Filippinene er et utviklingsland med en fri markedsøkonomi, men den økonomiske utviklingen har vært høyst ujevn. Mens Filippinene i 1950- og 1960-årene ble sett på som det mest utviklede landet i Øst- og Sørøst-Asia etter Japan, ble landet i første del av 1990-årene regnet som en industriell etternøler. I 1970- og 1980-årene økte forskjellene mellom de rikeste og de fattigste mye raskere enn i nabolandene, og fattigdomsproblemet ble et av de alvorligste i Sørøst- og Øst-Asia.
I 1990- og 2000-årene førte liberalisering av den økonomiske politikken til økonomisk vekst som bidro til en massiv tilstrømning av utenlandsk investeringskapital, men politikken ble også kritisert av blant annet venstreopposisjonen for å undergrave fagbevegelsen og svekke arbeidernes rettsvern. Den har dessuten møtt kritikk fra lokalt hold for å ha gitt multinasjonale gruveselskaper konsesjoner i strid med lokalbefolkningens rettigheter.
På 2000-tallet har den gjennomsnittlige årlige økonomiske veksten vært på 4,5 prosent (i perioden 2000–2009) og 6,4 prosent (i 2010-2019), men fortsatt lever nesten 17 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen (2018), og særlig i de sørlige delene av Filippinene (opptil 75 prosent) og på landet (omtrent 30 prosent) kan fattigdommen være betydelig høyere.
BNP per innbygger var 8400 amerikanske dollar i 2017. I Sørøst-Asia var det bare Laos, Vietnam, Myanmar og Kambodsja som da hadde et lavere BNP per innbygger. Arbeidsledigheten var i 2017 på 5,7 prosent og inflasjonen på 2,9 prosent. Landet var nummer 115 av 180 land på Transparency International Corruption Index i 2020.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.