Russell Crowe har oppnådd stor suksess både hos publikum og kritikere gjennom en rekke sterke rolleprestasjoner. Her i hovedrollen i Peter Weirs Master and Commander: The Far Side of the World (2003).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Flere australske skuespillere har nådd toppen i Hollywood. En av de mest kjente og feirede er Nicole Kidman, her i en scene fra sin landsmann Baz Luhrmanns overdådige musikal Moulin Rouge (2001).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter en betydelig stumfilm-produksjon, blant annet ved regissøren Raymond Longford og hans hovedrolleinnehaver Lottie Lyell, ble konkurransen fra Hollywood for sterk: I 1930-årene var det praktisk talt bare selskapet Cinesound og regissøren Ken G. Hall som laget spillefilm i Australia. Etter krigen ble dokumentarfilmene fra Commonwealth Film Unit og Australian National Film Board lagt merke til. Men spillefilmproduksjonen var sporadisk.

Den australske bølgen

Situasjonen endret seg i 1970-årene, og da radikalt, med en eksplosjon av kreativitet som siden er blitt kalt «den australske bølgen». Et statlig engasjement førte til opprettelsen av The Australian Film Commission (grunnlagt i 1975) og filmskolen i Sydney. Mange nye regissører gjorde seg gjeldende, blant dem Peter Weir med Picnic at Hanging Rock (1975), Ken Hannam med Sunday Too Far Away (1975), Donald Crombie med Caddie (1976), Phillip Noyce med Newsfront (1978), Fred Schepisi med The Chant of Jimmie Blacksmith (1978) og Gillian Armstrong med My Brilliant Career (1980).

«Bølgen» hadde sine kommersielle fulltreffere: Bruce Beresfords buskis-komedie The Adventures of Barry Mackenzie (1972, oppfølger i 1974), TV-serien Against the Wind (1975; NRK-vist under tittelen Mot alle vindar) og fjernsynskomikeren Paul Hogan i Crocodile Dundee (1986, oppfølgere i 1988 og 2001).

Australsk ødemark på film

Britiske Nicolas Roeg regisserte i 1971 spillefilmen Walkabout, en oppvekstfortelling om to søsken som utspiller seg i den australske villmarken. Senere har det kommet flere såkalte outback-filmer av forskjellig slag satt til australsk ørken og øde landskap. Eksempler er Nattens jegere (Wake in Fright, 1971), Stephan Elliotts LHBT-kultfilm The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert (1994), George Millers actionfilmer om Mad Max og John Hillcoats The Proposition (2005).

1990-tallet og frem til i dag

Baz Luhrmann er den australske filmregissøren som har nådd et bredest, internasjonalt publikum, med titler som Strictly Ballroom (1991), Romeo og Julie (1996), Moulin Rouge! (2001) og Elvis (2022). Med unntak av spillefilmdebuten Strictly Ballroom er alle disse samproduksjoner med USA.

Piano (1993) i regi av newzealandske Jane Campion vant tre Oscar-statuetter, mens Chris Noonans familiefilm Babe (1995, oppfølger i 1998) om en liten gris på eventyr regnes nå som en barnefilmklassiker. Scott Hicks' Shine (1996) om pianisten og mentalpasienten David Helfgott fikk også mye positiv respons da den kom, der Geoffrey Rush vant Oscar for beste mannlige hovedrolle.

Den amerikanske filmindustrien har jevnlig fanget opp de største australske talentene. Skuespillere som Mel Gibson og Judy Davis ble raskt verdensstjerner, de fleste av de ledende regissørene reiste samme vei, og siden har Nicole Kidman, Russell Crowe, Cate Blanchett og mange andre fulgt etter.

Blant mange nyere Hollywood-suksesser fundert på australsk talent er nevnte Baz Luhrmanns filmer og Peter Weirs Master and Commander: The Far Side of the World (2003) med Russell Crowe.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg