Corneliussen ble offiser i 1902 og startet sin operative karriere i 1905, som sjef på en torpedobåt. På grunn av et begrenset antall hjemler i Forsvaret, seilte han i 1906–1908 som styrmann i handelsflåten, før han i 1908–1909 var bestyrer ved Fredrikstad sjømannsskole.
Fra 1909 gikk han tilbake til militær tjeneste, og tjenestegjorde i flere stabstillinger, først i Forsvarsdepartementet og i årene 1913–1922 ved Sjøkrigsskolen. I 1922–1933 var han beordret til tjeneste i 1. Sjømilitære distriktskommando; fra 1934 som kommandørkaptein. Her tjenestegjorde han blant annet som sjef for mineleggeravdelingen (1928–1929), som adjutant for kong Haakon 7 (1928–1931), nestkommanderende på panserskipet Norge, (1932–1933) og bestyrer av Melsomvik marinedepot (1933–1934).
I perioden 1934–1937 var Corneliussen kommandør og avdelingssjef i Admiralstaben; fra 1937 dens sjef.
Da konge og regjering dro i eksil til Storbritannia i juni 1940, fulgte Corneliussen med. Høsten 1941 ble han utnevnt til kontreadmiral og beordret som sjef for Sjøforsvaret, etter at Henry Diesen hadde trukket seg fra stillingen.
Ved siden av å lede Sjøforsvaret, inklusive en styrking for å delta i den allierte krigsinnsatsen, ledet Corneliussen utarbeidelsen av en ny flåteplan for et reorganisert norsk sjøforsvar etter krigen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.