Dette er en del av en lengre historisk framstilling. For eldre historie se Egypt – Oldtidsrike og Egypt – historie (395-1952). For nyere historie se også Egypt under Sadat 1970–81 og Egypt under og etter Mubarak.
Forsterket av nederlaget i den første krigen mot Israel i 1948, tiltok opposisjonen mot monarkiet. Dette skjedde i et politisk klima med tiltagende nasjonalisme etter andre verdenskrig og med Egypts aktive medvirkning til etableringen av Den arabiske liga - og en økende politisk-kulturell bevisstgjøring i den arabiske verden - med en gryende pan-arabisme. Ikke minst vokste misnøyen i det egyptiske offiserskorpset. En gruppe unge offiserer dannet 1949 en løst organisert bevegelse (al-Dubbat al-Ahrar), som ville reformere og modernisere Egypt, men de hadde ingen felles ideologi. Flere av de mest fremtredende personene i offisersbevegelsen hadde erfaring fra Palestina-felttoget, blant dem Gamal Abd al-Nasser og Muhammad Naguib. Nasser var den ledende offiser i bevegelsen og ble valgt til formann i Komitéen for de frie offiserers bevegelse i 1950. En annen fremtidig egyptisk leder som var med fra starten, var Anwar al- Sadat.
Egypt blir republikk
De frie offiserer støtte sammen med kongen på flere områder, og i juli 1952 fikk de kjennskap til at kong Farouk hadde til hensikt å arrestere noen av lederne. Nasser besluttet å handle omgående, og 23. juli 1952 grep de frie offiserer makten i Egypt gjennom et militærkupp. General Naguib ble leder for Revolusjonsrådet, som tok over styringen av landet. Kongen ble tvunget til å abdisere, og drog 26. juli i eksil, samtidig som han utropte sin seks måneder gamle sønn til ny konge under navnet Ahmed Fuad 2. I diskusjonene om Egypts fremtidige styreform innad i Revolusjonsrådet, gikk Naguib inn for overgang til demokratisk styreform, men han ble etter hvert skjøvet til side til fordel for Nasser. I juni 1953 ble monarkiet formelt opphevet og Egypt gjort til republikk. Naguib ble president og statsminister, Nasser visestatsminister. I april 1954 tok Nasser over som statsminister, og i november også stillingen som president. Med revolusjonen hadde Egypt for første gang på over 2000 år fått egyptiske ledere, og med offiserenes kupp hadde landet fått et institusjonalisert militærstyre.
En av militærregimets første reformer var å begrense eiendomsretten til jord, med en øvre grense for hvor mye en enkelt person kunne eie. 1953 ble Egypt og Storbritannia enige om en løsning på Sudan-spørsmålet, og Sudan oppnådde full selvstendighet fra 1956. Hovedmålet for offiserene var å frigjøre Egypt fra den siste rest av britisk styre. Forhandlinger med Storbritannia om en evakuering av Kanalsonen startet i 1953, og en avtale ble inngått oktober 1954 med full britisk tilbaketrekning innen juni 1956. I oktober 1954 ble Nasser utsatt for et attentatforsøk i Alexandria. Skuddene ble avfyrt av et medlem av Det muslimske brorskap, og Nasser arresterte deretter flere tusen medlemmer av Brorskapet.
Suez-konflikten
Den første Aswan-dammen ble bygd 1902, og en av militærregimets første beslutninger etter maktovertagelsen var å bygge en større demning, som et symbol på det nye Egypt, og som et grunnlag både for jordbruk og industrireising. I 1955/56 ble det kunngjort at finansiering av byggingen var sikret gjennom lån fra Verdensbanken, USA og Storbritannia. Også Sovjetunionen hadde tilbudt lån. Da først USA og så Storbritannia trakk sine lånetilbud tilbake, svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Inntektene fra kanalen var ment å skulle finansiere byggingen av Aswan-dammen. Et forslag om internasjonal administrasjon av kanalen ble avvist av Egypt, og de vestlige stormakter valgte å gripe militært inn overfor det egyptiske regimet.
Den påfølgende krigen om kanalen (se Suez-konflikten) begynte med at Israel angrep Egypt ved å rykke inn i Sinai 29. oktober 1956, for – offisielt – å ødelegge palestinske baser der. Helt siden krigen i 1948 hadde det funnet sted en rekke mindre sammenstøt mellom Egypt og Israel, og egypterne støttet den palestinske motstandsbevegelsen, bl.a. fra Gazastripen, som Egypt annekterte 1948. 29. oktober møttes britiske og franske representanter og fremsatte et ultimatum: at de egyptiske og israelske styrker skulle trekke seg 16 km til hver side av kanalen, ellers ville Frankrike og Storbritannia intervenere. Egypt nektet å bøye seg for kravet. 31. oktober begynte den fransk-britiske militæroperasjonen mot Egypt med bombing av mål flere steder i landet og ilandsetting av militære styrker. Invasjonen ble sterkt kritisert i FN, og av USA og Sovjetunionen. Ved midnatt 6. november ble en FN-støttet våpenhvile vedtatt, og FN satte inn en fredsbevarende styrke, United Nations Emergency Force (UNEF), som også Norge deltok i, og som ble stående til 1967. Byggingen av Aswan-dammen startet etter krigen med teknisk og finansiell støtte av Sovjetunionen.
Egypt og Syria inngikk en forsvarsavtale 1955. 1. februar 1958 gikk Egypt og Syria sammen i Den forente arabiske republikk, med Nasser som president. En invitasjon ble rettet til andre arabiske stater om å slutte seg til, men bare (Nord-)Jemen inngikk i en løs assosiasjon under navnet De forente arabiske stater, oppløst i 1961. Etter kuppet i Jemen i 1962 engasjerte Egypt seg i borgerkrigen der og hadde på det meste 70 000 soldater i landet. Etter et militærkupp september 1961 trakk Syria seg ut av unionen med Egypt.
Nasjonalisering og krig
Nasser la om Egypts økonomiske kurs i retning av større statlig deltagelse. Utenlandske investeringer ble nasjonalisert, i 1960 ble Nasjonalbanken nasjonalisert, det samme ble finanssektoren. På landsbygda ble det fremmet tiltak for en kooperativisering av landbruket. I 1957 ble Nasjonalunionen dannet som det eneste tillatte parti i Egypt; i 1962 omdannet til Den arabiske sosialistunionen. Samme år ble det lagt frem et program for utviklingen av Egypt etter sosialistiske prinsipper.
Forholdet mellom Egypt og Israel forble spent etter krigen i 1956, og i 1967 ba Nasser FN om å trekke ut UNEF-styrken. 23. mai stengte Egypt Tiranstredet ved innløpet av Akababukta for israelsk skipstrafikk, og blokkerte dermed havnebyen Eilat. Egypt inngikk samtidig en forsvarspakt med Jordan og Irak. Israel betraktet stengingen som en krigshandling.
5. juni brøt Seksdagerskrigen ut da Israel iverksatte et omfattende flyangrep mot egyptiske, jordanske, syriske og irakske flybaser, samtidig som tropper rykket frem i Gaza, Sinai, i Vest-Jordan og langs den israelsk-syriske grensen. 8. juni sto israelske styrker ved Suezkanalen, og en ny FN-støttet våpenhvile ble inngått. Egypt led nederlag og mistet Gazastripen og Sinai, som ble okkupert av Israel, og Suezkanalen var blokkert. President Nasser tok på seg ansvaret og kunngjorde sin avgang. Etter massedemonstrasjoner i Kairo trakk han resignasjonen tilbake. Egypt hadde mistet 80 % av sitt flyvåpen, og begynte å gjenoppbygge sine militære styrker med sovjetisk hjelp. Egypt mottok også økonomisk hjelp fra flere arabiske stater, særlig Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. 1970 døde Gamal Abd al-Nasser, og fire millioner egyptere fulgte ham til graven i Kairo.