kjærlighetens gud. Hos romerne den samme som Cupido eller Amor. Et av de guddommelige urvesener hos Hesiod. Senere blir Eros for det meste tenkt som et skjønt menneske i den tidlige ungdom, fra den aleksandrinske tid også som barn; ofte omtales også flere eroter (amoriner). Han virker både personlig, som i Sapfos og Alkaios' diktning og hos tragikerne (berømt korsang i Evripides' Hippolytos), og som en personifikasjon av kjærlighetens begrep. Særlig kjent er den rolle Eros spiller i Platons Symposion.
Hovedstedet for Eros-kulten var i Thespiai i Boiotia; dessuten ble han dyrket i gymnasiene. På Kreta og i Sparta var han skytsguddom for våpenfellers ubrytelige vennskap.
Ingen guddom er i kunsten fremstilt så ofte som ham, særlig fra slutten av 500-tallet f.Kr.; noen ganger i forbindelse med Afrodite. Han sees ofte med vinger, med lyre eller med en blomst, først i yngre tid med buen eller med en fakkel.