Maritime steinredskaper funnet langs Eritreas kyststripe er datert 125 000 år tilbake. De er tolket som tegn på at det var her de første menneskene flyttet seg nordover og ut av Afrika. Arkeologiske funn etter dem er gjort i Buya-regionen i Eritrea. De er blant de eldste og ligner «Lucy-funnene» i 1974 fra Awash-dalen i Etiopia. Menneskelig aktivitet lar seg derved spore tilbake til 7000-tallet fvt. – til basarwa, niloter, kushitter (afar) og semitter (tigrinere).
Rundt 3500 år fvt. levde samfunn av kvegfolk fra kysten og fjellområdene i sør til elva Gash (Mareb) i nord. De drev handel med Egypt, Nubia og Arabia. Fra 2500 brukte de gamle egyptere kysten til å etablere kontakt med befolkningen i Punt, ofte vist til som «Gudenes land». Det var kjent for eksport av ibenholt, gull, elfenben, ville dyr, røkelse og harpiks. Mesteparten av Punt lå i dagens Eritrea og Øst-Sudan. Det er gjort arkeologiske funn av keramikk og glass fra denne tiden.
En av de første befolkningsgruppene i Eritrea er kunama-folkene, opprinnelig fra den sørlige delen av Nil–dalen. De óg slo seg først ned i lavlandet i sørvest, for senere å flytte til mer sentrale deler. Kuna betyr «folk» og nama betyr «blandet». Det indikerer innvandring fra nord, øst og sør. Rundt år 2000 flyttet beja-folket inn i Barka-dalen med husdyrene sine. De tvang kunama sørover. Beja ses som forbindelseslinjen til det gamle Egypt. Malerier i gamle egyptiske gravhvelv som reflekterer denne kontakten, går tilbake til 4000 fvt.
De første skrifttegnene ge'ez lar seg spore tilbake til 800-tallet i Akkula Gezay-området. Deres kursivtegn utviklet seg til et alfabet som ble Afrikas eldste skriftspråk.
Bysamfunn og bosettinger i Asmaraområdet (Ona) vokste også fram på denne tiden. De er av arkeologen Peter Schmid betegnet som paralleller til Athen og Roma. Her levde trolig de eldste fastboende husdyrfolkene på Afrikas Horn. Folk bodde i steinhus og drev betydelig næringsvirksomhet knyttet til jordbruk og dyrehold. De gikk kledd i skinn som ble behandlet med farge.
Lite er kjent om kongedømmet D'mat rundt 500 fvt. i Sør-Eritrea og Nord-Etiopia. Det har vært en oppfatning at det har hatt nær tilknytning til Saba-kongedømmet i Jemen, og at det kan ha vært dets koloni.
Audulin var en gresktalende handelsby med stor innflytelse i regionen lenge før Aksum etablerte seg som stormakt. En anonym gresk handelsmann rundt år 60 evt. forteller i sin «Reiseguide for Rødehavet» at byen var transitthavn for skip fra India, Persia og Øst–Afrika, og at den ble styrt av den gresktalende kongen Zoskales. Språket liknet dagens tigré.
Eritrea ble del av kongedømmet Aksum, som vokste fram rundt 150 evt. Det var basert på et interessefellesskap mellom bystater som Matara, Adulis, Kohito, Kekese og Tokandao. samt Yeha og hovedstaden Aksum i høylandet i dagens nordlige Tigray. Det strakte seg fra Meroe i Sudan tvers over Rødehavet til Jemen. Den viktigste havnebyen var Adulis (nå kalt Zula). Makt og velstand var basert på handel, og landet ble ansett som en av datidens tre stormakter i verden. Mer enn 80 000 arkeologiske funn – bare Egypt har flere – gjenspeiler livet her. Aksum var i regelmessig kontakt med Bysants, India, Persia og Ceylon. Også grekere og egyptere besøkte markedene deres. Landet vurderes som mer eritreisk enn etiopisk. Aksumriket dannet grunnlaget for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.