Faktaboks

Elisabeth
Elisabeth av Habsburg, Elisabeth av Østerrike, Elisabeth av Burgund, Isabella av Habsburg, Isabella av Østerrike, Isabella av Burgund, spansk Isabel de Austria y Trastámara
Uttale
elˈisabet
Født
18. juli 1501, Brussel, Nederlandene (nå i Belgia)
Død
19. januar 1526, Gent, Nederlandene (nå i Belgia)
Begravelsessted
St. Petri klosterkirke ved Gent, graven flyttet til St. Knuds kirke i Odense, Danmark 1883
Virke
Dansk-norsk-svensk dronning
Familie

Foreldre: Erkehertug Filip av Østerrike, senere kong Filip 1. av Kastilla (1478–1506) og Johanna «den vanvittige» (1479–1555).

Gift i 1514 i Brussel (ved stedfortreder) og i 1515 i København med kong Christian 2. (1481–1559).

Dronning Elisabeth (Isabella)
Elisabeth var dansk, norsk og svensk dronning gjennom sitt ekteskap med Christian 2. Maleri av dronning Elisabeth, malt av maleren Jan Gossaert på 1500-tallet.

Elisabeth var dansk, norsk og svensk dronning gjennom sitt ekteskap med Christian 2. Hun var datter av Filip 1. den smukke og Johanna den vanvittige, og tilhørte huset Habsburg.

Elisabeth ble i 1515 gift med den dansk-norsk-svenske kongen Christian 2. Hun var søster av den tysk-romerske keiser Karl 5., og gjennom ekteskapet med Christian skaffet hun sitt nye hjemland en viktig alliert i Europa. Etter at Christians elskerinne Dyveke døde i 1517, var forholdet mellom ektefellene meget godt. Da kongen ble avsatt i 1523, fulgte hun ham i eksil og virket trofast for hans sak, blant annet på Nürnbergriksdagen i 1524.

Familie og oppvekst

Elisabeth med søsken

Elisabeth tilhørte huset Habsburg. Hun var datter av Filip 1. den smukke og Johanna den vanvittige, og søster av den tysk-romerske keiser Karl 5. Bildet viser malerier av Elisabeth (til høyre), broren Karl og søsteren Eleonora som barn. Maleriene er fra 1502, noe som vil si at Eleonora var fire, Karl to og Elisabeth ett år gammel.

Av .

Det er sagt at et mer fornemt gifte enn Elisabeth aldri har kommet til Norden, og det er tilfellet, da hun var sønnedatter av keiser Maximilian 1. og datterdatter av det spanske kongeparet Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón. Elisabeth, eller Isabella, var oppkalt etter sin spanske mormor.

Hennes far Filip giftet seg til det spanske riket, men hans hustru Juana, eller Johanna, var psykisk syk og følgelig ikke egnet til å oppdra barn. Elisabeth ble derfor sendt til hoffet i Brussel, hvor hennes fars søster, erkehertuginne Margrete, regjerte i Nederlandene. Oppdragelsen var god, og blant Elisabeths lærere var Adrian av Utrecht, den senere pave Hadrian 6.

Elisabeth var tidlig moden og beskrives som yndig og tekkelig. Hennes utseende var tiltalende, men hun hadde arvet den berømte habsburgske underleppe, noe som gjorde at hun ikke ble oppfattet som direkte vakker. Men hun hadde andre gode egenskaper, som godhjertethet, forstand og stor handlekraft. Hun bar sin skjebne som landflyktig med verdighet og mot, og fremstår som en edel kvinneskikkelse.

Ekteskap med Christian 2.

Christian 2. og Elisabeth
Elisabeth giftet seg med Christian i 1515. De fikk tre barn: Hans (1518–1532), Dorothea (1520–1580) og Christine (1521–1590). Utsnitt fra altertavle, utført av Jan Mostaert, i Sankt Mariæ Kirke, Helsingør.

Ekteskapsforhandlinger

Christian 2. ønsket seg en brud fra huset Habsburg, først og fremst fordi han derved ville komme i familie med sin tids mektigste fyrste, keiser Karl 5., dernest fordi en dynastisk forbindelse ville kunne åpne for gode handelsavtaler med keiserens ulike riker, da først og fremst Nederlandene, som var en av Danmark og Norges viktigste handelspartnere. Det hevdes at kongen ønsket å inngå ekteskap med Elisabeths eldre søster, ikke minst fordi denne var en mulig arving til de habsburgske besittelsene. Etter grundige forhandlinger ble det enighet om at det skulle inngås ekteskap mellom erkehertuginne Elisabeth og kong Christian, og ekteskapskontrakten ble underskrevet i Linz i Østerrike 29. april 1514. Medgiften var meget stor, 250 000 rhinske gylden, og denne skulle utbetales i tre terminer.

Bryllup og sendeferd

Elisabeth
Elisabeth malt av en nederlandsk maler kalt Mesteren av Magdalena-legenden.
Av .

11. juni 1514 ble kong Christian kronet i Vor Frue kirke i København, og samme dag ble den 13 år gamle erkehertuginne Elisabeth viet til kongen i Brussel. Da kongen vanskelig kunne være på to steder samtidig, var det stedfortrederen, Mogens Gøye, som inntok brudgommens plass.

Ved hoffet i Brussel var man kjent med kongens kjæresteforhold til den norsk-nederlandske Dyveke Ottikesdatter, og det ble krevd at forholdet måtte avsluttes før Elisabeth kunne reise til Danmark. Det var også kjent at brudens tante, erkehertuginne Margrete, var mot partiet. Erkebiskopen i Trondheim, Erik Valkendorf, som sammen med rikshovmester Nils Henrikssøn Gyldenløve ledet sendeferden som skulle hente bruden, lovet å gjøre hva han kunne for å bli kvitt Dyveke. Dette var antakelig en av grunnene til at det senere oppstod et dårlig forhold mellom kong Christian og erkebiskopen. Som pressmiddel holdt habsburgerne tilbake den tredel av medgiften som skulle ha vært utredet ved ekteskapsinngåelsen. Kongen gav imidlertid ikke slipp på Dyveke.

26. juli 1515 kunne dronning Elisabeth omsider begynne reisen til Danmark. Det var tilsagt en rekke bryllupsgjester, og disse ventet på bruden i København, men da hennes ankomst stadig ble utsatt, forlot mange av gjestene byen. Overfarten med skip fra Nederland til Danmark var hard, og dronningen var så sjøsyk at hun trodde hun var døden nær.

9. august kunne dronning Elisabeth omsider holde sitt inntog i København. Hun ble møtt av et voldsomt regnskyll, som satte en demper på stemningen. Tre dager etter ankomsten ble hun viet in persona til kongen og ble samtidig kronet.

Ekteskapets tidlige år

Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe

Adelsmannen Torben Oxe til Gisselfeld ble beskyldt for å ha myrdet Dyveke, og kongen dømte ham til døden. Dronning Elisabeth bad forgjeves for Torben Oxe, som allikevel ble henrettet. «Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe», maleri av Eilif Peterssen.

Kongen hadde liten plass for sin nye dronning den første tiden, da han var opptatt med Dyveke. Dronningen fikk imidlertid viktige oppdrag og store inntekter, og hun hadde et godt forhold til Dyvekes mor, kongens viktigste rådgiver, Sigbrit Willems.

Dronning Elisabeths nederlandske selskapsdamer underrettet hoffet i Brussel om at kongen fremdeles hadde et forhold til Dyveke, og keiser Karl ble fortørnet. Han sendte den erfarne diplomaten Sigismund von Heberstein (1486–1566) til Danmark med instruks om å tvinge svogeren til å avvikle forholdet. Kongen nektet å forholde seg til sendemannens pålegg og kastet ut dronningens selskapsdamer og hovmesterinne. Dronning Elisabeth tok dette med fatning og lærte seg dansk, slik at hun kunne forholde seg til sine undersåtter. En av hennes hoffdamer var den norske adelsdamen Margrete Nilsdatter, som var datter av den norske rikshovmesteren og hans hustru Ingerd Ottesdatter til Austrått, og senere ble gift med den danske adelsmannen Vincens Lunge. Dronning Elisabeth pleide også omgang med flere borgerlige danske kvinner.

Problemet med Dyveke løste seg i 1517 da elskerinnen plutselig døde. Imidlertid ble adelsmannen Torben Oxe til Gisselfeld beskyldt for å ha myrdet henne, og kongen dømte ham til døden. Dronning Elisabeth bad forgjeves for Torben Oxe, som allikevel ble henrettet. Året etter Dyvekes død ble dronning Elisabeth mor for første gang, da sønnen Hans ble født.

Elisabeth som regent

Dronningen opptrådte som regent i Danmark i 1520–1521, mens kongen var i Sverige og foranstaltet Stockholms blodbad, der han henrettet en rekke av sine svenske motstandere. Da han i 1521 reiste til Nederland, var dronningen også regent. Hun hadde utviklet et godt forhold til mor Sigbrit og styrte etter hennes råd. Dronningen var en ryddig regent; hennes styre var preget av god administrasjon, og Bergens borgere fikk i denne perioden nye privilegier.

Eksil

Christian den anden forlader København
Våren 1523 tok danskene Christians onkel, Frederik 1., til konge. Christian og familien hans måtte forlate Danmark og levde de neste årene i eksil i Nederlandene. Fredrik tilbød Elisabeth å bli i Danmark, men hun skal ha besvart forslaget på latin: Ubi rex meus, ibi regnum meum («Der hvor min konge er, der er også mitt kongerike»).
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Da opprøret mot kong Christian 2. tiltok i styrke og hans onkel, hertug Frederik, ble hyllet som dansk konge i 1522, stod Elisabeth helt og holdent på sin manns side. Hertug Fredrik tilbød henne å bli i Danmark, men hun fulgte kong Christian i landflyktighet til Nederland samme år. Hun skal ha besvart hertug Frederiks forslag på latin: Ubi rex meus, ibi regnum meum («Der hvor min konge er, der er også mitt kongerike»).

Dronning Elisabeth innså antakelig at kongens sak var tapt, men hun stod trofast ved hans side i hans bestrebelser på å vinne tilbake sine riker, til tross for at hun sannsynligvis kunne ha forlatt ham og flyttet tilbake til sin slekt. Dronningen gjorde forsøk på å hjelpe kongen, og hun reiste i 1523 sammen med ham til England, uten at dette besøket førte til noen militær eller økonomisk støtte. Hun prøvde å skaffe ham hjelp hos sine mektige slektninger og andre fyrster, men måtte innse at ingen ønsket å hjelpe Christian 2. Blant dem hun søkte støtte hos, var Christian 2.s svoger, kurfyrst Joachim av Brandenburg, som levde i et ulykkelig ekteskap med kongens søster Elisabeth. Det eneste resultatet av besøket hos kurfyrsteparet i Berlin var at dronning Elisabeth utviklet et nært vennskap med sin svigerinne, som elsket broren, men var uten større politisk innflytelse.

Christian 2. var påvirket av den lutherske lære, og dronning Elisabeth delte hans interesse for reformasjonen. I årene 1523–1524 dro hun på en lengre reise i Tyskland, og i 1524 var hun til stede ved riksdagen i Nürnberg, hvor hun under en messe mottok nattverden «i begge skikkelser», altså på luthersk vis med både brød og vin. Dette fortørnet hennes katolske slektninger og var antakelig en av hovedgrunnene til at hennes brødre, keiser Karl og kong Ferdinand, nektet å gi henne økonomisk støtte.

Slekten utsatte dronning Elisabeth for en rekke ydmykelser, og spesielt kong Ferdinand og hans hustru dronning Anna behandlet henne meget uhøflig. Ferdinand uttalte også at han heller ville se søsteren druknet enn at hun talte med Martin Luther. Kong Christian hevdet overfor hennes slektninger at Elisabeth var en god katolikk, mens brev til Luther fra kongeparet viser at hun var vunnet for reformasjonen.

Den eneste støtten dronning Elisabeth fikk, var fra tanten, erkehertuginne Margrete, som støttet henne økonomisk, men som også ville fri henne fra lutheranismen. Kongeparet fikk en mindre årlig sum av Margrete og ble henvist bolig i byen Lier i Brabant, nær Antwerpen, hvor de residerte i et palé som fikk navnet Dänischer Hof, og som senere ble bolig for den landflyktige norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson.

Livet i Lier var preget av bekymringer og næringssorger, og dronningen solgte eller pantsatte smykker, sølvtøy og klær for å skaffe penger. Mesteparten av tjenerskapet ble også avskjediget, og skipene som var brakt med fra Danmark, ble solgt. Dessuten ble det tatt opp store lån, som til dels ble brukt til å leie soldater som kunne kjempe for kongens sak. I denne perioden fungerte dronning Elisabeth delvis som kong Christians brevskriver.

Sykdom og død

Dronning Elisabeth ble etter hvert sykelig, og hun reiste til badene i Aachen for å søke helbred. Det var utvilsomt et slag for henne at stattholderinnen i Nederlandene i 1525 tok fra henne barna, slik at de kunne oppdras i den katolske tro.

Dronning Elisabeth døde i klosteret Zwijnaarde ved Gent i 1526 etter et kort, men begivenhetsrikt liv. Kong Christian skrev til Luther om hennes død og fortalte at hun døde som lutheraner. Dronningen ble gravlagt i klosterkirken St. Petri i Gent, men kisten ble i 1883 overført til St. Knuds kirke i Odense, hvor hun ble stedt til hvile ved siden av Christian 2.

Barn

Elisabeth og Christian2.s barn
Elisabeth og Christian fikk tre barn: Hans (1518–1532), Dorothea (1520–1580) og Christine (1521–1590). Malt av Jan Gossaert.
Av .

Dronning Elisabeth ble mor til tre barn som overlevde henne: hertug Hans (1518–1532), hertuginne Dorothea (1520–1580), som var gift med kurfyrst Friedrich, pfalzgreve ved Rhinen, og den myndige hertuginne Christine (1521–1590), gift første gang med Francesco 2. Sforza, hertug av Milano, og andre gang med François, hertug av Lothringen. Den sistnevnte datteren fikk også et ekteskapstilbud fra kong Henrik 8. av England, etter at han hadde latt sin hustru Anne Boleyn henrette. Hertuginnen skal da ha avslått tilbudet med beskjed om at hun dessverre bare hadde én hals, men at hun gjerne skulle ha overveid tilbudet om hun hadde vært i besittelse av to.

Avbildninger

Et utvalg

  • Maleri (halvfigur) av Bernart van Orley, cirka 1515; Muzeum Narodowe, Krakow, Polen
  • Maleri (gruppeportrett sammen med kong Christian 2., helfigur) av Jan Mostaert, 1517; opprinnelig altertavle i St. Marie kirke i Helsingør, nå i Nationalmuseet, København
  • Maleri (brystbilde, muligens etter forlegg av ovenstående altertavle); Hampton Court Palace, Storbritannia

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

  • Jørgensen, Ellen og Skovgaard, Johanne (1909–1910): Danske Dronninger: Fortællinger og karakteristikker. København: H. Hagerup.
  • Lande, Harald og Gran, Åsa (1945): biografi i Norges konger og dronninger i tusen år. Oslo: Cappelen.
  • Bagge, Povl (1980): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 4, København.
  • Jensen, Grethe (2000): biografi i Steffen Heiberg (red.): Danmarks dronninger i tusind år, sidene 41–44. København.
  • Bratberg, Terje: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg