Etiopias historie

Ifølge legenden går Etiopias historie mer enn 3000 år tilbake, og ble etter sigende grunnlagt av Menelik 1, som var sønn av kong Salomo og dronningen av Saba. Selv om kunnskapene om den eldste perioden er fragmentariske, forteller forskningen en annen historie.

Egypterne fulgte Nilen til Etiopia på jakt etter gull og slaver, og arabiske handelsmenn krysset Rødehavet til Eritrea-kysten. Omkring år 1000 fvt. grunnla innvandrere fra den arabiske halvøy handelsstasjoner langs denne kysten. De arabiske innvandrerne trengte inn i landet, til dagens Eritrea og Tigray, og la cirka år 500 fvt. der grunnen for Aksum-riket. Under keiser Ezana (cirka 320–350 evt.) ble kristendommen gjort til statsreligion. Allerede i 615 kom Aksum i kontakt med islam, da profeten Muhammad på grunn av forfølgelse i Mekka sendte sine første tilhengere til Aksum, hvor de ble beskyttet av den kristne kongen. I de kommende 250 årene lå Aksum i krig med de arabiske nabostatene og la deler av Arabia under seg, til det led nederlag ved Mekka i 570 og ble kastet ut av den arabiske halvøy. Aksum-riket ble isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Det ble avløst av Zagwe-dynastiet (1137–1270), som flyttet det politiske tyngdepunktet sørover og stod for byggingen av de kjente kirkene i Lalibela. I 1270 kom det såkalte salomoniske dynastiet til makten. Fra den tiden så man utviklingen av en føydal struktur, og den sentraliserte makten var hele tiden utfordret av regionale krav om uavhengighet. En rekke kongedømmer vokste frem og forsvant; de viktigste var Gojam, Tigray, Amhara og Shoa. I korsfarertiden fikk Europa kontakt med etiopiske kristne i Det hellige land. Fra 800-tallet vokste det også frem flere muslimske sultanater i de sørøstlige delene av landet, sør for det kristne kongedømmet. Det tidligste var Shoa, som senere ble avløst av Ifat, og som igjen ble avløst av Adal.

De syv største sultanatene dannet etter hvert en føderasjon under ledelse av Zeila, som lå ved kysten i dagens Djibouti. Konkurranse om kontroll over de viktige handelsrutene til somali-kysten førte til økende konflikter mellom sultanatene og det kristne kongedømmet utover på 1300-tallet, og de kristne hadde i lengre perioder makt over sultanatene. I 1527 gjorde Adal, under ledelse av Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi (med kallenavnet Ahmed Gragn) opprør og startet en langvarig krig mot det kristne kongedømmet. Keiser Lebna Dengels hær ble presset mot nord, og Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi sikret seg kontroll over store deler av riket. Lebna Dengels etterfølger Gelawdewos fikk imidlertid militær støtte fra Portugal, samtidig som Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi fikk hjelp av osmanerne. Kampene gikk snart i Gelawdewos favør, og under et slag ved Tanasjøen i 1543 ble Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi drept, og den muslimske hæren tvunget tilbake.

Krigen hadde imidlertid medført betydelige ødeleggelser og en stor grad av utmattelse. Dette la landet åpent for oromoene som få år tidligere hadde startet sine omfattende migrasjoner nordover. Oromoene hadde sitt utgangspunkt i det sørlige Etiopia (i dagens Gujji-område), og gjennom en kombinasjon av militær ekspansjon, folkeflytting og assimilering av andre grupper, kom de til å dominere de sørøstlige, sentrale og vestlige delene av Etiopia. De etablerte seg også i deler av de nordlige områdene, spesielt i Wello, hvor de snart kom til å spille en betydelig politisk rolle.

Da keiser Fasiladas etablerte Gondar som permanent hovedstad, la dette grunnen for økende regionale opprør, og fra midten av 1700-tallet gikk riket langt på vei i oppløsning. Lokale konger styrte løsrevne provinser, og det utspant seg en maktkamp mellom personer og folkegrupper, særlig amharene og oromoene. Det var først etter 1855 at Etiopia igjen ble samlet under keiser Tewodros 2. Som ledd i denne samlingen, samt for å motstå press utenfra, henvendte han seg til dronning Victoria av Storbritannia for hjelp. Da denne henvendelsen ble ignorert, tok han en gruppe briter som gisler. Britene sendte en ekspedisjon fra India for å frigi gislene, og Tewodros begikk selvmord i 1868 for å unngå å bli tatt til fange.

Hans etterfølger, Yohannes 4, overtok tronen i 1871. Han forsvarte landet mot egyptiske angrep i 1875–1876, og mot italienerne som okkuperte havnebyen Massawa i 1885. Yohannes ble drept i et slag mot mahdien av Sudan i 1889. Italia opprettet kolonien Eritrea i 1890. Ved Yohannes' død erklærte kongen av Shoa seg som keiser under navnet Menelik 2. I hans styretid (1889–1913) gjorde Italia forsøk på å underlegge seg hele Etiopia og gikk 1895 til invasjon fra Eritrea. Utstyrt med franske og russiske våpen beseiret Meneliks hær de italienske styrkene under slaget ved Adua i 1896. Samme år anerkjente Italia Etiopias suverenitet mot at Etiopia anerkjente Italias koloniherredømme over Eritrea. Menelik fortsatte arbeidet med å utvide sitt rike, og la nye områder i sør og i vest under tronen. Resultatet av dette var dannelsen av Etiopias grenser slik vi kjenner dem i dag. Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. I 1894 introduserte han landets første valuta og frimerker og gav konsesjon for byggingen av en jernbane og en telegraflinje fra Djibouti til Addis Abeba. Menelik døde i 1913, og Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser. Han var sønn av prins Mikael, som tidligere het Ali og hadde konvertert fra islam. Dette var trolig medvirkende til at Lij Iasu begynte å flørte med islam, noe som raskt førte til at kirken, adelskapet og hæren gikk sammen om å styrte ham i 1916. Etter maktkamper ble Meneliks datter Zawditu gjort til keiserinne, mens Ras Tafari Makonnen ble tronarving og regent; han ble kronet til keiser etter Zawditus død i 1930 under navnet Haile Selassie.

I 1923 ble Etiopia opptatt i Folkeforbundet, og i 1928 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Italia. I 1931 introduserte Haile Selassie Etiopias første skrevne forfatning og et parlament. Til tross for vennskapsavtalen angrep Italia Etiopia uten krigserklæring i 1935, og Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London. Invasjonen fulgte etter tre år med gjentatte italienske grensekrenkinger, og i 1934 klagde Etiopia forholdet inn for Folkeforbundet. Det avviste Italias krav om full kontroll over Etiopia og stemplet Italia som angriper. Ingen av stormaktene var imidlertid villig til å gå med i krigen på Etiopias side. Først med Italias krigserklæring overfor Frankrike og Storbritannia 10. juni 1940 fikk Etiopia allierte. Britene fløy keiser Haile Selassie til Sudan, hvor hans menn ble utstyrt med britiske våpen. Etiopiske og allierte styrker rykket inn i Etiopia fra Sudan og Kenya i januar 1941. 6. april frigjorde sørafrikanske styrker Addis Abeba, og 5. mai vendte keiseren tilbake til hovedstaden. Britene ble fortsatt stående i Etiopia. I 1942 ble en avtale undertegnet, hvor Storbritannia anerkjente Etiopia som selvstendig stat.

Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. I 1950 vedtok FN at Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og denne ordningen trådte i kraft 1952. Etiopia fortsatte å arbeide for full innlemmelse, og i 1962 ble Eritrea annektert som Etiopias 14. provins. Dette la grunnen for frigjøringskrigen i Eritrea som startet i 1961, og som utviklet seg til Afrikas lengst pågående krig til den ble avsluttet i 1991. Den var i utgangspunktet ledet av Eritrean Liberation Front (ELF), som i hovedsak bestod av muslimer fra lavlandsområdene. På 1970-tallet ble Eritrean People's Liberation Front (EPLF) dannet, som etter hvert ble den dominerende fronten i frigjøringskampen. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA. Etiopias geografiske plassering på Afrikas horn – og Eritreas kyststrekning mot Rødehavet – har gjort landet strategisk viktig, og både USA og Sovjetunionen var interessert i å få fotfeste der. USA påtok seg opplæring av etiopisk militært personell og å levere våpen. Til gjengjeld fikk USA anledning til å opprette en kommunikasjonsstasjon, Kagnew, utenfor Eritreas hovedstad Asmara. Militærbistanden vedvarte til 1977, da amerikanerne ble kastet ut av det kommunistiske Derg-regimet. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av Etiopias marine fra 1955 til 1965.

Som det ene av de to afrikanske land som aldri var blitt kolonisert, oppnådde Etiopia en særlig status blant de nye, selvstendige afrikanske statene og både FN-organet Economic Commission for Africa (ECA) og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) – senere Afrikanske Union (AU) – har sine hovedkvarter i Addis Abeba.

Haile Selassie overlevde et kuppforsøk i 1960, men motstanden mot hans styre vokste utover 1960-årene. Misnøyen rettet seg mot det føydale styresettet, keiserens eneveldige makt og den økonomiske situasjonen, med et skille mellom en liten velstående elite, først og fremst de rike jordeierne, og de brede lag av folket, som levde under vanskelige forhold. Motstanden ble ledet av studenter fra universitetet i Addis Abeba, og det fremste kravet var en jordreform som i første rekke ville tilgodese befolkningen på landsbygda. I årene 1972–1974 ble Etiopia hjemsøkt av en alvorlig tørke, som krevde om lag 200 000 menneskeliv, først og fremst i Wello og Tigray. Keiseren forsøkte å holde omfanget av sultkatastrofen skjult, både for landets egne innbyggere og for omverdenen. Det førte til at hjelp ikke kom frem, og kombinert med omfattende korrupsjon i statsadministrasjonen førte håndteringen av tørken til keiserens fall. En annen hovedgrunn til at Haile Selassie ble styrtet i 1974, var misnøyen med krigføringen i Eritrea blant de ledende militære.

Etter andre verdenskrig fremstod keiser Haile Selassie som en moderniseringsvennlig leder, men hans reformer fant sted bare på overflaten, og i 1974 var Etiopia et av de fattigste landene i verden. I februar 1974 økte misnøyen med Haile Selassies regime til en streikebølge og demonstrasjoner ledet av studenter i hovedstaden Addis Abeba. Samtidig gjorde flere hæravdelinger opprør med krav om høyere lønn og politiske reformer. I mars ble det generalstreik for første gang i Etiopias historie. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk). 12. september avsatte Dergen keiser Haile Selassie og satte ham i husarrest. De militære tok over styringen av landet gjennom det nydannede provisoriske militære administrative råd (PMAC). General Aman Andom ble valgt til Dergens første leder.

Revolusjonen var ikke bare et militært statskupp; maktovertakelsen var kulminasjonen av et opprør mot det eneveldige og føydale styresettet og de meget vanskelige sosiale kårene det store flertall av folket levde under. Man vet ennå ikke når og hvordan keiser Haile Selassie døde, men han ble etter all sannsynlighet myrdet av de nye makthaverne kort tid etter at han ble avsatt.

• Statsoverhoder i det moderne Etiopia
• Etiopias befolkning
• Økonomi og næringsliv i Etiopia