Ferdinand Finne

Finnes allsidige kreativitet førte til kontakt med kunstneren Oskar Kokoschka da Finne var i London under andre verdenskrig. Mens han var tilknyttet Luftforsvarets overkommando, fortsatte han sitt kunstnervirke og fikk veiledning av den østerrikske kunstneren. Kokoscha hadde flyktet med sine venner til England allerede i 1938. Da Finne vendte hjem til Norge etter krigen kunne han etter hvert begynne på Kunstakademiet hvor han studerte mellom 1949 og 1951 under Per Krohg og Jean Heiberg. Siden ble det Statens håndverks- og kunstindustriskole under Thorbjørn Lie-Jørgensen. I 1953 reiste han til Paris og gikk på Fernand Légers malerskole.

Finne anvender et naturalistisk formspråk. Han dekorative komposisjoner omfatter landskap, stilleben, blomster og interiør. Han henter impulser og inspirasjon fra sine utallige reiser og opphold i forskjellige deler av verden, særlig reiste han til landene rundt Middelhavet. Han er særlig kjent for sine dyptrykk i teknikken sukkerakvatint.

Foruten dekorasjoner og kostymer til teater i inn- og utland, særlig Nationaltheatret, samarbeidet han med Flemming Flindt om gjenskapningen av Bournonvilles nasjonalromantiske ballett Brudeferden i Hardanger på Den Norske Opera i 1982.

Finne skrev artikler om kunst i aviser og tidsskrifter, og utgav en rekke bøker. Mange er reiseskildringer, men han skrev også bøker om historiske temaer og selvbiografisk innhold: Store motekonger (1939), Øya og huset (1956), Den grønne lagune (1967), Så vidt jeg kan huske (1974, utvidet 1986), En krans av greske øyer (1977), Veien blir til mens du går (1985), Vandrer mot en annen strand (1990), Ringer i et hav (1991), Sangen om Sørlandet (1993), Blå elefant – ekko fra India (1998).

• Ferdinand Finne i Norsk biografisk leksikon
• Ferdinand Finne i Norsk kunstnerleksikon

• Elton, Thore J. Ferdinand Finne. Oslo: Gyldendal Forlag AS, 2000.
• Ringnes, Kathrine (red.). Ferdinands bilder. Oslo: T&T AS, 2000.