Finland – geologi og landformer

Finland – geologi og landformer. Landskapet slik det trer frem i dag ble dannet under og like etter den siste istid. Høydeforskjellene er små, men landet har en skiftende natur med forskjellig naturgrunnlag: mot Bottenhavet og Finskebukta et fruktbart lavland med store jordbruksområder i sør og sørvest, innenfor kystlandet et skogvokst platå gjennomskåret av vassdrag og sjøer, og lengst i nord finner man tundra.

Hele Finland hører med til det fennoskandiske grunnfjellskjoldet. Bergartene er gammel omdannet granitt, gneis og krystallinske skifre. Finland mangler så å si helt fjell fra yngre tid enn prekambrium. Rapakivigranitten er av de yngste og mest kjente bergartene. Denne grunnfjellsbergarten er særlig fremtredende i den sørlige del av Finland. Granitten smuldrer meget lett og gir et forvitret materiale som ikke gir særlig fruktbar jord.

Grunnfjellsoverflaten er jevn, men småkupert og sterkt oppsprukket. Hovedsprekkretningen i fjellet er nordvest-sørøst, med tverrgående striper i nordøst-sørvestlig retning. Langs disse svakhetssonene har breene i istiden gravd ut fordypninger som nå er fylt av sjøer og myrer (dødisgroper i grunnfjellet).

Isbreenes avsetninger spiller en betydelig rolle i Finlands topografi, spesielt gjelder dette avleiringer som ble gjort i havet og i breelvene. Den jevne grunnfjellsoverflaten i innlandet er dekket av et tynt lag morenegrus. Friske erosjonsformer er ikke av særlig betydning. På grunn av den jevne overflaten har ikke isen etterlatt seg særlige spor i fjellet. Det er få skuringsstriper som antyder isens retning.

I sør er morene og elveavsetninger samlet i svære parallelle rygger av grus og sand som rager høyt opp i landskapet. Særlig karakteristisk er Salpausselkä-ryggene, som krysser Finland sør for sjøene ca. 25 km fra hverandre. Dette er endemorener som ble dannet ved kanten av ismassene. Disse frontavsetningene korresponderer med ra-avsetningene i Norge, som stykkevis kan følges til Ryfylke. Endemorenene er ikke oppdemningsrygg for innsjøene, som er såkalte trau som ble liggende igjen etter at breene forsvant. På tvers av disse randdannelsene slynger seg langstrakte åsrygger, eskere, ofte som smale tanger over innsjøene. Eskere er karakteristisk for Finland; de er avsetninger fra breelvene som gikk i tunneler under isbreen i isens lengderetning. Ellers finnes en rekke mindre morenerygger, drumliner, særlig i den østlige delen av Finland.

Da breene smeltet, var landet presset ned av ismassene, og havet dekket store deler av Finland i den seneste del av istiden. I havet ble det avsatt leirsedimenter som er blitt tørt land etter at landet igjen har hevet seg, og disse utgjør nå leirsletter i elvedalene og ellers sprekkefyllinger i landskapet. Særlig i sør og sørvest ble det avsatt mye leire, og her finnes de beste jordbruksområdene. Landhevningen pågår fremdeles med ca. 40 cm per 100 år i sør, og ca. 1 m på vestkysten ved Vaasa.

Finland kan deles inn i tre naturgeografiske regioner: innsjøplatået, kystlandet og høylandet i Nord-Finland.

1. Innsjøplatået ligger nord for Salpausselkä. Av arealet er over 25 % innsjøer som alle er vidt forgrenet og forholdsvis grunne. Vanlig dybde er mellom 5 og 20 m, dypest er Päijänne med 93 m. Sjøene ligger alle i hovedretningen nord-sør eller nordvest-sørøst, og har også noenlunde samme høyde over havet: Saima (76 m), Kallavesi (82 m), Päijänne (78 m), Näsijärvi (95 m) og Pielinen (94 m). Den største innsjøen i dette området er Suur-Saima, 'Stor-Saima' på 4377 km2, som også er Finlands største innsjø, deretter kommer Päijänne på 1081 km2 (Finlands 3. største innsjø). Innsjøenes strandlinje er svært oppdelt og uregelmessig.

Innsjøplatået er høyest i nordøst med toppene Naulavaara (355 moh.) og Koli (348 moh.). De største og mest kjente eskerne er Punkaharju og Kangasala. Av det totale arealet i innsjøplatået for øvrig er 5-10 % dyrket mark og ca. 60 % produktiv skog.

2. Kystlandet er et lavlandsområde, ca. 50-100 km bredt, og går rundt hele kysten fra grensen mot Russland til innerst i Bottenviken. Det stiger fra havnivå til om lag 100 m. Kystlandet var på slutten av istiden oversvømmet av havet, og særlig i sør og sørvest finnes de beste jordbruksområdene. I Bottenviken er det mer sandholdig jord, særlig langs elvene, og det er også store myrområder, men med god drenering kan også disse bli bra jordbruksjord.

I sør finner man en utpreget skjærgårdskyst med et utall av holmer og små innbuktninger. Gjennom kystlandet renner Finlands viktigste elver. Saima har avløp til Ladoga gjennom Vuoksi. Ved Kotka kommer Kymijoki, som er avløpet til Päijänne, og ved Pori kommer Kokemäenjoki, som er Näsijärvis avløp. Ved Oulu kommer Oulujoki, som er Oulujärvis avløp. Av arealet i kystlandet er 40 % i sørvest til 5 % i nord dyrket mark, og ca. 50-60 % er produktiv skog.

3. Høylandet nord for innsjøplatået har også platåkarakter, avbrutt av fjellpartier 500-800 moh., i nordvest mot norskegrensen ligger Finlands høyeste fjell Halti (også kalt Haltiatunturi, 1328 moh.). I høylandet ligger også Finlands nest største innsjø Inari (Enare, 1102 km2) og Kemijoki, Finlands lengste elv (483 km lang). Av arealet i nord er under 1 % dyrket mark, 50-60 % er produktiv skog, og resten er uproduktive områder.