Egypt – stat og styresett.
Forfatning og politisk system
Som en følge av den egyptiske revolusjonen 2011, som endte med at president Muhammad Hosni Mubarak i februar overlot makten til det øverste militærrådet, Supreme Council of the Armed Forces (SCAF), er grunnloven av 1971 midlertidig suspendert. I stedet erklærte SCAF at landet fra 30. mars 2011 styres etter en provisorisk konstitusjon som er basert på grunnlovsendringer godkjent gjennom en folkeavstemning 19. mars. Denne skal gjelde fram til en ny grunnlov er vedtatt.
Den midlertidige konstitusjonen er inndelt i 63 punkter, og regulerer blant annet fullmaktene til de utøvende, lovgivende og dømmende statsmakter. Den inneholder en rekke endringer fra grunnloven av 1971, bl.a. at en presidentperiode er på fire år, og presidenten kan sitte maksimalt inneha posisjonen i to presidentperioder. Senest 30 dager etter innsettelsen av en ny president skal denne utpeke minst én visepresident.
Den midlertidige konstitusjonen innebærer at det settes ned en komité bestående av 100 medlemmer fra det nyvalgte parlamentet som skal avgi forslag til ny grunnlov. Den nye grunnloven skal så legges ut til folkeavstemning, og tre i kraft etter at et flertall i befolkningen har gitt sin tilslutning til den.
Egypts grunnlov er av 1971, og slår fast at Egypt er en presidentstyrt republikk og enhetsstat. Grunnloven ble endret i 1980, 2005 og 2007. Den legger opp til et politisk system der presidenten er overlatt store fullmakter, mens parlamentet er tilsvarende svakt.
Under president Gamal Abd al-Nasser (1952-70) gikk man over fra monarki til republikk (1953) og ettpartistat. Under Nassers etterfølger Muhammad Anwar al-Sadat (1970-81) ble det i 1976 tillatt med flere partier. Det nasjonaldemokratiske parti, som Sadat stiftet 1978 har imidlertid vært dominerende helt fram til opprøret i 2011.
De konstitusjonelle endringene i 2005 banet vei til landets første presidentvalg som tillot flere kandidater å stille. Mubarak vant likevel klart, bl.a. fordi valget ikke levde opp til internasjonale demokratiske standarderer. Til tross for stemmeplikt, benyttet mindre enn en fjerdedel av de registrerte velgerne å benytte stemmeretten. I 2007 fremmet president Mubarak en rekke forslag til grunnlovsendringer, som bl.a. ville gi ham selv utvidede fullmakter; forslagene innebar også fjerning av alle referanser til sosialisme i grunnloven og et forbud mot politiske partier basert på religion, noe som særlig ville ramme Muslimsk brorskap. Sistnevnte oppfordret derfor til boikott av folkeavstemningen om forslagene, som likevel ble vedtatt med stort flertall i en avstemning der bare 27 % av de stemmeberettigede deltok.
Det politiske systemet er tradisjonelt sentralisert rundt presidenten og begrenses mer av de generelle maktfordelingsforhold i landet enn av forfatningen. Presidenten velges allmenne, direkte valg; før 2005 ble han nominert av folkeforsamlingen og deretter godkjent gjennom en folkeavstemning. Før 2011 ble han valgt for seks år og kunne gjenvelges; nå velges presidenten for fire år og kan gjenvelges kun én gang. Presidenten utnevner regjeringen, som er ansvarlig overfor ham. Presidenten er også militær øverstkommanderende, utnevner én eller flere visepresidenter, foreslår lover, foreslår statsbudsjett og har myndighet til å erklære unntakstilstand. Siden president Sadat ble myrdet i 1981 har landet vært i vedvarende unntakstilstand, og lovene som regulerer unntakstilstand innebærer at ytterligere myndighet er gitt presidenten. Perioden for nåværende unntakstilstand løper ut i juni 2012, og en eventuell forlengelse må behandles av parlamentet. Etter voldsomme demonstrasjoner i flere egyptiske byer i november 2011 lovet SCAF at nytt presidentvalg skal avholdes senest juni 2012.
Den lovgivende makt, folkeforsamlingen (Majlis al-Sha'ab), består av opptil 10 representanter utnevnt av presidenten og minst 350 valgt i direkte valg fra ulike valgkretser for fem år. I parlamentsvalget som ble avholdt fra november 2011 til januar 2012 ble 498 representanter valgt av velgerne. To tredjedeler av disse ble valgt gjennom et proporsjonalt partilistesystem, mens en tredjedel ble valgt gjennom flertallsvalg. Hvert valgdistrikt valgte mellom 4 og 12 representanter gjennom partilistesystemet, og 2 representanter gjennom flertallsvalg. Valgloven krever også at minst halvparten av representantene er arbeidere eller bønder. I 2011 foregikk valget gjennom tre valgomganger, den siste 3. januar 2012. Valget resulterte i et parliament dominert av islamistiske partier. Frihets- og Rettferdighetsparti, som er Muslimsk Brorskaps politiske fløy, fikk flest seter - tilsammen 216. Det salafistiske partiet Al Nour vant 109 seter, det liberale Wafd-partiet ble tredje størst med sine 41 parlamentsmedlemmer, mens den egyptiske blokken, som er en valgallianse bestående av libarele, sosialdemokratiske og venstreorienterte partier, oppnådde 34 representanter.
Stemmerettsalderen er 18 år, og det er offisielt stemmeplikt. Folkeforsamlingens myndighet er begrenset, og den har i tillegg før opprøret i 2011 vært dominert av presidentens parti. Forsamlingen spilte likevel i perioder en rolle fordi den gjorde det mulig for opposisjonen å komme til orde, og fordi den kunne fungere som en kanal for formidling av ønsker og krav overfor regjering og et sterkt byråkrati. I tillegg til folkeforsamlingen er det en rådgivende forsamling (Majlis al-Shura) med minst 132 (for tiden 264) medlemmer, av disse er 1/3 utnevnt av presidenten. Representantene i denne velges for seks år av gangen.
Egypts politikk er elitepreget og mer enn i andre arabiske stater preget av tekniske eksperter og et stort byråkrati. De militære spilte en betydelig rolle frem til Suez-krisen i 1956 svekket deres prestisje. Etter den mer vellykkede krigen i 1973 fikk de militære tilbake noe av selvtilliten.
Relativt store akademikergrupper, særlig leger, advokater og studenter, spiller en viss rolle i politikken. Det samme er tilfellet med fagforeningene. Den religiøse eliten har ikke spilt den samme rollen i Egypt som i andre muslimske land, men økende religiøs aktivisme har utsatt myndighetene også i Egypt for et betydelig press. Egypts forsonlige holdning overfor Israel har i perioder isolert landet i den arabiske verden, og landet var ekskludert fra Den Arabiske Liga mellom signeringen av Camp David-avtalen i 1979 og 1989.
Administrativt
Administrativt er Egypt delt inn i 29 guvernørstyrte provinser og disse igjen i lokale enheter, formelt styrt av valgte råd. Egypts politikk har tradisjonelt vært sterkt sentralstyrt, men siden 1975 er myndigheten i noen grad blitt desentralisert, i første rekke til fordel for guvernørene.
De 29 provinsene er:
Alexandria
Aswan
Asyut
Behera
Beni Suef
Kairo
Dakahlia
Damietta
Fayum
Gharbia
Giza
Helwan
Ismailia
Kafr El Shaikh
Kalyubia
Luxor
Matruh
Menia
Menufia
New Valley
Port Said
Qena
Rødehavet
Sharkia
Nord-Sinai
6. Oktober
Sør-Sinai
Suez
Suhag
Rettsvesen
Rettsvesenet er preget både av fransk og islamsk rett. Domstolene er mer uavhengige enn i mange andre arabiske land. Konstitusjonen slår fast dommernes uavhengighet, og at dommere ikke kan avsettes. Denne uavhengigheten reflekterer juriststandens sterke stilling i landet. I perioden 1876–1949 hadde Egypt et system med såkalte “blandede domstoler”, bemannet med både europeiske og egyptiske dommere, som behandlet saker som berørte utenlandske interesser i Egypt.
Domstolvesenet er todelt, med ett vesen for generell jurisdiksjon og ett for forvaltningsrett. De allmenne domstolene er av fire slag – kassasjonsretten (som er den øverste generelle domstol), appellrettene (med en eller flere provinser som jurisdiksjonsområde), førsteinstansrettene og distriktsrettene (enmannsdomstoler). Hver av disse rettene har egne kamre for sivile saker og for straffesaker. Det forvaltningsrettslige vesen, som behandler saker som involverer staten eller noen av dens organer, omfatter forvaltningsretter og judisielle forvaltningsretter. Som øverste domstol fungerer den høyeste forvaltningsdomstol. Påtalemyndigheten forvaltes av en riksadvokat og en forvaltningsanklager. Et statsråd har domsmyndighet i saker som gjelder administrative tvister og disiplinærsaker innad i rettsvesenet. Et øverste statsråd skal sikre at domstolenes uavhengighet bevares. Det konsulteres også når lover som gjelder rettsvesenet skal vedtas.