Ernest Walton

Ernest Walton var en britisk fysiker. Han var en pioner innen eksperimentell kjernefysikk, og han ble i 1951 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med John Cockcroft for sitt arbeid på dette området.

Walton var i 1927–1934 stipendiat ved Cavendish Laboratory, Cambridge, som da ble leda av Ernest Rutherford. Fra 1934 var han tilknytta Trinity College, Dublin, der han var professor i perioden 1946–1974. I Cambridge arbeidet Walton med utvikling av partikkelakseleratorer, og konstruerte sammen med John D. Cockcroft et høyspenningsanlegg, den såkalte Cockcroft-Walton-generatoren. Ved å akselerere protoner med denne til en energi på 500 (senere 700) keV, og sende protonene mot et litiumtarget, fant de (1932) at det ble frigjort α-partikler. Reaksjonen som foregikk: ⁷Li + p → 2α, var den første kjente kjernereaksjon indusert ved kunstig akselererte partikler, og oppdagelsen regnes som innledningen til moderne eksperimentell kjernefysikk.