Dette er en del av en lengre historisk framstilling. For eldre historie se Egypt – Oldtidsrike og Egypt – historie (395-1952). For nyere historie se også Egypt under Nasser 1952–70 og Egypt under Sadat 1970–81.
Da Anwar al-Sadat ble drept 1981, tok visepresidenten, flygeneral Muhammad Hosni Mubarak automatisk over som Egypts statssjef. Under ham ble Sadats påbegynte fredsprosess vis-à-vis Israel fullført, samtidig som Egypt gjenvant sin tapte lederstilling i den arabiske verden. De diplomatiske forbindelsene med de øvrige arabiske stater – som ble brutt etter fredsavtalen med Israel 1979 – ble stort sett gjenopprettet i andre halvdel av 1980-årene, og Egypt ble gjenopptatt som medlem av Arabiske liga i mai 1989. Parallelt med dette opprettholdt og forsterket Egypt sin sentrale rolle som regional aktør på den globale arena, spesielt i forhold til Midtøstenkonflikten. Den nyinnsatte amerikanske presidenten, Barack Obama, holdt i juni 2009 sin berømte Midtøsten-tale, som signaliserte en ny start på forholdet mellom USA og den muslimske verden, nettopp i Kairo, 2009. Da Mubarak 2011 ble avsatt som statssjef, ble det sådd tvil om stabiliteten i regionenm som Egypt under Sadat og deretter Mubarak, hadde bidratt til.
Politisk liberalisering
President Mubarak gjennomførte i 1980-årene en viss demokratisering av det politiske liv, bl.a. ved at flere politiske partier fikk etablere seg og delta i valg. Også religiøse grupper har vunnet innpass i nasjonalforsamlingen. Toneangivende i det religiøse, politiske bilde er Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Moslemoon), som har lange tradisjoner i egyptisk politikk, og som har vunnet økende oppslutning under Mubarak. Det er juridisk sett forbudt, men myndighetene har sett gjennom fingrene med at Brorskapet fra 1984 har deltatt i parlamentsvalgene – først i allianse med Det nye Wafd-partiet (1984), dernest med Det liberalsosialistiske parti og Det sosialistiske arbeiderparti (1987), og gjennom å stille uavhengige kandidater.
Valget i 1987 styrket opposisjonen, fremfor alt Nye Wafd, men regjeringspartiet Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb al-Dimuqratiyah al-Wataniyah, NDP) beholdt et klart flertall. Etter at valget ble kjent ugyldig av Høyesterett, ble det avholdt nyvalg, hvor NDP på ny vant rent flertall. NDP vant igjen en klar seier i valget høsten 1995, som ble preget av myndighetenes forutgående kampanje mot Det muslimske brorskapet. En rekke av dets ledende medlemmer ble arrestert og mange dømt til fengselsstraffer. Aksjonene ble tolket dithen at Mubarak frykter en utvikling i Egypt lik den Algerie opplevde tidlig i 1990-årene, der de islamske partiene hadde sterk fremgang ved valgene. NDP fikk på ny rent flertall ved valget i 2000, samt i 2005. Gjennom uavhengige kandidater fikk Det muslimske brorskap 87 seter, og utgjorde deretter den viktigste opposisjonen. De mindre partiene, de liberale Wafd og al-Ghad samt det venstreorienterte al-Tagamu, ble også representert; en indikasjon på voksende ønske om regimeendring, men i en islamistisk og konservativ retning snarere enn en sekulær og liberal. I 2004 ble også en opposisjonell bevegelse, Kefaya, etablert.
Grunnloven ble endret i 2005, med enkelte skritt i retning av demokrati, selv om begrensninger bl.a. ift. partiers og personers mulighet til å stille til valg, forbud mot religiøse partier, innskrenkninger i pressefriheten og andre brudd på menneskerettighetene, samt presidentens sterke makt, gjorde at Egypt likevel ikke ble ansett som en demokratisk stat.
Den mest vidtrekkende reformen vedtatt i 2005 var at det for første gang stilte mer enn én kandidat ved valg på president. Til da hadde parlamentet utpekt én kandidat, som ble presentert for velgerne gjennom en folkeavstemning. Hosni Mubarak ble gjenvalgt til en femte seksårsperiode i 2005, i Egypts første flerpartivalg, med 88,6 % av stemmene. Ayman Nour fra al-Ghad fikk nest størst oppslutning, med 7,3 %.
Forfølgelse av opposisjonelle, fremfor alt medlemmer av Det muslimske brorskap, fortsatte etter reformene i 2005. Arrestasjoner av medlemmer av Brorskapet ble intensivert 2006, og denne forfølgelsen begrenset dets mulighet til å stille kandidater ved valget 2007; flere ble stilt for retten forut for valget. Den legaliserte opposisjonen boikottet valget, og Brorskapet lykkes bare delvis å delta gjennom å stille uavhengige kandidater. Av 88 seter på valg, vant NDP 84; tre gikk til uavhengige, ett til al-Tagamu; Brorskapet fikk ingen. Valget ble fordømt av opposisjonen samt av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, som også kritiserte grunnlovsendringene. Ved lokalvalgene i 2008 møtte medlemmer av Brorskapet fortsatt hindringer, og NDPs kandidater stilte uten motstand i ca. 90 % av de i alt ca. 52 000 setene.
Grunnlovsendringene 2007 styrket presidentens makt, med bl.a. rett til å oppløse parlamentet, og ga regjeringen økt myndighet til å iverksette antiterror-tiltak, som øker dens muligheter til å gripe inn overfor politiske motstandere særlig innenfor de islamistiske miljøene, samt med åpning for å stille også sivile for militære domstoler. Opposisjonen framholdt at dette gjorde Egypt til en politistat. En rekke medlemmer av Det muslimske brorskap ble arrestert og stilt for retten 2006; likeledes aktivister fra Kefaya. Nour ble 2006 dømt til tre års fengsel for forfalskning; løslatt 2009. Også systemkritiske journalister og akademikere ble arrestert, blant dem professor Saad E. Ibrahim.
Islamistisk opposisjon
Radikale islamske krefter har fått økende fotfeste i det tradisjonelt sekulære Egypt, og i 1980-årene var det sporadiske voldshandlinger utført av militante islamske grupperinger, herunder drapet på president Sadat i 1981. Terrorhandlingene økte i 1990-årene; i oktober 1990 ble parlamentspresident Rifaat al-Mahgoub drept i et attentat, i 1995 var det et attentatforsøk mot president Mubarak mens han var på besøk i Addis Abeba. Den radikale grupperingen Jama'at al-Islamyia påtok seg ansvaret for drapsforsøket, og for et attentat mot Egypts ambassade i Pakistan 1995; 17 diplomater og vakter ble drept. 1996–97 ble det utført flere terrorangrep mot utenlandske turister i Egypt, som et middel for å ramme egyptisk økonomi og dermed regjeringens stilling. Myndighetene intensiverte kampen mot islamistiske grupperinger mot slutten av 1990-årene. 1998–99 avtok terrorismen, bl.a. som følge av at Jama'at sa seg villig til å oppgi vold som politisk middel. En annen terroristgruppe, al-Jihad, som stod bak drapet på president Sadat 1981, la ikke ned våpnene, men reduserte aktiviteten. Samtidig som mange islamister ble løslatt, ble andre anholdt og anklaget. Blant dem som i 1999 ble dømt, in absentia, var Ayman el-Zawahri; antatt å være al-Qaidas nestkommanderende. Han var tidligere leder for egyptiske al-Jihad og dømt for delaktighet i attentatet på Sadat. Mange egyptere er påvist involvert i al-Qaida-nettverket; derunder Muhammed Atef, en annen av bin Ladens nærmeste medarbeidere, antatt å stå bak flere terroraksjoner, inkludert flykapringsaksjonen 11. september 2001.
Etter sju års fravær av terroranslag ble 38 turister drept i to bombeattentat i Sinai i 2004; 64 drept i et annet i feriebyen Sharm el Sheik i 2005; ca 20 ble drept i et attentat i Dahab, også i Sinai, 2006. En bombe ble også satt av i et område frekventert av turister i Kairo 2009. Egyptiske myndighetene knyttet angrepene til terroristceller etablert av misfornøyde beduiner. De utgjør den opprinnelige befolkningen i Sinai, hvor det også er en stor palestinsk befolkning, og hvor det er en betydelig sosial og kulturell avstand til Egypt vest for Suez. Ved valget 2005 kom det til sammenstøt mellom politiet og tilhengere av Det muslimske brorskap. Konflikter mellom medlemmer av beduinstammer førte i 2007–08 også til sammenstøt med egyptisk politi. I 2007 ble Egypts ambassadør i Irak kidnappet og drept; al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret.
Også Jama'at al-Islamyiah, som er aktiv ut over Egypts grenser, antas å ha nære forbindelser med al-Qaida. Bevegelsens åndelige leder, Sheikh Omar Abdel Rahman, soner en livstidsdom i USA etter angrepet mot World Trade Center 1993. De radikale islamske kreftene har støtte fra Iran og Sudan, trolig også fra Saudi-Arabia. Fremgangen for den mer fundamentalistiske retning innen islam kan sees på som en folkelig reaksjon på en økende kulturell og politisk vestliggjøring av Egypt, og som en del av en arabisk gjenoppvåkning. Tiltagende økonomiske og sosiale skiller i det egyptiske samfunn bidrar også til større oppslutning om de militante deler av den islamske bevegelse, det samme har utviklingen i Palestina-konflikten og Vestens krigføring mot Irak.
Med betydelig økonomisk vekst har de økonomiske og sosiale skillene i det egyptiske samfunn økt, med forsterket misnøye med det sittende regimet. Den utbredte fattigdommen har vært en vedvarende kime til konflikt, som ble forsterket under de sterke økningene på brensel og korn i 2007–08. Egypt har gjennom mange år sterkt subsidiert prisen på enkelt brød, og forsøk på å redusere subsidiene har ført til opptøyer. Økte matpriser førte også i 2008 til uroligheter, og var også en medvirkende faktor til opprøret 2011.
Egypt er blitt anklaget for brudd på menneskerettighetene bl.a. pga. forfølgelsen av den koptiske (kristne) minoriteten i landet, samt for ved hjelp av unntakslover å arrestere og forvare regime-kritikere. På 1990-tallet ble koptere angrepet av militante islamister, og i 2005 var det sammenstøt mellom kristne og muslimer i Alexandria, etter tiltagende spenning fra 2001, og som følge av krigen i Irak. Et bombeattentat mot en koptisk kirke i Alexandria drepte 21 nyttårsaften 2010.
Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert Egypt for bruk av tortur. Egypt avviste kritikken fra Europaparlamentet, som i en resolusjon i 2008 kritiserte landet for behandlingen av religiøse minoriteter, påstått bruk av tortur og fortsatt bruk av unntakslover.
Egypt har vært under press fra sin nærmeste allierte, USA, for manglende politisk frihet, men presset avtok etter terrorangrepene i USA 2001, da Mubarak viste til Egypts interne kamp mot fundamentalistisk islam som et eksempel for den globale kampen mot terror som president Bush iverksatte. Egypt stilte seg da også bak den USA-ledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan, som indirekte også rettet seg mot egyptiske ekstremister, som medlemmer av al-Qaida-nettverket.
Politisk opprør
Langvarig misnøye med Mubarak-regimet, forsterket av det folkelige opprøret i Tunisia, førte i januar-februar 2011 til en massemobilisering som krevde Mubaraks avgang, regimeskifte og demokratisering. Opprøret manifesterte seg i omfattende demonstrasjoner mange steder i Egypt fra 25. januar 2011, og kulminerte i at Mubarak gikk av 11. februar. Deretter startet en prosess med innføring av demokrati, inkl. en serie valg fra 28. november.
Som i andre arabiske land var det folkelige opprøret i Egypt ikkevoldelig, basert på bred mobilisering til demonstrasjoner og krav om politisk reform. Det ble demonstrert i alle større byer, med Suez og Kairo som to kraftsentra. Den største manifestasjonen fant sted på den sentrale Tahrir-plassen i Kairo, hvor store folkemengder samlet seg med fra slutten av januar - til kunngjøringen av regimeskiftet. Regjeringens innføring av portforbud forhindret ikke store menneskemasser, opp til én million i Kairo, til å delta i protestene. Til tross for en ikkevoldslinje, og at hæren i utgangspunktet forholdt seg passiv på sidelinjen, kom det til voldsutøvelse: dels ved at sikkerhetsstyrker søkte å fjerne demonstranter, dels gjennom kriminalitet som bl.a. skyldtes mindre nærvær av politi i gatene. Ca. 850 mennesker er meldt drept som følge av vold mot demonstranter, og over 6000 skal ha blitt skadd i sammenstøt.
Kravet til demonstrantene var først og fremst at president Mubarak og hans regjering skulle gå av, og at Egypt skulle få et helte nytt, demokratisk, valgt regime. I et forsøk på å gjenvinne kontrollen og beholde makten, avsatte Mubarak regjeringen og innsatte i stedet Omar Suleiman, en tidligere etterretningssjef, som visepresident; den tidligere luftforsvarssjefen Ahmed Shafik dannet ny regjering. Samtidig kunngjorde Mubarak at han ikke ville stille til gjenvalg i valgene planlagt for september. Disse grepene tilfredsstilte ikke kravene om genuin reform, og presset på Mubarak vedvarte - til det 11. februar ble kunngjort at han gikk av som statssjef. Samtidig overdro han makten til et militært råd (Supreme Council of the Armed Force, SCAF), ledet av feltmarskalk Mohamed Hussein Tantawi. Rådet opphevet grunnloven og oppløste parlamentet, og erklærte av SCAF ville sitte med makten - med Tantawi som de facto statssjef - til valg kunne avholdes. Regjeringen, med Shafik, skulle sitte i en overgangsperiode. Shafik gikk av 3. mars og ble erstattet av Essam Sharaf. Under det fornyede opprøret høsten 2011, ba overgangsregjeringen SCAF om å få fratre postene sine, hvilket ble innvilget 22. november. Det ble derettet besluttet å etablere en 'forsiningsregjering' til valg var avholdt. Den tidl. statsminister Kamal Ganzouri ble 24. november utpekt til ny statsminister og leder for den nye regjeringen. Ganzouri ledet Egypts regjering 1996-99, altså under Mubaraks regime, men har distansert seg fra dette.
Helt siden revolusjonen i 1952 har forsvaret hatt en sterk stilling i Egypt, og landet har siden den gang, da kong Farouk ble avsatt og monarkiet avskaffet, vært styrt av militære ledere: Mubarak overtok da Anwar Sadat ble myrdet 1981; han igjen hadde etterfulgt revolusjonslederen Gamal abd el-Nasser ved dennes død 1970. Selv om Mubarak var blitt valgt som sivil president, var båndene til militære tette, hvilket også viste seg ved maktoverdragelsen vinteren 2011. For folkebevegelsen som kjempet for et reelt regimeskiftet var det ikke tilfredsstillende at den militære ledelsen fortsatt beholdt makten, og den grunnleggende skepsisen mot utfallet av mobiliseringen i februar ble forsterket av den påfølgende opplevelse, våren og sommeren 2011, at reformene uteble. Samtidig ble det påpekt at mens flere tusen er blitt idømt fengselsstraffer for deltakelse i opprøret, har få medlemmer av det avsatte regimet - inkl. de ansvarlige for drapene under opprøret - blitt stilt rettslig til ansvar. Misnøyen førte til nye demonstrasjoner særlig i april og juli, som dels ble møtt med vold, og til en eskalering i oktober, og ytterligere i siste halvdel av november: det kom da til omfattende demonstrasjoner på Tahrir-plassen, og regimet satte inn sikkerhetsstyrker, med flere drepte som følge. Situasjonen ble ytterligere skjerpet fra midten av desember, da flere ble drept av militære enheter som ble satt inn mot demonstrantene. Regimets bruk av militærmakt mot demonstrantene høsten 2011 svekket båndet mellom befolkningen og hæren fra vinteren og vårens opprør, da hæren holdt seg tilbake.
Demonstrasjoner i oktober ble holdt i protest mot regjeringens opplevde unnlatelse av å følge opp gjentatte angrep mot landets kristne minoritet, kopterne. Det var flere tilfeller av sammenstøt mellom muslimer og kristne, med bl.a. brannstiftelse av koptiske kirker.
De nye demonstrasjonene reflekterte misnøyen med det nye militærregimet og utålmodigheten knyttet til tempoet i demokratiseringen. Uroen i november sammenfalt med innspurten i valgkampen opp mot en omstendelig prosess fram mot ny grunnlov og nytt parlament. Selve konstruksjonen av prosessen var også en kime til motstand: en komplisert prosess med mange omganger som mange hadde vansker med å forstå, og ble utlagt som en måte det nye regimet ønsket å manipulere utviklingen gjennom. Allerede i mars ble det avholdt folkeavstemming over en midlertidig grunnlov, hvor det bl.a. ble fastslått at en framtidig president bare kunne sitte i to perioder à fire år, mot tidligere et ubegrenset antall seksårs-perioder. Et nytt parlament skal overse utformingen av en ny grunnlov i første halvdel av 2012. Valget i månedsskiftet november/desember 2011 ble gjennomført i henhold til planen, og islamistiske partier oppnådde ca. 65 % av stemmene i første valgomgang. Ifølge uoffisielle oversikter ble det konsevative Det muslimske brorskap størst; dets Frihets- og rettferdighetsparti fikk 36,6 %. Deretter fulgte det enda mer religiøst rettroende salafistpartiet al-Nur med 24,4 %; en liberal koalisjon fikk 13,4 %. Offisielle tall legges fram først etter andre valgomgang i januar 2012.
President Mubarak ble etter at han ble avsatt holdt i husarrest, for deretter formelt å bli anholdt og anklaget, tiltalt for korrupsjon og medansvarlighet for drap på demonstranter, og stilt for retten i august. Staten tok beslag i Mubarak-familiens eiendeler. Tidlig januar 2012 fremsatte aktor påstand om dødsstraff for den tidl. presidenten.
Årsakene til folkeopprøret i Egypt er sammensatte, både politiske og økonomiske: Den politiske dimensjonen består vesentlig i fravær av reelt demokrati med full ytringsfrihet, inkl. fengsling av politiske motstandere og bruk av tortur. Samtidig ble det politiske klima påvirket av en parallell mobilisering for regimeendring i andre arabiske land, særlig Tunisia. Den økonomiske dimensjonen er preget av fattigdom og vanskelige levekår, som forsterkes ytterligere av den høye, og voksende, arbeidsledigheten, særlig blant ungdom. Misnøyet mot det sittende regimet var også rettet mot opplevd maktmisbruk, herunder korrupsjon