Fante-konføderasjonen

Under Ashanti-rikets fremmarsj på 1700-tallet ble kystområdene i Fante-statene ikke underlagt ashantiene. Frykten for angrep fra Ashanti førte til et samarbeid mellom disse statene, som tradisjonelt var mellommenn mellom handelsrikene i innlandet og de europeiske kjøpmenn på kysten. Da Ashanti invaderte Fante i 1806, brakte det Fante-hæren i allianse med de britiske troppene på Gullkysten og medførte en politisk krise i den politiske utvikling i Vest-Afrika, hvor Fante-stammene etter hvert ble innlemmet i Ashanti-riket.

Mot slutten av 1860-årene vokste samarbeidet mellom Fante-statene på nytt til en av de første moderne politiske bevegelser i Afrika. En av grunnene til at Fante-konføderasjonen ble etablert, var som en forberedelse til en mulig britisk tilbaketrekking fra Gullkysten. Ved et møte mellom Fante-kongene i Makessim i 1868 ble konføderasjonen etablert.

I oktober 1871 ble den andre, og mest kjente, av konføderasjonens tre grunnlover vedtatt. Ifølge denne skulle konføderasjonen ledes av en konge-president, en visepresident og et utøvende råd. Hver medlemsstat skulle sende to delegater til et representanthus, og en nasjonalforsamling skulle møtes en gang i året. Det ble også dannet en føderal hær. Fante-konføderasjonen bestod av 33 medlemsland og bygde også opp en administrasjon som skulle arbeide for å utvikle utdanning, veinett, jordbruk og gruvedrift.

Konføderasjonen falt sammen i 1873. Dette hadde dels sammenheng med indre stridigheter, blant annet uenighet om hvem som skulle bli president, dels fordi britene aldri anerkjente føderasjonen og motarbeidet den fordi de så på den som en trussel mot sin egen stilling i Gullkysten.

Året etter at Fante-konføderasjonen falt sammen, ble hele området annektert av Storbritannia, og innlemmet i deres koloni på Gullkysten.

• Gullkysten
• Ghanas historie