Englands forhistorie

Gjennom kvartærtiden og en stor del av postglasial tid var England landfast med kontinentet, og det er spor etter de samme paleolittiske kulturer som i det nordvestlige Europa for øvrig. På grunn av ismassenes utbredelse er imidlertid de eldste sporene av mennesker bare bevart i Sør- og til dels i Midt-England. De tidlig-paleolittiske kulturene clactonien, acheulèen og levalloisien er representert i terrasseformasjonene i Thamesdalen (Baker's Hole, Northfleet) og på Kanalkysten (Swanscombe i Kent, Clacton-on-sea i Essex).

Det er derimot relativt få funn fra mellom- og senpaleolittiske kulturgrupper i England. Den mesolittiske Maglemosekulturen er kjent fra en del østengelske funn, blant annet fra boplassen Starr Carr ved Scarborough i Yorkshire som utmerker seg ved at det er bevart et rikt organisk materiale, som padleårer til båt, redskaper av bein og horn og beinrester som viser hvilke dyr man har jaktet på.

Senkningen av landmassen i forhold til havnivået førte til at store områder utenfor den nåværende kysten ble oversvømmet, særlig i Sør- og Øst-England, og i tidsrommet 7000–6000 før vår tidsregning ble den engelske kanal dannet. Kulturutviklingen i England fulgte videre i store trekk den herskende i Vest- og Nord-Europa. Men det kan påvises kulturelle forskjeller mellom høylandsområdene i vest og lavlandet i sør og øst.

I yngre steinalder (ca. 4500–2000 fvt.), etter at jordbruk i form av korndyrking og husdyrhold ble kjent, ble de kalkrike områdene og sandsteinsplatåene i Wessex, Sussex og nordover til Yorkshire viktige sentra for de ulike kulturgruppene som avløste hverandre helt ned til romertid. Den eldste jordbrukskulturen i England er Windmill Hill. I Sør-England og dels i Yorkshire har den etterlatt seg karakteristiske fortidsminner i form av store gravhauger, gruver der det har vært brutt ut flint til redskapsproduksjon og befestede innhegninger (causewayed camps). Gravanlegg bygd av stor stein (megalitter) er særlig utbredt i Cornwall og Wales.

I jordbruket har en kjent til bruken av ard, idet ardfurer er funnet under gravhauger allerede fra perioden rundt 3000 fvt. Flint fra flintgruvene ble omsatt i form av økser over store deler av landet, og også andre steinslag fra Vest-England har en vid utbredelse. Dette vitner om en organisert omsetning av viktige råvarer.

Bronsealderen (ca. 2000–500 fvt.) karakteriseres av videreføring av tradisjonen fra klokkebegerkulturen blandet med elementer fra den sentraleuropeiske stridsøkskulturen. Det kjennes tallrike gravfunn fra perioden, både flatmarksgraver, graver i haug og i steinkister. Gravene rommer foruten leirkar og våpen av flint og stein også dolker og økser av bronse og smykker av ornert og hamret gullblikk, trolig importert fra Irland.

I løpet av eldre bronsealder foregikk en blanding av nye elementer med eldre. Det engelske bronsehåndverket utviklet seg i nær tilknytning til det irske og det iberiske. Wessex-kulturen fra eldre bronsealder karakteriseres av en rekke rike gravfunn. Det mest berømte skriver seg fra en gravhaug i Wiltshire (Bush Barrow). Graven inneholdt blant annet to dolker av bronse prydet med gullnagler, en bronseøks og rikt draktutstyr. Slike gjenstander er ofte blitt sammenlignet med de rike gravfunnene fra Mykene i Hellas. På samme måte som de greske funnene vitner de om et stratifisert samfunn og høvdingmakt. Handel med prestisjevarer har inngått i samfunnssystemet. Det ble omsatt gull, bronse, jett og rav. Kobberforekomstene ble utnyttet, men hittil har en ikke funnet sikre tegn på at tinnet i Cornwall ble utvunnet.

Bronsealderen i England utmerket seg ikke bare ved rike graver. Det er også gjort tallrike funn av enkle urnegraver som trolig representerer lavere lag i samfunnet. I løpet av yngre bronsealder ble branngravskikken enerådende, og en ny kulturgruppe beslektet med den sentraleuropeiske urnegravplasskulturen innledet i siste halvdel av yngre bronsealder et nytt avsnitt i Sør-Englands utvikling. Redskaper av bronse ble vanligere, og det er funnet rester etter boplasser og små åkeranlegg (keltiske åkrer).

I England begynte jernalderenca. 500 før vår tidsregning under påvirkning av den europeiske Hallstattkulturen, som i England kalles Iron Age A. Fra perioden kjennes en rekke boplasser i form av enkeltgårder og landsbyer karakterisert av store, runde trehus samt lagringsgroper for korn. Anlegging av forsvarsverker eller bygdeborger på åstopper og vanskelig tilgjengelige steder ble vanlig. De eldste av disse anleggene skriver seg fra Iron Age A. Senere ble mer kompliserte befestninger utviklet. Det best kjente er Maiden Castle i Dorset. I det sør- og østengelske lavlandet fordrev eller blandet Iron Age A-kulturen seg med urnegravplasskulturen. I høylandsområdene i Wales og det nordvestlige England fortsatte imidlertid samfunnet uten større endringer.

På 200-tallet før vår tidsregning etablerte grupper av keltiske folk fra det nordvestlige Gallia seg i Øst- og delvis i Sør-England. De tilhørte La Tène-kulturen, som i England betegnes som Iron Age B. Perioden karakteriseres av en høytstående dekorativ kunst som ble spredt over større områder av De britiske øyer og som levde videre i romertiden. Særlig fra Yorkshire kjennes store gravplasser med rikt utstyrte høvdinggraver med blant annet stridsvogner.

Rundt 75 år før vår tidsregning fulgte så innvandringen av de germansk-keltiske belgere fra det nordlige Gallia. En har graver fra disse gruppene på store urnegravplasser som Aylesford i Kent. De innførte også en ny, tyngre plogtype som gjorde det mulig med åkerbruk i det lavereliggende skoglandet.

Fra romertiden,som dateres fra landgangen i Sør-England under keiser Claudius i år 43 evt., og den påfølgende «Dark Age» da anglere, saksere og jyder invaderte England, er de historiske kildene forholdsvis begrenset, og periodene utgjør en del av arbeidsfeltet for arkeologisk forskning i England. Det er mange og rike spor fra romertiden i England. Det er foretatt mange undersøkelser av festningsverk og veianlegg, av villaer ute på landet og fra romerske byer. Blant byene kan nevnes Isca (Caerleon) i Sør-Wales, Verulamium ved St. Albans nord for London, Camulodunum (Colchester) og Aquae Sulis (Bath), Londinium (London) og Eboracum (York).

Etter tilbaketrekningen av de romerske legioner i begynnelsen av 400-tallet fulgte en oppløsning av det romerske samfunnet i England, og i løpet av 400- og 500-tallet ble landet invadert av de germanske stammene angler, saksere og jyder. Over hele Sørøst- og Øst-England gjorde de seg til herrer over eller fordrev den eldre befolkningen. Den angelsaksiske kulturen var rent germansk og viser fellestrekk med ulike grupper på kontinentet. England ble igjen et hedensk område, og i Sør-England trengte ubrent begravelse inn. I andre områder som Anglia, var branngravskikken dominerende.

Frankisk innflytelse kommer til syne i en høytstående gullsmedkunst med arbeider i granater og gull. Slike kvalitetsprodukter kjennes fra den rike båtgraven Sutton Hoo i Suffolk fra 600-tallet. Trolig representerer den graven til et medlem av det øst-angelske kongehuset.

• Englands historie
• Stonehenge
• Hadrians mur
• Sutton Hoo-funnet