Den annen verdenskrig satte på mange måter et skille i Europas historie, og utviklingen etter 1945 var i 40 år karakterisert av en stadig mer markert todeling av Europa. Forsøket på å la krigstidens samarbeid og vennskap fortsette også i gjenoppbyggingsperioden strandet delvis, først og fremst på grunn av motsetningene mellom USA og Sovjetunionen. Amerikanerne gikk aktivt inn for å bevare vennskapet med de europeiske vestmaktene og gjorde en stor innsats for Europas økonomiske gjenreisning og utvikling (Marshallplanen). Motsetningene mellom vestmaktene og russerne kom særlig tydelig til uttrykk i Tyskland, der man fikk en faktisk deling av landet og opprettelse av to tyske stater.
Landene i vest søkte å løse sine økonomiske og politiske problemer innenfor slike samarbeidsorganisasjoner som OEEC (senere OECD) og Europarådet, mens landene øst for «jernteppet» skapte sine egne samarbeidsorganer som Kominform og det økonomiske samordningsråd (Comecon). Forskjellene i styreform i de europeiske landene avspeilte også etterkrigstidens delte Europa. Landene i øst ble folkerepublikker med statsbærende kommunistpartier. De vesteuropeiske landene ble i stor grad parlamentariske demokratier, selv om Spania, Portugal og Hellas opplevde til dels lange perioder med diktatur. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet vokste også frem på regionalt grunnlag, med NATO i vest og Warszawapaktens organisasjon i øst. Bare et fåtall stater i Europa stod utenfor disse organisasjonene.
I 1970-årene ble det gjort visse fremskritt i retning av politisk avspenning mellom de to delene av Europa. Forholdet mellom de to tyske statene ble normalisert, og flere konferanser om europeisk sikkerhet og samarbeid (KSSE) ble avholdt i 1970- og 1980-årene. Men mulighetene for avspenning i Europa viste seg å henge sammen med klimaet mellom USA og Sovjetunionen, og ved begynnelsen av 1980-årene førte bl.a. den sovjetiske intervensjon i Afghanistan 1979 og spørsmålet om utplassering av nye raketter i Europa til flere tilbakeslag for avspenningen i Europa.
I 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov som partisjef i Sovjetunionen, og den reformprosess som deretter ble innledet i Sovjetunionen førte til en bølge av begivenheter som i løpet av fem år i dramatisk grad skulle endre Europakartet og den politiske virkeligheten for alle europeiske land.
Innen Sovjetunionen reiste det seg krav om uavhengighet i flere republikker; lengst gikk de baltiske statene. Perestrojka-politikken (omstruktureringen) førte til at det ble satt kritisk søkelys på landets økonomiske og politiske strukturer. Bresjnev-doktrinen ble forlatt; Moskva frasa seg sin «rett» til å blande seg inn i de østeuropeiske landenes indre anliggender. I ly av dette startet Polen og Ungarn en prosess i retning av mer demokrati og oppløsning av kommunistpartiets maktmonopol. Denne utviklingen tok en dramatisk vending høsten 1989, da Øst-Tyskland (DDR), Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania på få uker kvittet seg med de gamle ledere og innførte reformer. I de følgende årene innledet disse landene (etter hvert også Albania) en utvikling mot markedsøkonomi og parlamentariske demokratier.
DDR-staten viste seg å forvitre fortere enn de fleste hadde trodd. Allerede sommeren 1990 var den vesttyske mark innført som valuta i øst, og 3. oktober ble de to tyske statene gjenforent. Gjenforeningen skjedde etter forhandlinger med de fire seiersmaktene etter den annen verdenskrig (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike), som samtidig sa fra seg sin myndighet over Berlin.