatiske følger for finsk økonomi, og fra 1989 kom et nytt alvorlig økonomisk tilbakeslag. I 1990 ble eksporten til Sovjetunionen halvert (12 %), og den ble ytterlige halvert i 1991 (6,5 %), da all samhandel mellom de to land ble oppgjort i konvertibel valuta.

Den økonomiske veksten for 1990 var bare ¹/₃ av året før. Stagnasjonen førte til stigende arbeidsløshet, og 1991 gikk Finland inn i sin verste depresjon siden den annen verdenskrig. Den dype krisen skyldtes delvis sammenbruddet i Sovjetunionen, men også en overopphetet økonomi og svikt i flere av de viktige vestlige markedene. Den nye regjeringen til Esko Aho la frem en krisepakke 1991, som inneholdt ytterligere momsøkning, lønnsstopp, økt investeringsavgift og innsparinger i helse- og sosialbudsjettene.

1991 ble marken devaluert med over 12 %. Devalueringen bedret konkurranseevnen og førte til økt eksport, noe som har stor betydning for finsk økonomi. Den økonomiske veksten i Europa gav etter hvert finsk økonomi drahjelp ut av krisen. Men regjeringen videreførte sin stramme økonomiske politikk med innsparinger og kostnadskutt for å minske underskuddet på statsbudsjettet og få ned statsgjelden, som 1994 var 64 % av BNP. De største problemene ble imidlertid skapt av den høye arbeidsløsheten.

Mot slutten av 1990-årenet begynte den hardhendte omstillingspolitikken etter Sovjetunionens sammenbrudd, og deretter EU-tilpasningen, for alvor å gi resultater. Veksten i økonomien kom opp i over 6 %, langt over gjennomsnittet i EU. Arbeidsledigheten ble i den samme perioden henimot halvert, men stabiliserte seg deretter rundt 9 % – en grense man heller ikke klarte å bryte gjennom de første fem årene i det nye hundreåret. På dette tidspunkt ble finsk økonomi to år på rad kåret til verdens mest konkurransekraftige av flere internasjonale organisasjoner. OECD fulgte opp med å rangere Finland som nummer én på sin liste for fremtidige vekstmuligheter i 75 land. På andre lister figurerte skolesystemet og korrupsjonsproblemer på henholdsvis topp og bunn. Lokomotivet i finsk næringsliv var elektronikkselskapet Nokia, et selskap som måtte gjennom en omfattende omstrukturering i begynnelsen av det nye århundret. I 2005 satte regjeringen inn en rekke tiltak for å stimulere den videre veksten i finsk økonomi, med hovedvekt på avgiftskutt og lettelser i bedriftsbeskatningen. Dette for å møte et fall i eksport og investeringer, samt økende konkurranse fra de baltiske naboland som nå var kommet med i EU, men som i motsetning til Finland ikke hadde en sterk euro som valuta.

Politisk utvikling i 1980- og 1990-årene

Presidenten har tradisjonelt hatt en sterkere stilling i Finland enn i noe annet europeisk parlamentarisk demokrati, bortsett fra Frankrike. Dette har delvis sammenheng med oppsplittingen i flere små og halvstore politiske partier. I tillegg har Finland hatt presidenter med sterke personligheter og med høy prestisje nasjonalt og internasjonalt. Siden 1980-årene er makten gradvis forskjøvet til regjeringen og Riksdagen, dels som følge av den politiske utviklingen, dels etter en forfatningsendring i 2000.

Ved presidentvalget etter Kekkonens avgang ble sosialdemokraten Mauno Koivisto valgt til ny president (1982). Han fulgte sine forgjengeres utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk ble hans posisjon styrket både personlig og politisk i løpet av 1980-årene. Det ble også gjennomført en ny valgordning der presidenten ble valgt direkte av folket. Ved presidentvalget 1988 fikk Koivisto 47,9 % av stemmene og ble dermed først valgt i andre, indirekte valgomgang. Ved presidentvalget 1994 var det for første gang direkte valg i to valgomganger. Valget ble vunnet av Martti Ahtisaari, som kom fra en internasjonal karriere som diplomat og FN-utsending uten innenrikspolitisk erfaring. Han stilte som sosialdemokratenes kandidat og fikk i annen valgomgang 53,9 % av stemmene. Hans motkandidat var overraskende nok forsvarsminister Elisabeth Rehn. Hun tilhører Svenska Folkpartiet, som vanligvis får om lag 5 % av stemmene. Rehn fikk imidlertid 22 % i første valgomgang og slo dermed ut Centerpartiets kandidat Paavo Väyrynen, som ble valgets store taper.

Både Koivisto og den «upolitiske» Ahtisaari førte en mer pragmatisk politikk enn Kekkonen. Det førte igjen til en økende makt til de parlamentariske organer. Finland har siden 1982 også hatt mer stabile regjeringer. Sosialdemokraten Kalevi Sorsa satt ved makten 1983–87, da Harri Holkeri ble den første konservative statsminister i Finland etter krigen. I perioden 1991–95 var Centerpartiet under ledelse av Esko Aho det førende parti i regjeringen, mens sosialdemokratenes nye leder Paavo Lipponen ble statsminister etter valget 1995. Ved riksdagsvalgene 1991 og 1995 var det til dels store omveltninger i partienes representasjon i Riksdagen, noe som må sees på bakgrunn av den økonomiske krisen. Men samarbeidsevnen og -viljen er stor i finsk politikk. Samlingsregjeringen 1995–99 hadde støtte fra hele 145 av de 200 representantene i Riksdagen, etter valget 1999 fra 139. De viktigste regjeringspartiene var sosialdemokratene og det konservative samlingspartiet, som til sammen hadde flertall i Riksdagen. I tillegg deltok Svenska Folkpartiet, som er med i de fleste finske regjeringer. Vänsterförbundet ble dannet 1990, da Folkedemokratene, venstresosialistene og tre kommunistiske partier gikk sammen. Dette kom i 1995 for første gang med i regjeringen, sammen med de grønne – som i europeisk sammenheng var det første miljøpartiet som fikk sete i en regjering. Valget 1999 gav fremgang for Samlingspartiet og tilbakegang for sosialdemokratene, men Lipponens regjeringskoalisjon fortsatte. Centerpartiet hadde en klar fremgang, men måtte nøye seg med stillingen som det største opposisjonspartiet.

Utenrikspolitisk nyorientering

Finland er kanskje det vestlige land der følgene av utviklingen i Europa fra midten av 1980-årene har vært mest dramatiske. Den finske nøytralitetspolitikken har vært i kontinuerlig endring. Under president Gorbatsjovs besøk i Finland 1989 ble det undertegnet en avtale der Sovjetunionen formelt anerkjenner Finland som et nøytralt land. 1991 ble den grunnleggende vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 (VSB-avtalen) reforhandlet og endelig oppløst – bare et par uker før hele Sovjetunionen falt sammen. Dette medførte bl.a. at Finland formelt godtok grensene fra 1947. Dermed ble den følsomme grensetvisten om Karelen foreløpig løst, og grensene fastlagt inntil videre. Også de militære klausuler i VSB-avtalen ble opphevet. Etter oppløsningen av Sovjetunionen inngikk Russland og Finland 1992 en ny avtale innenfor rammen av KSSE/OSSE, der det bl.a. blir åpnet for forhandlinger om grensejusteringer på et senere tidspunkt. Finlands grense mot øst er et resultat av krigene i 1940-årene, og det har til tider vært reist krav om grensejusteringer. Dette har imidlertid blitt kategorisk avvist av finske myndigheter. I tillegg til de politiske komplikasjonene vil også en eventuell tilbakeføring av (deler av) Karelen by på enorme praktiske og økonomiske omkostninger.

Finland har sterke kulturelle bånd til Estland og har påtatt seg et særlig ansvar for utviklingen i landet. Finland deltar også aktivt i det nye Østersjørådet. I 1992 fikk Finland observatørstatus i Det nordatlantiske samarbeidsrådet NACC, og 1994 ble Finland med i NATOs program «partnerskap for fred». 1995 fikk landet observatørstatus i Vestunionen.

Det sterkeste uttrykket for Finlands utenrikspolitiske nyorientering er forholdet til EU. 1986 ble Finland medlem av EFTA og kom dermed med i EØS-forhandlingene fra 1989. 1989 ble landet også medlem av Europarådet, og 1992 søkte den finske regjeringen om medlemskap i det daværende EF. Forhandlingene tok til 1993, og Finland forhandlet sammen med de andre søkerlandene Norge, Sverige og Østerrike. Den finske EU-debatten var ikke ulik den norske, der ja-siden argumenterte med Finlands forankring i Vest-Europa og den markedsmessige betydningen av medlemskap. Nei-siden var særlig opptatt av regional svekkelse og uttrykte skepsis til EUs landbrukspolitikk. Ved folkeavstemningen i oktober 1994 fikk ja-siden 56,9 % av stemmene. Ja-siden var sterkest i de sentrale strøk på sørkysten, mens det både i innlandet og i nord var nei-flertall. En egen folkeavstemning på Åland gav 74 % flertall for å følge Finland inn i EU. Etter folkeavstemningen ble Finland medlem av EU fra 1995.

Siden 1995 har Finland satset på å spille en aktiv rolle i EU, en linje som samler bred enighet i Riksdagen og solid tilslutning i opinionen. Som eneste nordiske medlemsland gikk Finland med i eurosamarbeidet – og byttet ut mark som valuta – fra starten i 2002. Året i forveien gikk landet også inn i Schengen-samarbeidet. Finland er blant de få EU-medlemsland som kan vise til økende deltakelse ved de nasjonale valgene til Europaparlamentet; 40 % i 2004. Og det ble besluttet at landet, sammen med Sverige, skal danne en avdeling i den EU-utrykningsstyrken som på dette tidspunkt var under oppbygging. Fra starten av ble Finland for øvrig tildelt det sentrale ledervervet i denne sammenheng. Denne styrken ble ansett å innebære en militær forskyvning fra NATO mot EU. De nye EU-landene i Finlands naboskap rundt Østersjøen har valgt medlemskap i begge organisasjoner. At forholdet til NATO tidvis luftes også i finsk politikk, er ytterligere et tegn på nytenkning etter den kalde krigen. I opinionen har det imidlertid vært en utbredt skepsis til å gå inn i forsvarsalliansen; dermed er et avgjørende kriterium for å søke medlemskap ikke oppfylt.

Finland etter 2000

Ahtisaari stilte ikke til gjenvalg i 2000; alt i alt nøt han større popularitet i internasjonale fora enn i den hjemlige politikken. Fem kandidater deltok i valget, og resultatet ble at sosialdemokratene fikk sin tredje president på rad - og kvinnene sin første: utenriksminister Tarja Halonen fikk 40 % av stemmene, Centerparti-lederen Esko Aho 34,4 %. I annen valgomgang ble Halonen republikkens 11. president med en oppslutning på 51,6 %. Samtidig trådte det i kraft en grunnlovsendring som innskrenket presidentens myndighet, bl.a. i utenrikspolitikken. Reformen innebar også at statsministeren ikke lenger utpekes av presidenten, men av Riksdagen.

Riksdagsvalget i 2003 brakte Centerpartiet tilbake til makten etter en knapp seier over sosialdemokratene. Lipponens fempartiregjering gikk dermed av, men partiet fortsatte i en koalisjon med solid flertall bak seg i Riksdagen, sammen med Centerpartiet og Svenska Folkpartiet. Ved valget fikk også Finland for første gang kvinnelig statsminister, Anneli Jäätteenmäki. Kvinner på ni av de 18 statsrådstaburettene var også finsk rekord. Jäätteenmäki var relativt ny i vervet som Centerparti-leder, og hadde ført en tøff valgkamp med fokus på Lipponens holdning til Irak-krigen. Jäätteenmäkis statsministerperiode varte imidlertid bare 62 dager. Avgangen var omgitt av dramatikk - og det som utløste den var avsløringen av at hun selv urettmessig hadde fått fremskaffet fortrolige dokumenter, som hun siterte fra og brukte mot Lipponen i valgkampen. Det var en utbredt oppfatning at denne sitatbruken hadde hatt en avgjørende betydning for valgutfallet. For første gang i finsk historie ble det 2004 reist tiltale mot en tidligere statsminister; anklagen lød på oppfordring til tjenestefeil og brudd på taushetsplikten. Hun ble frikjent i retten, erklært politisk død i politikken - men figurerte med desidert flest stemmer da finnene bare noen måneder senere valgte sine medlemmer til Europaparlamentet. Ny statsminister sommeren 2003 ble Matti Vanhanen, som også overtok som Centerparti-leder etter Jäätteenmäki. Skandalen fikk ellers ingen konsekvenser for regjeringssamarbeidet. Dermed ble mønsteret ved finske regjeringsdannelser ytterligere befestet: de to partiene med størst valgoppslutning danner koalisjon, det tredje går i opposisjon - uavhengig av partifarge.

Ved presidentvalget i 2006 fikk Tarja Halonen fornyet sitt mandat, med 51,8 % mot 48,2 % til Sauli Niinistö fra det konservative Samlingspartiet i andre valgomgang; i alt åtte kandidater deltok og ingen oppnådde over 50 % av stemmene i første runde. For første gang ble NATO-medlemskap et sentralt tema i en finsk valgkamp, der Halonen sa nei mens Ninistö ville åpne for fremtidig medlemskap i en mindre USA-dominert allianse.

Riksdagsvalget året etter gav på nytt Centerpartiet flest stemmer, mens koalisjonspartneren Sosialdemokratene og opposisjonspartiet Samlingspartiet byttet plass som nummer to og tre - oppslutningen var hhv. 23.1, 22.3 og 21.4 %. Etter finsk tradisjon de siste par tiårene fortsatte dermed Centerpartiets Matti Vanhanen som statsminister, nå med Samlingspartiet, Gröna förbundet og det borgerlige Svenska Folkpartiet som partnere. Utskiftningen av Sosialdemokratene innvarslet ingen større kursendring. Men den nye regjeringen skrev historie med en kvinneandel på 60 %. Forut for valget pådro Vanhanen seg internasjonal oppmerksomhet da en eksvenninne utgav en bok med nærgående skildringer av deres ni måneder lange forhold - uten at det lot til å skade den fraskilte Vanhanens anseelse. Utenriksminister Ilkka Kanerva måtte derimot forlate sin post i 2008 som følge av en omfattende sms-korrespondanse med en ung "erotisk danserinne".

I 2005 fattet regjeringen det formelle vedtaket om å bygge et nytt kjernekraftverk, det første i Europa siden tidlig på 1990-tallet og som vil bli det største og trolig også mest avanserte i verden. Dette blir landets femte reaktor, Olkiluoto III, som etter flere forsinkelser ventes å stå ferdig i 2011. En statlig utredning har anbefalt bygging også av et sjette kjernekraftverk. Denne energiformen har sterk og økende oppslutning i befolkningen, med bakgrunn i Kyoto-protokollen så vel som i målsetningen om redusert avhengighet av kraftimport fra Russland. Energipolitikk og forholdet til Russland var for øvrig de to hovedtemaene i den finske formannsperioden i EU andre halvår 2006.

To ganger er Finland blitt rystet av en skolemassakre, der en elev skjøt ned medelever og lærere før han tok sitt eget liv. Det skjedde i Tusby utenfor Helsingfors i november 2007 og i den sørfinske småbyen Jokela ett år senere, massakrene kostet i alt 19 mennesker livet. Etter disse hendelsene ble søkelyset rettet mot Finlands liberale våpenlovgivning. Men også mulige skyggesider ved landets suksessrike skolesystem ble et tema i debatten; finske elever har i flere år tronet på topp i den internasjonale kunnskapsmålingen Pisa. Etter århundreskiftet har Finland toppet også den internasjonale listen over konkurransedyktighet, og ble våren 2008 - med finanskrisen under utvikling - kåret til den beste økonomien i EU.

Kort historisk oversikt

Riksforstandere

Presidenter

Mandatfordeling og prosent av stemmene

¹ Til 1965 Agrarpartiet

² Til 1965 Finska Folkpartiet

³ Folkedemokratene og bl.a. Demokratisk Alternativ gikk sammen i Vänsterförbundet 1990

⁴ Splittelse i Folkedemokratene førte til opprettelse av Demokratisk Alternativ (Moskva-tro kommunister)

⁵ Liberala Folkpartiet og Centerpartiet slo seg sammen 1982, men ble igjen selvstendige partier 1987

⁶ Herav Demokratisk Alternativ, som fikk 4,3 % og 4 mandater

⁷ Finlands Kristliga Förbund 1999

Statsministere

Statsministerens parti er nevnt først

Anbefalt litteratur