Dette er en del av en lengre historisk framstilling. For eldre historie se Egypt – Oldtidsrike og Egypt – historie (395-1952). For nyere historie se også Egypt under Nasser 1952–70 og Egypt under og etter Mubarak.
Den militære ledelsen, den pan-arabiske orienteringen og den anti-israelske politikken ble videreført etter Nassers død i 1970, da visepresident Anwar al-Sadat etterfulgte revolusjonslederen. Sadat startet imiderltid en omfattende endring av egyptisk politikk, først på det innrenrikspolitiske og økonomiske området, deretter på det utenriks- og sikkerhetspolitiske. Han dreide den politiske og økonomiske orientering bort fra Nassers sosialistiske kurs.
I 1970 ble Egypt, Sudan og Libya enige om å inngå i en ny union, men Sudan trakk seg ut og ble 1971 erstattet med Syria. I 1971 ble en ny grunnlov vedtatt, og landets navn endret til Den arabiske republikk Egypt. I 1972 forverret forholdet til Sovjetunionen seg, da Sadat utviste sovjetiske militære rådgivere og eksperter. En av grunnene til det delvise bruddet var at Egypt mente Sovjetunionen trenerte levering av våpen i en tid hvor Sadat var under politisk press om å gå til ny krig mot Israel.
Ny krig - nytt nederlag
Siden 1971 hadde Egypt sammen med Syria planlagt et koordinert angrep på Israel, og i 1973 ga Sadat etter for det sterke indre presset om å gå til krig. 6. oktober – midt under den jødiske høytiden Yom Kippur – krysset egyptiske styrker Suezkanalen og brøt gjennom det israelske forsvarsverket. Snart snudde krigen, og israelske styrker rykket frem til de sto bare 60 km fra Kairo. En FN-støttet våpenhvile ble på ny inngått, og en fredsbevarende styrke satt inn, United Nations Emergency Force II (UNEF II). I motsetning til i UNEF I, deltok ikke denne gang norske styrker. I 1974 kom Egypt og Israel frem til en avtale om begrenset tilbaketrekning, og forholdet til USA bedret seg. 5. juni 1975 ble så Suezkanalen åpnet for trafikk igjen.
Dette var den tredje krigen mot Israel, og Egypt hadde - til tross for sin befolkningsmessige overlegenhet og militære overmakt - lidd nederlag i alle. Dette bidro til den politiske endring president Sadat gjennomførte de følgende år, til sin død i 1981 - dels på det økonomiske området, dels på det sikkerhetspolitiske.
Økonomisk kursendring
Parallelt med den utenrikspolitiske reorienteringen fra Sovjetunionen mot USA, foretok Sadat en politisk og økonomisk kursendring hjemme. Han innførte en liberal økonomisk politikk (infitah), som bl.a. inviterte til utenlandske investeringer i næringslivet og større privat deltagelse.
På det politiske plan begynte en prosess i retning av flerpartistyre, og i 1977 ble flere partier igjen tillatt. I 1976 ble Sadat gjenvalgt for en ny seksårsperiode, og i 1978 ble Nassers Sosialistunion i praksis oppløst gjennom å bli smeltet sammen med Sadats nydannede maktplattform, Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb al-Dimuqratiyah al-Wataniyah, NDP). Demokratiseringsprosessens mål var å liberalisere egyptisk samfunnsliv, men også å skape en maktbasis for Sadat selv, og for å tiltrekke økonomisk støtte fra Vesten.
I 1975 kom det til opptøyer i Kairo, som protest mot de høye levekostnadene og den høye inflasjonen. Da Sadat 1977 forsøkte å redusere de store statlige subsidiene på enkelte matvarer, som siden Nassers tid hadde vært en sikkerhetsventil for å redusere fattigdommen, kom det til voldsomme opptøyer, og Sadat ble tvunget til å reversere beslutningen.
Camp David-avtalen
Den andre viktige siden ved Sadats politiske nyorientering etter nederlaget i Oktoberkrigen var fredspolitikken overfor Israel. I november 1977 reiste Sadat overraskende til Jerusalem, hvor han talte i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset. Med president Jimmy Carter som mekler og mellommann underskrev Sadat og den israelske statsminister Menachem Begin Camp David-avtalen, som munnet ut i to rammeavtaler for fred. 26. mars 1979 undertegnet de to land en fredsavtale, hvor Israel forpliktet seg til å tilbakelevere Sinai til Egypt i løpet av tre år. De to land skulle gjenoppta diplomatiske forbindelser og handelssamkvem, og israelske skip skulle få passere uhindret gjennom Suezkanalen. En fredsbevarende styrke skulle settes inn i en buffersone mellom de to land, øst i Sinai på grensen til Israel, og en slik - Multinational Force and Observers (MFO), med norsk sjef - ble satt inn i mars 1982, samtidig med siste fase i den israelske tilbaketrekkingen.
Mens Sadat og Begin fikk Nobels fredspris for fredsslutningen, ble den fordømt i den arabiske verden, og Egypt ble utelukket fra Den arabiske liga, som flyttet sitt hovedkvarter fra Kairo til Tunis. De arabiske land brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt og innstilte den økonomiske bistanden. I Egypt ble fredsavtalen forelagt folket i en folkeavstemning, hvor 99,9 % av stemmene støttet Sadat. I parlamentet stemte imidlertid 13 representanter mot avtalen, og motstanden var større enn hva resultatet av folkeavstemningen skulle tilsi.
I september 1981 slo Sadat til mot store deler av opposisjonen, hvor en rekke ledende kritikere av hans regime innenfor de muslimske organisasjonene og den koptiske kirken ble arrestert. Broren til en av de muslimske aktivistene som ble fengslet, løytnant Khaled el-Islambouli, endte Sadats styre ved å myrde presidenten under militærparaden til minne om Oktoberkrigen, 6. oktober 1981.