anvendes stort sett for å gjøre matvarene mer attraktive og appetittvekkende. Bruken av fargestoffer til dette formål og hvilke farger som kan tillates brukt er i dag underlagt lover og regler som er litt ulike fra land til land. En hovedregel er at de fleste matfarger skal ha en naturlig opprinnelse, men de kan være fremstilt syntetisk om produktet er identisk. Noen eksempler på matfarger er kurkumin, en gulfarge som utvinnes fra gurkemeie, riboflavin (vitamin B2) som også er gult, klorofylliner (grønnfarger fra planter), karotener (oransjefargestoffet i gulrøtter) og paprikaoleoresen (et rødt/oransje paprikaekstrakt). Noen farger er utviklet fra naturstoffer, som sukkerkulør, som lages ved sterk oppvarming av sukker. Også en del metallbaserte farger er tillatt; titanhvitt (TiO2), jernoksider og -hydroksider, aluminium, sølv og gull er blant disse. De sistnevnte inngår særlig i kakepynt. Ellers er anvendelsesområdene iskrem, margarin, posesupper, bakevarer, sauser, syltetøy og en rekke alkoholholdige drikker samt saft og leskedrikker. Det er derimot ikke tillatt å bruke fargestoffer i kjøttvarer i Norge. Alle fargestoffer som er tillatt brukt i matvarer, inngår i E-nummerlisten i serien fra E 100 til E 199. Mattilsynet (tidligere Statens næringsmiddeltilsyn) har ansvaret for godkjenning av bruken av de forskjellige fargene. En del farger som en tid var ute av listen, har man vært nødt til å ta inn igjen som følge av tilslutning til EU-direktiver. Et eksempel er bruken av azofargestoffer som fra 1978 var nede i 8 godkjente produkter, men som fra 1994 igjen måtte økes til 17 forskjellige. Bruken er omdiskutert, bl.a. på grunn av en viss fare for allergiske reaksjoner. Se også matsminke.