Faktaboks

Felipe González Márquez
Uttale

gonz

Født
5. mars 1942, Sevilla
Turgut Özal og Felipe González Márquez

Den spanske statsministeren Felipe González Márquez (til høyre) sammen med den tyrkiske statsministeren Turgut Özal (med briller) i 1989.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Felipe González Márquez er en spansk politiker (sosialist). Han var statsminister i Spania fra 1982 til 1996, og han er den statsministeren som har styrt lengst i demokratiets tid (tiden etter 1975).

Periodene som partileder og statsminister

González var generalsekretær i Partido Socialista Obrero Español (PSOE) i perioden 1974–1997. Partiet endret seg vesentlig under hans ledelse. González representerte en ny generasjon av spanske sosialister som tok avstand fra marxismen og forsvarte sosialdemokratiske verdier. Han var pådriver for at partiet formelt forkastet sine marxistiske formuleringer, hvilket skjedde på den ekstraordinære partikongressen i 1979. Da han overtok partiledelsen, var det fremdeles forbudstid for politiske partier i Spania. Etter Francisco Francos død (1975) deltok han i forhandlingene som førte til innføring av demokrati i Spania.

González var medlem av parlamentet fra 1977 til 2004. I sin første periode i kongressen var han opposisjonsleder. I de påfølgende 14 år (1982–1996) var han Spanias statsminister. Han vant i alt fire parlamentsvalg, hvorav de to første valgene i 1982 og 1986 ble vunnet med absolutt flertall. Ved valgene i 1989 og 1993 fikk imidlertid partiet konkurranse fra det nyetablerte partiet Partido Popular (PP). I 1993 fikk partiet 38,3 prosent av stemmene, og González dannet sin siste regjering, denne gangen med støtte fra de katalanske nasjonalistene Convergència i Unió(CIU) og de baskiske nasjonalistene Partido Nacionalista Vasco (PNV). Ved valget i 1996 vant høyresiden valget. PSOE fikk 141 mandater (37,6 prosent av stemmene), mens Partido Popular fikk 156. PSOE mistet støtten de tidligere hadde hatt fra de katalanske nasjonalistene, og Aznar fra Partido Popular (PP) ble ny statsminister. González ledet opposisjonen i 1996–1997 før Joaquín Almunia overtok som partileder.

Felipe González' politikk

I González regjeringstid kom Spania ut av isolasjonen som hadde preget landet under Francoregimet. Landet ble medlem av NATO (1982), og medlemskapet ble opprettholdt etter en folkeavstemning i 1986. I 1986, etter seks års forhandlinger, ble landet med i EF/EU. Det spanske utdanningssystemet og det offentlige trygde- og helsesystemet ble modernisert, og den spanske velferdsstaten ble utviklet. Veinett og sektor for offentlig transport ble fornyet, mye takket være støtteordninger fra EUs fond for utvikling av de fattigste landene i unionen. Industrien gjennomgikk en omfattende produksjonsomlegging, der jernutvinning og skipsfartsindustri ble trappet ned for å satse på nye områder med bedre fremtidsutsikter.

Produksjonsomleggingen medførte et sprang i arbeidsledigheten fra 16,6 prosent i 1982 til 21,6 prosent i 1986. En arbeidsreform som skulle gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt møtte hard motstand fra arbeidstakerorganisasjonene. Fagforeningene, inkludert UGT, som tradisjonelt hadde hatt sterke bånd til partiet, distanserte seg fra González' partipolitikk. I 1985, 1988, 1992 og 1994 ble González-regjeringen møtt med generalstreik i protest mot regjeringens reformer, særlig mot produksjonsomleggingen og arbeidsreformens svekking av arbeidsvernet. I González' siste mandat hadde Spania svært høy arbeidsledighet (24,5 prosent). Det var det høyeste nivået i historien etter at man fikk statistiske metoder for å måle den.

Mot slutten av González' regjeringstid oppsto flere korrupsjonsskandaler rundt partiet. Den mest alvorlige saken partiet gjennomgikk var GAL-saken, der det kom frem at regjeringen var involvert i statsterrorisme mot ETA-medlemmer. González ble ikke siktet i saken, men hans innenriksminister, José Barrionuevo ble tiltalt og dømt til fengselsstraff.

Felipe González og Europa

González fremhevet seg internasjonalt som en politiker med visjoner om et nytt Europa. Spanias medlemskap i EU var hjørnestenen i hans utenrikspolitikk. I 1993 ble han tildelt Karl den Stores æresmedalje i Tysklandfor sin arbeid med å integrere Spania i det moderne Europa. Han var leder for Europarådet andre halvår i 1995, etter Jacques Chirac. Fra 2007 til 2010 var han med i tenketanken som utarbeidet 2010-rapporten om Europas fremtid sammen med Latvias president Vaira Vike-Freiberga, tidligere Nokiasjef Jorma Ollila, Lech Walesa og Mario Monti.

González er utdannet advokat, og har skrevet flere bøker om politikk. I 2012 ble han tildelt æresmedalje fra sin fødeby, Sevilla.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg