Ferrara-Firenze-konsilet

Ferrara-Firenze-konsilet var et kirkemøte som ble åpnet av pave Eugenius 4 i Ferrara i 1438 etter at han hadde oppløst Baselkonsilet i 1437. Konsilet ble flyttet til Firenze i 1439. Hovedformålet var å forberede forsoning mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken. Den greske kirken var representert ved keiser Johannes 8, patriarken av Konstantinopel, og ved teologen Bessarion, erkebiskopen av Nikea. Fra den romersk-katolske kirken var dominikaneren Johannes fra Montenero den fremste teologen.

Stridspunktene var særlig tilføyelsen av filioque ('og fra sønnen') i trosbekjennelsen og den romersk-katolske kirkes lære om skjærsilden. Man ble enig om et kompromiss; grekerne anerkjente filioque, men ble ikke forpliktet til å oppta ordet i sin trosbekjennelse. Senere ble det også enighet om de andre spørsmålene, til og med pavens overhøyhet. Unionen (bullen Laetentur caeli) mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke ble undertegnet av pave Eugenius 4, keiser Johannes 8 og 116 latinske og 32 greske prelater 6. juli 1439.

De romersk-katolske forhandlerne oppnådde senere union med armenerne, de egyptiske kopterne, syrerne, noen kaldeiske kirker og maronittene fra Kypros. I 1442 ble konsilet flyttet til Roma, der det holdt noen få møter uten betydning. Unionen støtte på sterk motstand i den gresk-ortodokse kirke; flere greske prelater nektet å anerkjenne den. I 1453 ble Konstantinopel erobret av tyrkerne, og det ble valgt en unionsfiendtlig patriark. I 1472 ble unionen offisielt oppløst.