Eugen d'Albert

I 1881 fikk d’Albert invitasjon fra dirigenten Hans Richter om å fremføre d’Alberts sin første klaverkonsert – trolig handler det om hans konsert i A-dur som dessverre er gått tapt. Framførelsen ble en stor suksess. Samme år vant han Mendelssohn-stipendiet som gjorde det mulig for ham å studere i Wien. I tillegg til Johannes Brahms og Franz Liszt ble hans opplevelse av Wagners Tristan og Isolde skjellsettende.

Alle inntrykkene han mottok i den tysk-østerrikske kulturen gjorde at d’Albert forandret sitt navn fra Eugène til Eugen og emigrerte til Tyskland. Samtidig begynte han nå også studere med Franz Liszt.

Franz Liszt kalte d’Albert «den andre Tausig» og i 1882 ble han den yngste pianist som noensinne hadde vært solist med Wienfilharmonikerne, og det til og med med sin egen klaverkonsert. Hans enorme virtuose teknikk ble også sammenlignet med Ferruccio Busonis.

Særlig ble d’Albert berømt for sine tolkninger av Ludwig van Beethovens klaversonater og Johann Sebastian Bachs preludier og fuger. D’Albert ble også kjent for en rekke tilegnelser, den mest kjente er Richard Strauss’ Burleske i d-moll som d’Albert uroppførte i 1890.

I 1907 ble d’Albert utnevnt til direktør ved musikkhøyskolen i Berlin. Her kom han til å utøve en betydelig innflytelse på tysk musikk. Han ble også utnevnt til kapellmester ved hoffet i Weimar.

Han var gift seks ganger og hadde åtte barn. Blant hans koner må særlig Teresa Carreño (1853–1917) nevnes, en av datidens største klavervirtuoser. Ekteskapet varte i tre år, fra 1892 til 1895. I 1914 flyttet d’Albert til Zürich og fikk sveitsisk statsborgerskap. Han døde 67 år gammel i 1932 i Riga, dit han reiste for å skille seg fra sin sjette hustru.

Stilistisk viser operaene de fleste operatyper, og de viser store forskjeller både i handling og i musikalsk stil.

Den første, Der Rubin fra 1893, er en musikalsk saga der handlingen er lagt til Bagdad langt tilbake i tiden.

Den andre, Die Abreise fra 1898, etablerte d’Albert som tysk operakomponist og er et lystspill i én akt med et hjemlig tema. I sin tid ble operaen ansett som en av de beste komiske tyske operaene. Den betydelige suksess som Die Abreise fikk, overrasket d’Albert. Kritikerne krevde vanligvis alvorlige emner på denne tiden. Enakters-operaen Kain fra 1900, med den velkjente bibelhistorien om Kain og Abel, var en sterk kontrast til Die Abreise.

Den syvende av hans operaer og den mest kjente er Lavlandet med libretto av Rudolf Lothar (1865–1943). Lothar bygde librettoen på et skuespill av den katalanske forfatteren Àngel Guimerà. For å få inspirasjon til den naturalistiske musikk som teksten krevde for å beskrive både «høylandet» med sin urørte natur og «lavlandet» med sin realistiske og kritiske livsfølelse – begge finnes i den katalanske naturen – studerte d’Albert spanske folkeviser samt foretok fjellvandringer i Alpene. En første versjon av operaen var klar 1903, men d’Albert omarbeidet den til en ny premiere i 1907. Man kan se operaen som en forbindelseslenke mellom italiensk verismo og tysk ekspresjonisme, selv om instrumentasjonsteksturen er wagnersk.

Mellom Lavlandet fra 1907 og operaen Die toten Augen fra 1916, finner man en betydelig stilistisk utvikling i d’Alberts musikk. Han var hele livet meget sterkt påvirket av Wagner og av den musikalske verismen. Sammenlignet med Lavlandet har Die toten Augen stilistisk mer kromatisk harmonikk, mer sensuell tematikk og melodikk og en rikere og mer forfinet instrumentasjon. Det er tydelig at d’Albert i Die toten Augen var blitt påvirket av både sen Wagner, tidlig Rosenkavaler-Strauss og av Claude Debussy.

Men d’Alberts gikk lengre enn som så. Operaen Der Golem (1926) han en jødisk handling. Den fulle tittelen på operaen er Der Golem: Ghettolengende in drei Aufzügen.

Med operaen Die schwarze Orchidee fra 1928 er man i den amerikanske forbudstiden, med spirituals, foxtrot, saxofon, banjo og vibrafon – kort sagt i «det glade 20-tallet».

I 1881 inviterte Hans Richter d'Albert til å fremføre sin første klaverkonsert i A-dur i London. Konserten ble mottatt med stor entusiasme, men er beklageligvis gått tapt. En ny konsert – op. 2 i h-moll – så dagens lys tre år senere, i 1884, samme år som d'Albert vant Mendelssohn-prisen som gjorde det mulig for ham å studere i Wien. I Wien begynte d'Albert å studere med Liszt og klaverkonserten i h-moll er tilegnet Liszt.

Verket viser tydlige og markante stilistiske trekk fra Liszt med en blendende virtuositet slik man kan forvente hos en Liszt-elev. Modellen er Liszts to klaverkonserter. D'Alberts konsert kan sies å ha fem deler, men som en ekte Liszt-elev har d'Albert gjort verket til en organisk enhet i en sats.

Symfonien i F-dur fra 1886 er d’Alberts eneste symfoni og står i Brahms-tradisjonen. Man kan finne spor av både Wagner, Tsjajkovskij, Gounod og Berlioz. Den er fargerikt instrumentert, temaene er velklingenede og enkelte ganger svært fengende. D’Albert har forkjærlighet for melodiske temaer over et pulserende strykerakkompagnement. Brahms-påvirkningen er tydelig – det gjelder både orkestreringen og måten tematikken er utviklet i gjennomføringsdelene.

D’Alberts temaer i symfoniens første sats er overbevisende utformet, andre sats viser en mystisk og svært vakker stemning, scherzo-satsen er gjennomført humoristisk og siste sats peker mot siste sats i Brahms’ første symfoni, samtidig som både Wagner og Liszt ikke er langt borte. Måten å skape slektskap mellom satser peker på Brahms’ første symfoni.

Konserten fra 1899 er et virtuost verk full av romantisk lidenskap og iboende dramatisk uttrykk. Sammenlignet med symfonien med sine over 50 minutter er cellokonserten på rundt 22 minutter sånn sett et lite verk. Det er et énsatsig verk, men med tre deler, og følger Den nytyske skolens tradisjon. Liszts to klaverkonserter kan ha vært d’Alberts modeller, muligens også Robert Schumanns eller Johan Svendsens cellokonserter som begge ikke har pause mellom delene.

D’Alberts konsert viser svært strukturell frihet – en overraskelse er begynnelsen som ikke har noen form for introduksjon slik som Dvořáks eller Svendsens konserter har. En annen overraskelse sammenlignet med den tradisjonelle formtenkningen er at hovedtemaet, som begynner i takt 3, ikke introduseres av celloen, men av oboen, celloen akkompagnerer oboen. Først med sidetemaet introduseres solisten. Konsertens andre del, andante con moto, er i Fiss-dur og overrasker med tritonusavstand i forhold til hovedtonearten C-dur. Andre del viser et lyrisk tema. Stilistisk viser den tredje delen en tarantella – allegro vivace i seksåttendels takt.

Instrumentasjonen er svært klassisk og består av doble oppsettinger av treblåsere, fire horn, to trompeter, pauker og strykere.

D’Alberts to strykekvartetter viser to gjennomarbeide og idiomatisk komponerte verk med et vell av varierte melodiske elementer. Begge viser en senromantisk harmonikk, og begge kvartettene ligger på samme kvalitetsmessig nivå. Ess-dur-kvartetten er noe mer lyrisk og reflekterende enn a-moll-kvartetten. Kvartettene kan sies å ha klanglig slektskap med Dvořáks kvartetter.

Kvartetten er komponert i 1887 kort etter at hans lærer og venn Franz Liszt døde. Første sats har tempobetegnelsen «Leidenschaftlich», noe som enkelt beskriver satsens hovedtema. Utformingen viser betydelig bruk av kromatikk og en tonalitet som klart er hentet hos Liszt. En fuge avslutter første satsen. Andre sats er omfangsrik, «Langsam mit Ausdruck», og viser idiomatisk kvartettkomponering med et intenst lyrisk-elegisk innehold. Tredje sats, «Mäßig, Bewegt», er en livlig vals, mens siste sats, «In maßiger, ruhiger Bewegung – Thema mit Variationen», er den lengste i kvartetten og den tonalt og modulasjonsmessig mest spennende av de fire satsene. I tillegg til Liszt viser kvartetten påvirkning fra Johannes Brahms, en påvirkning som også finnes i den andre kvartetten.

Kvartetten er komponert i 1893 og er et modent verk full av oppfinnsomme musikalske ideer. Første sats, «Andante con moto», er i hovedsak lyrisk i uttrykket, mens den svært avdempede «Scherzo, allegro vivace» gir inntrykk av insekter som virrer rundt. Tredje sats, «Adagio non troppo e con molto espressione», viser et edelt uttrykk. Den hurtige og meget effektfullt utarbeidede finalen, «Allegro», har både et intenst, men samtidig lyrisk tema full av energisk fremdrift.

• Konsert for klaver og orkester i A-dur (1881, tapt)
• Konsert for klaver og orkester nr. 1 i h-moll, op. 2 (1884)
• Symfoni i F-dur, op. 4 (1886)
• Esther, overture, op. 8 (1888)
• Konsert for klaver og orkester nr. 2 i E-dur, op. 12 (1893)
• Konsert for cello og orkester i C-dur, op. 20 (1899)
• Aschenputtel, suite, op. 33 (1924)
• Symfonisk forspill til Tiefland, op. 34 (1924)

• Suite i d-moll, op. 1 (1883)
• Åtte klaverstykker, Op. 5
• Valser for firhendig klaver, op. 6
• Sonate i fiss-moll, op. 10 (1893)
• Klavierstücke, op. 16

• Strykekvartett nr. 1 i a-moll, op. 7 (1887)
• Strykekvartett nr. 2 i Ess-dur, op. 11 (1893)

• Der Mensch und das Leben, op. 14 (1893)
• Seejungfräulein, op. 15 (1897)
• Wie wir die Natur erleben, op. 24 (1903)
• Mittelalterliche Venushymne, op. 26 (1904)
• An den Genius von Deutschland, op. 30 (1904)

D’Albert skrev 58 sanger for sang og klaver som ble utgitt i ti bind.

• Der Rubin, opera i 2 akter (1893)
• Ghismonda, opera i 3 akter (1895)
• Gernot, opera i 3 akter (1897)
• Die Abreise, lystspill i 1 akt (1898)
• Kain, opera i 1 akt (1900)
• Der Improvisator, opera i 3 akter (1902)
• Tiefland, musikkdrama i 2 akter og prolog (1903/1907)
• Flauto solo, scenisk musikk til et musikalsk lystspill i 1 akt (1905)
• Tragaldabas, komisk opera i 4 akter (1907)
• Izeÿl, opera i 3 akter (1909)
• Die verschenkte Frau, opera i 3 akter (1912)
• Liebesketten, opera i 3 akter (1912)
• Die toten Augen, opera i 1 akt og prolog (1916)
• Der Stier von Olivera, opera i 3 akter (1918)
• Revolutionshochzeit, opera i 3 akter (1919)
• Scirocco, opera i 3 akter (1921)
• Der Golem, musikkdrama i 3 akter (1926)
• Die schwarze Orchidee, opera i 3 akter (1928)
• Die Witwe von Ephesos, opera i 3 akter Uoppført
• Mister Wu, opera i 3 akter, fullført av Leo Blech (1932)

I tillegg til dette kommer en rekke transkripsjoner.