økonomi og næringsliv i Filippinene

Landbruket bidrar med 9,6 prosent av landets BNP og sysselsetter 25,4 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Landbruket hemmes av skjev fordeling av jord, dårlige vanningssystemer, utmagring og erosjon av jordsmonnet og vanskelig distribusjon til markeder. Forsøk på landreformer har kun hatt begrenset effekt. Økningen i matproduksjonen er lavere enn befolkningsveksten. Knapphet på mat har ført til høyere priser, og innbyggerne bruker en større andel av sin inntekt til matvarer enn i noe annet sørøst- og østasiatisk land med fri markedsøkonomi.

Ifølge FAO er Filippinene verdens åttende største fiskerinasjon med en total produksjon på 4,7 millioner tonn (2017). Produksjonen fordeler seg med omtrent tre like store deler på kommersiell fangst for salg, fangst for egen husholdning organisert av landsbyfellesskapene, og havbruk. De mest omfattende aktivitetene innen havbruk er oppdrettsanlegg for fisk og dyrking av tang og tare. Oppdrettsnæringen står for 47 prosent av den totale produksjonen.

Fisk og marine produkter er en viktig bestanddel i kostholdet. Landet har rike fiskefelter. Destruktive fiskemetoder som bruk av dynamitt, elektrisitet, finmaskede nett og store trålere har imidlertid gjort flere av feltene nesten fisketomme. Filippinene er derfor ikke selvforsynt med fiskeprodukter.

Industrien og de andre sekundærnæringene (bygg og anlegg, bergverk og kraftforsyning) bidrar med 30,6 prosent av landets BNP og sysselsetter 18,3 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Industrialiseringen er begrenset både i omfang og til spesielle sektorer. Industrialiseringen har imidlertid lengre tradisjoner på Filippinene enn i nabolandene. Allerede før andre verdenskrig bidro en frihandelsavtale med USA til oppvekst av landbasert industri. Etter krigen kan industrialiseringen deles i tre faser.

Den første varte fra 1950-årene frem til 1972, da president Ferdinand Marcos erklærte unntakstilstand. Denne fasen var preget av høy industrialisering, godt hjulpet av statlige beskyttelsestiltak (importsubstitusjon) og ledet fram av et jevnt voksende og uavhengig borgerskap.

Den andre fasen, som varte fra 1972 til 1986, var preget av autoritært styre under president Marcos med fokus på eksportrettet industri. I denne perioden vokste det fram en ny økonomisk elite med tette forbindelser til Marcos som forskjøv den gamle, men uavhengige eliten. En kombinasjon av gjeldskrise, politiske kriser samt vanskene med å vedlikeholde og utbygge samferdselen i 1980-årene, svekket økonomien generelt og industrien i særdeleshet. Mange bedrifter fikk i denne perioden store problemer, samtidig som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) påtvang landet tyngende restruktureringsprogram. Faktisk ble landet deindustrialisert i perioden 1980–1992, da sekundærnæringene minsket i økonomisk omfang 0,2 prosent per år.

Den tredje fasen startet med Marcos-regimets fall i 1986, og den bærer preg av demokratisk valgt styre med liberalisering av økonomien og (under Ramos) privatisering av statlige bedrifter. Den gamle økonomiske eliten ble igjen synlig og gjenopptok mye av sin tidligere ledende rolle. I 1990-årene vokste det i tillegg fram en ny type industriell overklasse hvor blant annet etniske kinesere fra regionene utenfor Manila gjorde seg bemerket.

Største industrigrener etter økonomisk verdi er produksjon av halvledersystemer og andre elektroniske komponenter (blant annet telekommunikasjonsutstyr og ulike typer kontormateriell) som produseres for eksport, samt petroleumsprodukter og kjemiske produkter. Når det gjelder antall foretak og antall ansatte, er imidlertid tekstilindustrien, som produserer både for eksport og det lokale marked, den største industrigrenen. Andre viktige industrigrener er produksjon av plastvarer samt produksjon av mat- og drikkevarer (bearbeiding av kjøttvarer, fiskeprodukter, frukt og grønnsaker).

Mesteparten av industrien er konsentrert til det sentrale Luzon (Manila-området), hvor veinettet er best utbygd. Spesielt i provinsen Cavite sør for Manila er det anlagt flere eksportrettede industrielle parker. Den billige arbeidskraften har ført til at mange internasjonale bedrifter har etablert monteringsfabrikker i landet. Cebu vokste opp som et nytt industrielt senter i 1990-årene. Med unntak av en del industri i Davao-regionen på Mindanao er det kun bagatellmessig industri i resten av Filippinene.

Det viktigste mineralske produktet er kobber, men også gull, sølv, nikkel og noe jernmalm utvinnes. Gull blir utvunnet på Luzon (Bargio og Camarines Sur) samt på Masbate. Kobberutvinningen har foregått flere steder på Luzon, samt på Cebu, men er i tilbakegang. De største forekomstene av nikkel er på øya Nonoc nordøst for Mindanao. Det norske selskapet Intex Resources (tidligere Crew Minerals) planlegger nikkelproduksjon av stort omfang på øya Mindoro, men har opplevd problemer med konsesjoner.

Landets største ikke-metalliske mineralressurser er kull, kalk, marmor (på Romblon), kiseljord, svovel, asbest, karbon, gips og salt. Testboring etter olje har kun delvis vært vellykket. Et felt beregnet til å inneholde 100 millioner fat utvinnbar olje samt naturgass er oppdaget utenfor øya Palawan. En gassrørledning fra offshore-feltet Malampaya, 65 kilometer nordvest for Palawan, ble ferdigbygd i 2001 for å forsyne tre gasskraftverk på Luzon. Også Luzon og Cebu har gassreserver. Guano (flaggermusgjødsel) utvinnes i grotter på Mindanao, Luzon, Palawan og Cebu.

Etter 1990 har forbruket av energi økt med i gjennomsnitt 2,7 prosent per år, men korrigert for befolkningsøkningen var veksten kun 0,7 prosent per år. I 2021 var forbruket av primærenergi 2561 petajoule (PJ), som per innbygger tilsvarer 22,5 GJ. 65 prosent av forbruket er basert på fossil energi, i hovedsak i form av kull og petroleumsprodukter. Andelen fornybar energi har gått ned fra nær 60 prosent i 1990 til 35 prosent i 2021.

Den viktigste fornybare energikilden har lenge vært bioenergi (biomasse) som i stor grad tas i bruk i husholdningene sammen med elektrisitet, parafin, gass, ved og grillkull. De aller fleste av husholdningene er avhengige av mer enn én energikilde. Parafin og gass kjøpes i hovedsak av en forhandler, mens biomasse i noen grad blir utvunnet fra sukkerrør- og kokosprodukter.

Turisme stod i 2015 for 10,6 prosent av landets BNP. I 2017 var det 7,1 millioner utenlandske turister som besøkte Filippinene. 62 prosent av turistene kom fra Sør-Korea, Kina, USA og Japan.

Myndighetene iverksatte 1974 et program for å oppmuntre filippinske arbeidstakere til å ta midlertidig arbeid utenlands. Formålet var dels å avhjelpe den høye arbeidsløsheten og dels å øke inntjeningen av utenlandsk valuta. Hjemsending av valuta til familien hjemme ble raskt landets viktigste inntektskilde for utenlandsk valuta.

Ifølge det filippinske statistiske sentralbyrå arbeidet det 2,2 millioner filippinere i utlandet i 2019. Mange av dem jobber i Midtøsten, i Kina, Singapore eller som sjømenn. Ifølge CIA World Fact Book var i 2014 mellom 35 og 40 prosent av alle verdens sjømenn fra Filippinene, men det er enda flere kvinner enn menn som jobber i utlandet, for eksempel som hushjelp. Selv om slike langtidsfravær av familiemedlemmer har betydelig merkbare sosiale konsekvenser i en befolkning hvor familiene tradisjonelt står svært nært hverandre, har det gitt de berørte familiene et klart økonomisk løft i forhold til gjennomsnittet på Filippinene. Nesten 10 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) er penger som sendes hjem fra filippinere som jobber i utlandet (2013).

Filippinenes eksport utgjorde i 2020 87,82 milliarder amerikanske dollar, mens importen beløp seg til 97,58 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd i handelsbalansen med utlandet på 18,76 milliarder amerikanske dollar.

De fem viktigste eksportmarkedene er:

• Kina (16 prosent)
• USA (15 prosent)
• Japan (13 prosent)
• Hongkong (12 prosent)
• Singapore (7 prosent)

De viktigste eksportproduktene er elektroniske komponenter, maskiner, klær og tekstilprodukter, bildeler, kokosnøttolje, gummi og bananer, samt ferdige produkter som blir montert sammen i monteringsfabrikker for eksport med deler importert fra utlandet.

De fem viktigste markedene for Filippinenes import er:

• Kina (29 prosent)
• Japan (8 prosent)
• Sør-Korea (7 prosent)
• USA, Singapore og Indonesia ( alle tre 6 prosent)

De viktigste importproduktene er elektroniske komponenter, brenselstoffer, maskiner og utstyr for industrien, jern, stål, kjemikalier, transportmidler og garn.

Samferdselen er i hovedsak basert på skip mellom øyene og busser på øyene. Landet har 216 387 kilometer veier, hvorav 61 093 kilometer med fast dekke (2014). Et særtrekk er den omfattende bruk av «jeepneys» (forlengede jeeper) i persontrafikken i byene og tettstedene, samt i landdistrikter med veier som er ufarbare for busser. Den eneste jernbanelinjen som fremdeles er operativ, går fra Manila til Naga på det sørlige Luzon.

Handelsflåten består av 1615 registrerte skip på i alt 6 millioner bruttotonn. Viktigste havner er Manila og Cebu, Iloilo, Cagayan de Oro, Zamboanga, General Santos, Polloc og Davao. Det nå privatiserte Philippine Airlines (PAL) hadde lenge monopol på flytrafikken, men har fått konkurranse fra mindre selskaper. Manila og Cebu er de to viktigste internasjonale flyplassene. Davao og Zamboanga har flyforbindelse med Sulawesi og Borneo.

• Filippinenes geografi
• Filippinenes historie

• CIA World Factbook: Philippines