Egypts samtidshistorie

Valget i 1987 styrket opposisjonen, framfor alt partiet Nye wafd. Regjeringspartiet, Det nasjonale demokratiske parti (al-Hizb al-watani al-dimuqrati – NDP), beholdt like fullt et klart flertall. NDP vant igjen i 1995, i et valg som ble preget av myndighetenes forutgående kampanje mot Det muslimske brorskap. En rekke av Brorskapets ledende medlemmer ble arrestert og mange dømt til fengselsstraffer. Aksjonene ble tolket dit hen at Mubarak fryktet en utvikling i Egypt lik den Algerie opplevde tidlig i 1990-årene, der de islamistiske partiene hadde sterk framgang ved valgene. NDP fikk igjen rent flertall ved valgene i 2000 og 2005, med Brorskapet – gjennom formelt sett uavhengige kandidater – som den viktigste opposisjonen. De mindre partiene, de liberale Nye wafd og Hizb al-ghad, samt det venstreorienterte al-Tagammu, ble også representert.

Da grunnloven ble endret i 2005, ble det igjen presentert som et skritt i retning av demokrati, men reformene hadde også denne gang klare begrensninger. Til disse hørte en rekke bestemmelser som begrenset partiers og personers mulighet til å stille til valg, fortsatt forbud mot religiøse partier, innskrenkninger i pressefriheten samt presidentens sterke makt. Første gang ble det åpnet for mer enn én kandidat ved presidentvalg. Til da hadde parlamentet utpekt én kandidat, som så ble presentert for velgerne i en folkeavstemning. Den reelle konkurransen ble imidlertid svært begrenset, og Hosni Mubarak ble gjenvalgt til en femte seksårsperiode med 88,5 prosent av stemmene.

Forfølgelse av opposisjonelle, særlig medlemmer av Brorskapet, fortsatte etter reformene i 2005, og begrenset partiets mulighet til å stille kandidater ved valget i 2007. Den legaliserte opposisjonen boikottet da valget. Nye grunnlovsendringer i 2007 styrket presidentens makt, og ga regjeringen økt myndighet til å iverksette antiterrortiltak. Dette økte myndighetenes muligheter til å gripe inn mot politiske motstandere. Opposisjonen framholdt at dette gjorde Egypt til en politistat.

Til tross for økonomisk vekst økte de økonomiske og sosiale skillene i det egyptiske samfunnet, noe som førte til forsterket misnøye med Mubaraks regime. Den utbredte fattigdommen var en vedvarende kime til konflikt, og misnøyen ble forsterket under de sterke prisøkningene på brensel og korn i 2007–2008. Egypt har gjennom mange år subsidiert prisen på brød og andre basisvarer, og forsøk på å redusere subsidiene har flere ganger ført til opptøyer. Økte matvarepriser førte også i 2008 til uroligheter. Enkelte har også pekt på økte matvarepriser som følge av høyere hvetepriser som en medvirkende faktor til opprøret i 2011.

Unge under 30 år utgjør et flertall av befolkningen i Egypt, og misnøyen var spesielt stor blant denne gruppen. Til tross for bedre utdannelse enn foregående generasjoner slet mange unge med å finne jobb, og ungdomsledigheten lå gjennom 2000-tallet på mellom 25 og 30 prosent. Samtidig gjorde restriksjonene beskrevet ovenfor at man hadde liten anledning til å delta politisk. Misnøyen dette skapte, kombinert med bedret tilgang til informasjon gjennom ny teknologi, anses som viktige forklaringer på fremveksten av politisk aktivisme i Egypt på 2000-tallet, og unge egypteres fremtredende rolle i opprøret i 2011.

En etter hvert omfattende aktivistbevegelse vokste frem i Egypt på 2000-tallet. Etter først å ha mobilisert rundt internasjonale spørsmål, så som den palestinske intifadaen og motstand mot Irak-krigen, vendte man etter hvert fokus mot hjemlige forhold. Fra 2004 organiserte bevegelsen med navnet Kifaya («Nok!») demonstrasjoner med krav om Mubaraks avgang og demokratiske reformer. Restriksjonene på organisasjonsliv og politikk beskrevet ovenfor gjorde at aktivistene valgte å organisere seg utenfor de offisielle kanalene. Fremveksten av internett, om enn begrenset, gjorde det lettere for aktivistene å organisere arbeidet og å diskutere relativt fritt, og gjorde i kombinasjon med satellitt-tv og enkelte private aviser at myndighetenes tidligere sterke kontroll over nyhetsbildet ble brutt. Fremtredende aktivister fra denne perioden var også sentrale i planlegging av de første protestene under opprøret i 2011.

I samme periode økte også antallet streiker og arbeideraksjoner i Egypt dramatisk. Igjen gjorde myndighetenes kontroll over det formelle organisasjonslivet at man gikk utenom de offisielle kanalene, og opprettet ad hoc-streikekomiteer og etter hvert nye og uavhengige fagforeninger. Aksjonen tiltok etter at Mubarak utnevnte en ny regjering i 2004 som akselererte privatiseringen av statlige selskaper.

Langvarig misnøye med Mubarak-regimet, forsterket av inspirasjon fra det folkelige opprøret i Tunisia som startet Den arabiske våren, førte i januar–februar 2011 til en massemobilisering og krav om Mubaraks avgang, regimeskifte og demokratisering. Opprøret gjorde seg gjeldende med svært omfattende demonstrasjoner over hele Egypt fra 25. januar 2011, og kulminerte i at Mubarak gikk av 11. februar samme år. Deretter startet en prosess med sikte på å innføre et mer demokratisk styre, med en ny konstitusjon og politiske ledere valgt gjennom frie valg.

Det folkelige opprøret, også omtalt som en revolusjon, var ikkevoldelig, basert på bred mobilisering til demonstrasjoner og med krav om politisk reform. Det ble demonstrert i alle større byer, med Alexandria, Suez og Kairo som viktige tyngdepunkt. De største demonstrasjonene fant sted på Uavhengighetsplassen (Midan Tahrir) i Kairo, hvor store folkemengder samlet seg og etter hvert tok kontroll over området. Til tross for ikkevoldslinjen, og at hæren i utgangspunktet forholdt seg passiv, kom det til utøvelse av vold, først og fremst ved at sikkerhetsstyrker søkte å fjerne demonstranter, men også gjennom kriminalitet som blant annet skyldtes mindre politi i gatene. Rundt 850 mennesker ble drept som følge av vold mot demonstranter.

Kravet fra opprørerne ble raskt at president Mubarak og hans regjering måtte gå av, og at Egypt skulle få et demokratisk valgt regime. Verdighet, sosial rettferdighet og frihet fra undertrykkelse var andre sentrale krav. I et forsøk på å gjenvinne kontrollen og beholde makten, avsatte Mubarak regjeringen, og innsatte tidligere etterretningssjef Omar Suleiman som visepresident. Samtidig kunngjorde Mubarak at han ikke ville stille ved neste valg. Disse grepene tilfredsstilte ikke kravene om genuin reform, og presset på Mubarak vedvarte – til visepresident Suleiman 11. februar kunngjorde at han gikk av. Det øverste rådet for de væpnede styrker (Supreme Council of the Armed Forces, SCAF), ledet av feltmarskalk Mohamad Hussein Tantawi, tok over makten. Rådet opphevet grunnloven og oppløste parlamentet, og erklærte at SCAF ville sitte med makten – med Tantawi som de facto statssjef – til valg kunne avholdes. Således har flere påpekt at det var hæren som i praksis avsatte Mubarak, men hans avgang kom som en direkte konsekvens av protestene.

Helt fra revolusjonen i 1952 har forsvarsmakten hatt en sterk stilling i Egypt. General Mubarak overtok da general Anwar al-Sadat ble drept i 1981; Sadat hadde selv etterfulgt revolusjonslederen og offiseren Gamal Abdel Nasser ved dennes død i 1970. Selv om Mubarak hadde blitt valgt som sivil president, var båndene til de militære tette, hvilket også viste seg ved maktoverdragelsen vinteren 2011. For folkebevegelsen som kjempet for et reelt regimeskifte var det imidlertid ikke akseptabelt at den militære ledelsen fortsatt beholdt makten.

Tidligere president Mubarak ble etter revolusjonen arrestert og anklaget for medvirkning til drap på hundretalls demonstranter, men ble i mars 2017 frifunnet og satt fri.

• Se også artikkelen Opprøret i Egypt 2011–2012.

Ved presidentvalget i 2012 fikk Mohamed Morsi fra Brorskapet 51,7 prosent av stemmene i andre og avgjørende omgang. Dette til tross for at Brorskapet tidligere hadde lovet å ikke stille med en egen kandidat, for på den måten å unngå monopolisering av makten. Morsi ble innsatt som president 30. juni.

Det nye regimet støttet seg på islamistiske grupper, særlig Brorskapet. Under Morsis styre økte de politiske motsetningene i Egypt, med en polarisering mellom islamistiske grupper som støttet Morsi, og mer sekulært orienterte grupper, enkelte med bånd til det gamle regimet, som snart rettet seg mot ham.

Et særlig kritisk punkt var utarbeidelsen av en ny grunnlov. Denne ble skrevet av en komité nedsatt av nasjonalforsamlingen, og som var dominert av islamister. Opposisjonen, primært bestående av mer sekulært orienterte grupper, mente dette ikke reflekterte det egyptiske samfunnet. I november 2012 utstedte så Morsi et dekret som var ment å sikre at man fikk vedtatt en ny grunnlov, noe man også fikk, og denne ble deretter godkjent i en folkeavstemning. Dekretet ga imidlertid også Morsi svært vide fullmakter, noe presidenten forsvarte som en nødvendighet for å hindre at militæret grep inn i prosessen. Opposisjonen hevdet imidlertid at de demokratiske idealene fra revolusjonen i 2011 nå ble undergravd av et nytt autoritært regime. Misnøyen med Morsis og Brorskapets styre førte til nye demonstrasjoner våren 2013. Samtidig holdt tilhengere av Morsi støttedemonstrasjoner. Det kom til sammenstøt mellom partene, med mange drepte og skadde som resultat.

Sommeren 2013 ble det avholdt svært omfattende demonstrasjoner med krav om Morsis avgang, som store deler av opposisjonen sluttet seg til. President Morsi avviste imidlertid alle slike krav, til tross for at de fikk støtte fra landets militære ledelse, inkludert forsvarsminister Abdel Fattah al-Sisi. Morsi ble deretter avsatt av militærledelsen i et kupp 3. juli 2013 og satt i husarrest. Morsi forble fengslet frem til sin død i 2019. Lederen for Egypts grunnlovsdomstol, Adli Mansour, ble innsatt som ny president. Tilhengere av Morsi gjennomførte en rekke protester til støtte for den avsatte presidenten, og med krav om at han ble gjeninnsatt. Dette tillot imidlertid ikke de nye makthaverne, og i august angrep sikkerhetsstyrker demonstrantene, som hadde opprettet protestleire på Rabaa al-adawiya-plassen og al-Nahda-torget i Kairo. Det er uklart hvor mange som ble drept, men et vanlig anslag er rundt ett tusen. De ansvarlige for massakren er ikke stilt for retten. I 2018 ble en ny lov vedtatt, som forbyr etterforskning av høyere offiserer for handlinger utført i offisiell kapasitet etter kuppet i 2013 og frem til 2016. Medlemmer av sikkerhetsstyrkene drepte også 51 demonstranter i juli 2013.

I desember 2013 erklærte den nye regjeringen Brorskapet for å være en terroristorganisasjon. I januar 2014 ble en ny grunnlov vedtatt i en folkeavstemning. Denne forbød partier som bygger på religion. Etter dette er en rekke medlemmer av Brorskapet arrestert og mange stilt for retten, hvorav flere hundre er dømt til døden. I august 2014 avsa en domstol en kjennelse som forbyr Brorskapets politiske gren FJP. Det nye regimet slår også ned på andre former for opposisjon, og arresterer tusenvis av aktivister fra mer sekulært orienterte grupper. I november 2013 vedtok regjeringen en lov som i praksis forbyr alle opposisjonelle protester.

Denne inngripen i den politiske prosessen anses som et militærkupp, og et regime basert i militæret tok i praksis over selv om man, i første omgang, formelt fikk en sivil president. Samtidig er det klart at militærledelsen også hadde betydelig folkelig støtte for sin inngripen. Morsis styre var upopulært, og mange mente at revolusjonens idealer og gevinster ble forrådt. Like fullt markerer kuppet slutten på den forsøksvise overgangen til mer demokratisk styre i Egypt.

Etter formelt å ha trådt ut av de militære rekker ble general Sisi valgt til ny president i 2014, med 96,9 prosent av stemmene i andre valgomgang. Han befestet dermed sin egen og den militære ledelsens politiske kontroll. Som flere andre autoritære ledere i regionen har Sisi i økende grad søkt legitimitet gjennom å spille på nasjonalisme og sikkerhet. Regimet har ført en enda tydeligere anti-islamistisk politikk enn hva tilfellet var under Mubarak, noe som særlig har gått ut over medlemmer og tilhengere av Det muslimske brorskap, med massearrestasjoner og en rekke dødsdommer. Samtidig har det ikke kun vært islamister som har blitt undertrykket, og Sisis politiske strategi har vært å stanse alle former for opposisjonelle uttrykk. For å oppnå dette har han i tiltagende grad brutt menneskerettighetene, og det er bred enighet om at situasjonen i Egypt nå er langt verre enn under Mubaraks styre.

Det muslimske brorskap har forgreninger i de fleste arabiske land, og flere regimer deler Sisis ønske om å bekjempe organisasjonen. Dette gjelder ikke minst myndighetene i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som i likhet med Egypt har erklært brorskapet som en terrororganisasjon. Begge land er nære allierte av Egypt under Sisi, og ga klar støtte til den militære maktovertakelsen i 2013. Egypt tar sammen med Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain del i den selvtitulerte «anti-terror-kvartetten» som i juni 2017 brøt alle diplomatiske bånd med Qatar, og i praksis innførte en blokade av landet. Kampen mot islamisme har også fått gehør i USA. Videre har Egypt under Sisi gitt stilltiende støtte til Bashar al-Assads regime under krigen i Syria. Landets tradisjonelle rolle som hovedaktør i regionen er imidlertid klart svekket.

I tråd med den nasjonalt orienterte politikken og retorikken kritiserte president Sisi i 2018 for første gang opprøret i 2011 direkte. Det var etter hans syn et forståelig, men farlig forsøk på endring, med et påfølgende kaos som truet den egyptiske nasjonens eksistens. Sisi stilte sin politikk, med aksjoner rettet særlig mot islamister, i relieff til utviklingen i andre land som var åsted for opprør under Den arabiske våren og der staten har kollapset: Jemen, Libya og Syria.

En ny nasjonalforsamling ble valgt høsten 2015 og trådte sammen i januar 2016. Sammensetningen ble endret radikalt i forhold til forrige nasjonalforsamling som ble oppløst i 2012: Støttespillere til president Sisi fikk flertall, mens salafistpartiet al-Nour gikk sterkt tilbake. Største parti ble det liberale Hizb al-Masriyin al-Ahrar (Frie egypteres parti – FEP). Det forbudte Brorskapet var ikke tillatt å stille. Av i alt 596 representanter ble 120 valgt gjennom partier, 448 som uavhengige; 28 ble oppnevnt av presidenten.

Sisi ble i 2018 gjenvalgt med 97,1 prosent av stemmene. Én motkandidat stilte til slutt opp, dette var dog en person som erklærte seg som tilhenger av Sisi. Andre kandidater ble motarbeidet, arrestert, eller trakk seg blant annet som følge av trusler. Sisis kampanje fremstilte ham blant annet som mannen som hadde gjenopprettet sikkerhet og stabilitet i Egypt.

Egypt har i mange år blitt anklaget for å bryte menneskerettighetene. Dette var tilfellet i Mubaraks regjeringstid, og er blitt forsterket under Sisi. I dag tillater regimet i praksis ingen opposisjonell virksomhet, og flere titusener politikere, aktivister og journalister sitter fengslet. Myndighetene bruker særlig kampen mot terror som begrunnelse og påskudd for strengere lovgivning, omfattende arrestasjoner, og voldsbruk mot opposisjonelle.

Menneskerettighetsbruddene har bestått av politisk undertrykking, men også mangelfull beskyttelse av minoriteter, inklusive forfølgelse av den koptiske (kristne) minoriteten. På 1990-tallet ble koptere utsatt for angrep fra militante islamister, og dette har fortsatt på 2000-tallet, og også etter revolusjonen. Den koptiske kirken har tradisjonelt uttrykt støtte til det egyptiske regimet, noe som også har vært tilfelle etter 2013. Samtidig beskyldes regjeringen, også under Sisi, for ikke i tilstrekkelig grad å beskytte kopterne. Under en protest mot rivingen av en kirke i Kairo høsten 2011 drepte hæren 30 koptiske demonstranter. Andre minoriteter, som homoseksuelle og transseksuelle, blir diskriminert og utsatt for overgrep. Regjeringen anklages også for ikke å bekjempe seksuelle overgrep mot kvinner.

Den politiske undertrykkingen er omfattende. Under Mubarak brukte regimet lovverket til å legge sterke begrensninger på organisasjonslivet og på politisk deltakelse. Politiske motstandere ble trakassert og fengslet, og det ble brukt tortur. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert at situasjonen er vesentlig forverret under Sisi, og all opposisjon er i praksis umuliggjort. Dette skyldes dels gammelt lovverk, inkludert unntakslover som muliggjør arrestasjon uten rettssak og domfellelse, og dels nye lover som begrenser rettighetene til blant annet frivillige organisasjoner og media, så vel som privatpersoner og deres aktivitet i sosiale medier.

Siden maktovertakelsen i 2013 har over 800 personer blitt dømt til døden; mange av disse dommene er senere omgjort av landets høyeste appelldomstol. Noen aviser og enda flere nettsteder har blitt stengt. Angrep på organisasjonsfriheten rammer også fagbevegelsen. Egypts landsorganisasjon (Egyptian Trade Union Federation) er kontrollert av regjeringen, og uavhengige fagforbund er ulovlig. Det er også ulovlig å gå til streik. Organisasjonslivet for øvrig har også blitt angrepet, og selv organisasjoner som ikke er opposisjonelle har blitt stengt eller forsøkt kontrollert på annet vis.

Radikale islamistiske grupper har en lang historie i Egypt. Da islamismen igjen vokste frem som en sterk politisk kraft i Egypt på 1970-tallet var det primært gjennom fredelige og reformorienterte retninger, som Det muslimske brorskap. Noen dannet imidlertid mer radikale og salafistisk orienterte grupper, som benyttet vold og terror for å oppnå sine mål. Disse var særlig inspirert av Sayyid Qutb, som hadde fremholdt at jihad var veien til det han kalte et sant islamsk samfunn, og at vold var et legitimt virkemiddel. Flere jihadistiske grupper vokste frem, hvorav Jamaat al-Jihad (eller Tanzim al-Jihad, Jihad-gruppa) og al-Jamaa al-Islamiya (Den islamske gruppa)var de mest sentrale.

Det var militante islamister som i 1981 drepte president Anwar al-Sadat i et attentat. En av de som ble arrestert for drapet på Sadat var Ayman al-Zawahiri, som har ledet terrornettverket al-Qaida etter at Osama bin Laden ble drept i 2011. Al-Zawahiri ble i 1999 også dømt til døden in absentia for terrorisme. Mange egyptere er påvist involvert i al-Qaida; blant dem Muhammad Atef, en nær medarbeider av Osama bin Laden, og antatt å stå bak flere aksjoner, inkludert terrorangrepet mot USA 11. september 2001.

Gjennom 1980- og 1990-tallet gjennomførte militante grupper en rekke terroraksjoner i Egypt. Angrepene var rettet mot sikkerhetsstyrker og representanter for myndighetene, og mot sivile, mot landets kristne minoritet og mot utlendinger. I 1990-årene tiltok terrorhandlingene; blant annet ble parlamentspresident Rifaat al-Mahgoub drept i et attentat i 1990, og i 1995 ble det gjennomført et attentatforsøk mot president Mubarak i Addis Abeba i Etiopia. Den islamske gruppa påtok seg ansvaret for attentatforsøket, og for et angrep mot Egypts ambassade i Pakistan i 1995. I 1996–1997 ble flere terrorangrep rettet mot turister i Egypt, for å ramme egyptisk økonomi og dermed regjeringen.

På slutten av 1990-årene trappet myndighetene opp kampen mot islamistiske grupperinger. I 1998–1999 avtok terrorismen, blant annet etter at al-Jamaa al-islamiya sa seg villig til å oppgi voldsbruk. Dette kom som en reaksjon på det brutale angrepet på et tempel i Luxor i 1997 hvor 62 personer ble drept, de fleste av disse turister.

I 2004 ble 38 turister drept i to bombeattentat i Sinai; året etter ble 64 drept i Sharm el Sheik; 20 ble drept under et angrep i Dahab på Sinai i 2006. Egyptiske myndigheter knyttet angrepene til terrorceller etablert av misfornøyde beduiner. De utgjør den opprinnelige befolkningen i Sinai, hvor det også er en stor palestinsk befolkning, og hvor det er en betydelig sosial og politisk avstand til Egypt vest for Suez.

Flere forhold har blitt trukket frem for å forklare fremgangen til fundamentalistiske og ekstreme grupper, herunder reaksjoner på en økende kulturell og politisk vestliggjøring av Egypt særlig fra 1980-tallet. Tiltagende økonomiske og sosiale skiller i det egyptiske samfunn anses også å ha bidratt til større oppslutning om militante islamistiske bevegelser; det samme har utviklingen i Palestina-konflikten og Vestens krigføring mot Irak.

I kjølvannet til Den arabiske våren i 2010–2011 har ytterliggående islamister befestet sin stilling i Egypt, først og fremst på Sinaihalvøya, hvor gruppa Ansar bayt al-maqdis har stått bak en rekke terroraksjoner. Høsten 2014 erklærte gruppa lojalitet til Den islamske stat (IS), under navnet Wilayat Sinai (Provinsen Sinai – i det islamske kalifatet). Wilayat Sinai har gjennomført en rekke angrep mot både militære og sivile mål. Det er antatt at den sto bak eksplosjonen om bord i et russisk passasjerfly 31. oktober 2015 som tok livet av 224 mennesker. I februar 2017 gjennomførte de en rekke angrep på koptiske kristne, og i november samme år drepte gruppa mer enn 300 personer i et angrep på en moské.

I 2014–2015 trappet Wilayat Sinai opp aktiviteten i Sinai, blant annet med flere koordinerte angrep mot egyptiske styrker, så vel som mot den flernasjonale fredsstyrken Multinational Force and Observers (MFO). Gruppen utfordret den egyptiske staten militært, noe som bidro til et tettere sikkerhetssamarbeid mellom Egypt og Israel. Egypt fikk aksept for å utplassere større militære styrker i Sinai enn det fredsavtalen mellom de to landene gir rom for, og Israel bisto Egypt med militær støtte i kampen mot islamistene i Sinai. Samtidig styrket Egypt sin kontroll over grensen til Gazastripen, og dermed også den militante palestinske gruppen Hamas. Egyptiske myndigheter har imidlertid ikke lykkes i å bekjempe Wilayat Sinai.

• For Egypt fra antikken og frem til 1952, se Egypts historie.
• For perioden 1952 til 1979, se Egypts historie etter 1952.
• For Egypt i oldtiden, se Det gamle Egypts historie.