Faktaboks

Erik Bye
Erik Erikssøn Bye
Født
1. mars 1926, Brooklyn, New York, USA
Død
13. oktober 2004, Hvalstad i Asker, Akershus
Virke
Kringkastingsmedarbeider, forfatter, visekunstner og lyriker
Familie

Foreldre: Operasanger, senere forretningsdrivende Erik Ole Bye (1883–1953) og husmor, senere forretningsdrivende Rønnaug Dahl (1889–1980).

Gift 17.10.1953 med politiker Tove Billington Jørgensen (28.7.1928—15.5.2008), datter av bankkorrespondent Carl Christian Jørgensen (1897–1947) og Ragnhild Elisabeth Billington (1899–1976).

Erik Bye

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Erik Bye
Av /NTB Scanpix ※.
Erik Erikssøn Bye

Erik Bye

Av /KF-arkiv ※.

Erik Bye var en norsk tv-personlighet, sanger, visedikter, forfatter og journalist, ansatt i NRK fra 1958 til 1996, og ofte kalt «Høvdingen» og «Giganten» i norsk kulturliv. Han vant et stort publikum med sine underholdningsprogrammer og brakte den store verden inn i norske stuer gjennom sine fjernsynsreportasjer.

Han la mye av grunnlaget for norsk tv-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord (1963–1970) og Lørdagskveld med Erik Bye (1971–1975), og ble tildelt Gullrutens hederspris i 1998.

Han utga flere bøker, og som visesanger og -komponist ble han tildelt Spellemannprisen for albumene tre ganger. Som skuespiller spilte han hovedrollen i Arne Skouens film Reisen til havet (1966).

1926–1952: Oppvekst, utdannelse og tidlig yrkeskarriere

Erik Bye vokste opp i New Yorks «norske» bydel Brooklyn. Faren, Erik Ole Bye, var operasanger, og hadde som mange andre sangere emigrert til USA for å få engasjement. Men grunnet økonomiske nedgangstider og manglende jobbtilbud reiste familien tilbake til Norge da Erik var seks år gammel. De bodde først på Ringerike, men overtok så et pensjonat på Nordstrand, den gang en forstad til Oslo. Her vokste Erik Bye opp.

Som tenåring under den tyske okkupasjonen kom Bye med i motstandsarbeid i Milorg og etterretningsorganisasjonen XU, men ble på tampen av 1944 sendt til Sverige, hvor han ble med i de norske polititroppene. Tilbake i Norge etter krigen tok han examen artium og tjenestegjorde i Hans Majestet Kongens Garde, hvor han ble sersjant. Med utdannelsesstipend fra USA studerte han engelsk, journalistikk og drama ved Midland College i Nebraska, og i 1953 ble han Master of Arts i engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin.

Ved siden av studiene reiste han rundt i USA, og jobbet som fabrikkarbeider, sjauer og lastebilsjåfør når han trengte penger til studiene. Han seilte på båter som krysset verdenshavene og manøvrerte lasteprammer og taubåter i New Yorks havn. Han fikk engasjement som skuespiller, var journalist og i en periode bartender. Inntrykk ble suget inn og erfaringer og opplevelser skrevet ned, senere formidlet i selvbiografiske bøker.

1953–1957: Journalist i Associated Press og BBC

I 1953 vendte Erik Bye tilbake til Norge, og arbeidet som journalist for Associated Press og fikk spesielle oppdrag i NRK.

I 1955 reiste han ut igjen, denne gang til London, hvor han i tre år arbeidet ved BBC Overseas Services. Her fikk han inngående trening i den tids mest avanserte radiojournalistikk.

1958–1996: NRK

I 1958 fikk Erik Bye fast stilling i NRK, der han raskt markerte seg som en dyktig og allsidig radiomann, som kunne være både nyhetsreporter og leder av underholdningsprogram og kulturdebatter.

Byes underholdningsprogrammer hadde som regel et meningsfullt innhold, uten at det ble påtrengende. Da NRK var alene i eteren, og skulle samle hele Norge med underholdning hver lørdagskveld, syntes han det var ekstra utfordrende og givende å være programleder. «Det skal være hyggelige programmer,» sa han, «men ikke bare til kos».

Skomværaksjonen (1960) og Vi går ombord (1963–1970)

Norges sjøfolk, og især krigsseilerne, fikk i Erik Bye en støttespiller av imponerende format. Det samme gjaldt folket langs kysten. Han gjorde Redningsselskapet landskjent, selv i avsides innlandsbygder. Da han hørte at selskapet trengte ny redningsskøyte, oppfordret han alle nordmenn om å bidra i finansieringen.

Innsamlingsaksjonen til R/S «Skomvær II» i 1960 ble en suksess, og året etter ledet Bye et storstilt underholdningsshow i verkstedhallen der fartøyet ble bygd. Sammen med Det norske sjømannskor fremførte programlederen den nye sjømannsvisen «Skomværvalsen», med tekst skrevet av Bye selv, med melodi av Bjarne Amdahl.

Bye ble æresmedlem i Redningsselskapet i 1989, og fikk i 1997 en ny redningskrysser oppkalt etter seg. Han var i mange år også skipper på sin egen skøyte «Prøven», der han fikk inspirasjon til mange av sine viser.

Skomvær-programmet ble det store gjennombruddet for Erik Bye, og siden ønsket han å arbeide mest mulig som en fri programleder i NRK. Da han flyttet over til fjernsynet, ble han eneste programmedarbeider som ikke tilhørte en bestemt redaksjon eller avdeling. Han var direkte underlagt fjernsynsdirektøren, og fikk sin egen lille stab.

Han ble programleder og forsanger i julaften-programmet Vi går ombord (1963–1970), med Sjømannskoret og Kringkastingsorkestret. Målet var å skape «et bindeledd mellom sjøfolkene ute i verden og oss her hjemme», og programmet ble en naturlig del av juletradisjonene for mange seere. Det samme ble Alf Prøysens «Julekveldsvise», som slo gjennom i Erik Byes visekvelder.

I 1963 ble Bye kritisert for å ha brukt du-formen i noen programmer, NRKs regler bestemte at man sa De til alle intervjuobjekter. «Det nytter ikke å si ‘De’ til en gammel sjøulk som er med i sjømannsprogrammene, heller ikke i intervjuer med nordmenn som har bodd lenge i USA», sa Bye og vant frem.

Utenlandsreportasjer og Idébanken

Erik Bye laget siden en rekke reportasjer fra verden rundt. Han var en våken og dristig krigsreporter, og i møte med folkegrupper på flukt skildret han flyktningenes fortvilelse, samtidig som han fikk frem de glimt av håp som finnes i menneskenes overlevelsesvilje. Bye visste hvor viktig det var med rask hjelp, og rykket raskt ut når FN-organisasjoner og humanitære institusjoner trengte penger.

I 1966 laget han dokumentarserien Afrika, med reportasjer fra Nigeria, Ghana, Uganda og Tanzania. Der besøkte han blant annet igjen høvding Nana Andoalu Kwejan II i Ghana, som hadde blitt invitert til Byes viseprogram etter at han i 1962 fant en av flaskepostene somble kastet ut fra norske skip i forbindelse med tv-programmene. Bye oppnådde så god kontakt med Kwejan II at høvdingen oppkalte sønnen sin etter den norske programlederen.

Ett annet stort program for Erik Bye var Idébanken (1968), som skulle hjelpe idérike og skapende krefter i Norge med å komme igang. En rekke ideer ble realisert, men det fantes også kritikere som mente slik form for bankvirksomhet lå utenfor NRKs virksomhet. Riksrevisjonen påpekte også at slike store programmer burde ha retningslinjer og fast budsjett.

I Det norske Amerika fulgte Bye norske utvandrere i tre generasjoner i dokumentarserien Utvandrere (1970–1971), mens Jakten på Mangas Coloradas (1992) ble laget i forbindelse med Columbusåret 1992. Sammen med skulptøren Robert «Bob» Haozous fra Fort Sill-apachestammen, utforsket Bye apachenes og nord-amerikanske urfolks historie, men de reiste også til Sibir og arktiske områder i Norge for å se urfolks historie i et bredere perspektiv.

Visesangeren

Erik Bye tok i bruk sin kraftige sangstemme gjennom hele karrieren, i radio- og fjernsynsprogrammer, på plater og på underholdningskvelder med visesang og kåserier, både i Norge og USA, som regel akkompagnert av pianisten Willy Andresen.

Bye platedebuterte i 1958 med «Pappas bånsull» og «Vandringsvise», de første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Både Jeg vet en vind (1972) og I dur og brott (2003) ble belønnet med Spellemannprisen, i henholdsvis kategoriene mannlig artist og viser. Bye fikk også Spellemannprisens hederspris for 1978. Han vant dessuten Gammlengprisen i 1988, NOPA-prisen «Årets verk» i 1988, for «Utflaggingsvalsen», samt Edvard-prisen i 2004, i klassen «tekst til musikk» for «Men når regnet en gang kommer».

«Skomværvalsen» spilte en viktig rolle i Byes gjennombrudd i 1960, han skrev tekst og melodi til «Anna Lovinda», mens hans «Jeg synger meg en blå, blå salme» fikk plass i Norsk salmebok. I 2017 kåret Bjørnsonfestivalen og Dagbladet hans «Vår herres klinkekule» til Norges beste sangtekst.

Dokumentarfilmen Giganten (2005) er et helaftens portrett av visesangeren, der regissørene Hallvard Bræin og Arne B. Rostad følger Erik Bye gjennom hans siste år og frem til hans siste offentlige konsert på Smøla.

Forfatteren

Bye utga en rekke bøker, både diktsamlinger, biografier, reportasjebøker og essaysamlinger. Den selvbiografiske debuten Munnspill under åpen himmel (1966) satte rekord med 120 000 solgte eksemplarer, mens også Spinn mitt hjul (1971) og Å skyte en teddybjørn (1987) ble populære. Nevnes bør også immigrasjonshistorien Veien har ingen ende (1976) og vise- og diktsamlingene Fløyterens hjerte (1993) og Tilbake til sangene (1994).

I 2017 kom biografien Erik Bye, skrevet av Aftenposten-journalist Asbjørn Bakke.

Politisk engasjement og privatliv

Engasjement preget Erik Bye i et langt, sterkt og begivenhetsrikt liv, og han tok ofte tydelige standpunkt i saker hvor meningene kunne stå steilt mot hverandre, som for eksempel debattene omkring norsk medlemskap i EU. Han var også aktiv i kampen mot atomvåpen, rasisme, antisemittisme og nynazisme.

Bye kunne snakke med journalister om sine fysiske skader, alderdommens plager, tidvise depresjoner og et hissig temperament, både hjemme og på jobb, men sitt forhold til alkohol snakket han aldri om.

I forbindelse med utgivelsen av biografien i 2017, kom det frem at han ofte drakk, blant annet for å døyve press og tunge tanker. Selv om han var en av Norges mest berømte mennesker, drakk han seg gjerne full offentlig, men hvis han virkelig ville drikke i fred, kunne han ta inn på hotellet Continental i Oslo, der han kunne bli værende i dagevis. Drikkingen kunne også gjøre ham nærgående overfor unge kvinner, som han gjerne ville skulle sette seg på fanget hans. «Erik var av natur en svært fysisk mann. Å klemme og klappe var like naturlig som å smile og hilse, men i fylla kunne fingrene bli i overkant lange», heter det i biografien.

Da Bye døde i 2004 hadde han vært gift med Tove Bye i 51 år, og de fikk fire barn.

Minnesmerke

En byste av Erik Bye, laget av kunstneren Nils Aas, står på sokkel utenfor Kringkastingshuset på Marienlyst.

Bakgrunnen er viseprogrammene Erik Bye, Otto Nielsen og Alf Prøysen hadde på NRK. Etter Prøysens bortgang fant de to andre ut at Prøysen kunne hedres med et egenartet minnesmerke, en røys laget av steiner fra alle norske kommuner, inspirert av visen «Steinrøysa neri bakken». Denne fikk plass like nedenfor hovedinngangen til NRK-bygget. Noen år senere laget kunstneren Nils Aas et sterkt og markert portrett av Erik Bye, og billedkunstneren foreslo at det kunne få plass foran steinrøysa, som siden er utviklet til minnelund over de tre visesangerne.

Utmerkelser i utvalg

  • Norsk Lytterforenings pris i 1964
  • Narvesenprisen i 1965
  • Peer Gynt-statuetten 1974
  • Årets Peer Gynt i 1974
  • Æresdoktor ved Midland College i 1974
  • Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1978
  • Ridder av Den islandske falkeorden i 1981
  • Fritt Ords pris i 1989
  • Æresmedlem i Redningsselskapet i 1989
  • Alf Prøysens ærespris i 1989
  • Norsk kulturråds ærespris i 1992
  • Gullrutens hederspris i 1998
  • University of Wisconsins Distinguished International Alumni Award i 1999
  • Da århundrets nordmann ble kåret av NRK i 2005, ble Erik Bye bare slått av kong Olav og Einar Gerhardsen

Verk

Bøker

  • Ung i dag, 1962
  • Venners viser og egne vers, 1964
  • Munnspill under åpen himmel, 1966 (tysk utgave 1968)
  • Spinn mitt hjul, 1971
  • Jeg vet en vind, 1973
  • Veien har ingen ende, 1975
  • Blow silver wind, 1978
  • Kompasset rundt, 1980
  • Å skyte en teddybjørn, 1987
  • Fløyterens hjerte, 1993
  • Tilbake til sangene. Dikt og skisser, 1994
  • Visesamling, 1996
  • I am here! Are you there? A story of the art of communication (med Morten Krogvold), 1997

Plater

  • Vi går ombord, 1960
  • Erik Bye synger Skjæraasen, 1966
  • Jeg vet en vind, 1972
  • Gjensyn, samlealbum, 1974
  • Gammel er min fjord, 1974
  • Blow Silver Wind, 1976
  • En dobbel deylighet, med Birgitte Grimstad, 1978
  • Norske folketoner, 1978
  • Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy, 1978
  • Vandring på Vår Herres klinkekule, 1985
  • Langt nord i livet, 1994
  • En sang under skjorta – et visevalg fra skattkammeret, samlealbum, 1995
  • I dur og brott, med Kongelige Norske Marines Musikkorps, 2003
  • Støv og stjerner, 2003
  • Høvdingen: De aller beste 1958–2004, samlealbum, 2005

Andre utgivelser

  • Venners viser og egne vers, arrangert og illustrert av Odd Børretzen, 1963
  • Munnspill under åpen himmel, 1966
  • Spinn mitt hjul, 1971
  • Jeg vet en vind, illustrert av Karl Erik Harr, 1973
  • Veien har ingen ende, illustrert av Karl Erik Harr, 1976
  • Kompasset rundt, tekster i utvalg redigert av Odd Eidem, 1980
  • Å skyte en teddybjørn, erindringer, 1987
  • Fløyterens hjerte, dikt, illustrert av Nils Aas, 1993
  • Tilbake til sangene, dikt og skisser, illustrert av Nils Aas, 1994
  • Munnspill under åpen himmel, ny utgave, 1996
  • Vinterlys, 2001
  • Byes beste, dikt, viser og fortellinger i utvalg, 2004

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Asbjørn Bakke (2017) Erik Bye. Aschehoug forlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg