Etruria

Etruria var navnet på etruskernes hovedområde i det vestlige Mellom-Italia, begrenset av Det tyrrhenske hav, Tevere (Tiber) og Apenninene til et stykke nord for Arno. Etruria var ikke en egen stat, men en føderasjon av etruskiske bystater i dette område med en dominerende kultur i perioden 700–400 fvt. Kjerneområdet sammenfaller til en viss grad med dagens italienske fylke Toscana.

Landskapet var fruktbart og hadde en del skog; gull-, sølv- og kobberforekomster ble utnyttet. De viktigste etruskerbyer var Caere (etruskisk Cisra, nåværende Cerveteri), Veii (etruskisk Veia), Tarquinii (etruskisk Tarchuna, nåværende Tarquinia), Volsinii (nåværende Orvieto), Clusium (etruskisk Clevsin, nåværende Chiusi), Arretium (nåværende Arezzo), Vetulonia (etruskisk Vathuna) og Volaterrae (nåværende Volterra).

Etter romernes erobringer av området fra 300 fvt. forsvant det selvstendige Etruria og ble underlagt Roma. Et område tilsvarende dagens Toscana fikk på ny en slags samling som storhertugdømmet Toscana (latin Magnus Ducatus Etruriae, italiensk Granducato di Toscana) mellom 1569 og 1859. Storhertugdømmet ble for en kort periode omdannet til kongerike Etruria av Napoleon Bonaparte i oktober 1800. Han utnevnte Ludvig av Parma til konge av Etruria, som en fransk klientstat. Ludvig døde i 1803 og ble etterfulgt av sin sønn Karl Ludvig med moren Marie Louise av Spania som formynder. Men i 1807 måtte hun på keiserens befaling opphøre med regentskapet, og i 1808 forsvant riket, som på ny ble innlemmet som et hertugdømme i Frankrike. Den videre skjebnen til storhertugdømmet var turbulent og endte med en oppløsning i 1859. Toscana inngikk deretter først i en samling sentralitalienske provinser, før det ble underlagt Sardinia og til slutt i 1870 ble innbefattet i den italienske samlingen.