(babylonsk 'den gang der oppe'), begynnelsesordene i, og deretter navnet på, det såkalte babylonske skapelsesepos. Består av sju tavler og er på ett tusen vers; antagelig blitt til rundt 1200 f.Kr. Det er egentlig ikke en skapelsesberetning, men en fortelling om guden Marduks opphøyelse til den høyeste guden i panteon.
Handlingen
Handlingen tar til med tiden før skapelsen da det bare var to guder, den mannlige Apsu, som representerer ferskvannsurhavet under jordoverflaten, og den kvinnelige Tiamat, en personifikasjon av det salte havet. De to avler fire generasjoner guder, som lager så mye bråk at Tiamat ikke får sove. Til tross for Tiamats protester, vil Apsu utrydde dem. Guden Ea (sumerisk Enki) finner ut av det hele, dreper Apsu og overtar hans bosted under jordoverflaten. Ea og hustruen Damkina skaper guden Marduk, den prektigste av alle guder. Tiamat vil ta livet av Marduk, men etter en kamp på liv og død seirer Marduk, og han blir den høyeste av alle gudene. Tiamats døde kropp deles i to. Av den ene delen lager Marduk himmelen som et tak, av den andre jorden som et lokk over de underjordiske vannene. På jorden bygger han Esarra-tempelet med kultsentre for gudene Anu, Ellil (sumerisk Enlil) og Ea. Deretter ordner Marduk resten av universet og skaper stjernene og månen. Av Tiamats spytt lager han skyer, vind og regn, og fra øynene hennes lar han elvene Eufrat og Tigris flyte ut. Deretter skaper han mennesket av den døde guden Qingus blod for at gudene skal slippe å arbeide. Som det siste ledd i skapelsesprosessen bygges Babylon med hovedtempelet Esagila. Etter to år er arbeidet fullført, og Marduk feires som konge med en stor gudebankett.
Teksten om Marduks bedrifter, der selve skapelsen bare opptrer som en innledning, ble lest opp under feiringen av nyårsfesten i Babylon.