Egypts utenrikspolitikk

Egypt var også medvirkende til at Midtøsten-forhandlingene kom i gang i Madrid i 1991. Denne prosessen løp parallelt med, og var til dels en forutsetning for, Oslo-prosessen. Fra 2000 spilte Egypt og Mubarak en ledende rolle i de internasjonale fredsbestrebelsene, etter hvert som krigen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene tiltok. I 2001 la Egypt og Jordan frem en felles fredsplan, støttet av USA.

Egypt stilte seg bak det amerikanske veikartet for fred fra 2003, men mistet deretter en del av sin tyngde i fredsprosessen i Midtøsten. Dette skyldtes blant annet utviklingen i de palestinske selvstyreområdene, hvor Hamas overtok makten på Gazastripen, som grenser til Egypt – og som til 1967 ble administrert av Egypt.

I 2007–2008 spilte Egypt en meklerrolle mellom de stridende palestinske gruppene Hamas og Fatah, og for å oppnå en de facto våpenhvile mellom Hamas og Israel.

Etter at Israel i 2005 trakk seg ut av Gazastripen, ble grensen til Egypt gjenåpnet ved Rafah. Med Israels blokade av Gaza var Rafah eneste mulige adgang til omverdenen. Derved kontrollerte Egypt en viktig del av situasjonen for Gaza, herunder de mange smuglertunnelene til Egypt. Egypt dels åpnet grensen for humanitære forsyninger og handel, og dels lukket den som politisk pressmiddel.

Egypt forsøkte å megle mellom Irak og Kuwait etter den irakiske invasjonen i 1990, for så å stille seg bak den allierte aksjonen mot Irak, og bidra med en stor kontingent under Golfkrigen i 1991. Deltakelsen styrket Egypts forhold både til golfstatene og Vesten. Egypt hadde på den tiden utviklet et nært forhold til Irak, blant annet gjennom en ny organisasjon dannet i 1989, Det arabiske samarbeidsråd (ACC), hvor også Jordan og Jemen var med.

Egypt stilte seg ikke bak den videre krigføringen mot Irak og FNs sanksjoner mot landet, og advarte USA mot å forsøke å gripe inn militært for å fjerne Saddam Hussein. Egypt deltok følgelig ikke i den koalisjonen som sluttet seg til USA etter angrepet på Irak i 2003.

Egypts forhold til Israel utviklet seg ikke som ønsket etter fredsslutningen i 1979, og både turismen og handelen forble beskjeden. Etter Israels invasjon av Libanon i 1982 trakk Egypt hjem sin ambassadør i protest. Israels bombing av PLO-hovedkvarteret i Tunisia i 1986, og senere håndteringen av det palestinske opprøret i Gaza og på Vestbredden, intifadaen, fra 1987, bidro ytterligere til et svekket forhold. Israelske militæraksjoner i Libanon i 1990-årene vanskeliggjorde også samarbeidet.

Et annet problem i forbindelsene mellom de to landene var spørsmålet om retten til det lille landområdet Taba ved Akababukta i Rødehavet, som Israel beholdt under tilbaketrekningen fra Sinai i 1982. I 1989 ble konflikten løst gjennom forhandlinger, og Egypt fikk herredømme over enklaven. Egypts forhold til Israel er styrt av utviklingen i Palestina-konflikten. Forholdet har variert med skiftende regjeringer i Israel, såvel som av den regionale politiske utviklingen. Fredsavtalen fra 1979 har holdt, og fredsstyrken satt inn i Sinai i 1982 (MFO), under norsk ledelse, er fortsatt utplassert.

Forholdet til USA har siden midten av 1970-årene vært nært. Som følge av Camp David-forhandlingene og fredsavtalen med Israel ble Egypt en alliert, og mottok omfattende økonomisk og militær bistand. USAs veto mot en ny periode for egypteren Boutros Boutros Ghali som FNs generalsekretær i 1996 skapte forbitrelse i Egypt. Landet var på 1990-tallet kritisk til flere av USAs internasjonale straffeaksjoner, blant annet bombingen av påståtte terroristmål i Afghanistan og Sudan i 1998. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 støttet Egypt USAs kamp mot terror, uten å delta i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan. Egypt støttet ikke den amerikanske og allierte invasjonen av Irak i 2003.

Forholdet til Sovjetunionen ble under president Mubarak forbedret, inklusive med en handelsavtale i 1987. Deretter er forholdet til Russland styrket ved flere anledninger, blant annet etter Mubaraks besøk til president Vladimir Putin i Moskva i 2006.

Allerede i 2006 hadde Kina avtalt å bistå Egypt i utviklingen av landets kjernefysiske program som en del av et tiltagende nært samarbeid mellom de to landene, særlig på det økonomiske området.

Egypts forhold til nabolandet Libya har vært svært omskiftelig. Inntil halvannen million egyptere har arbeidet der, men Libya under Muammar al-Gaddafi holdt til tider grensen strengt. Forholdet bedret seg i 1990-årene, da Egypt inntok en rolle som bindeledd mellom Libya og Vesten, blant annet i erstatningssaken etter Lockerbie-aksjonen. Under krigen i Libya i 2011 støttet Egypt i praksis opprørerne i øst ved å åpne grensen.

Egypts forhold til nabolandet i sør, Sudan, var problematisk i årene etter at president Jaafar al-Nimeiri ble styrtet i 1986 og søkte tilflukt i Egypt. Én kilde til konflikt har vært strid om grenseområdet Halaib ved Rødehavet. I 1995 satte Egypt inn militære styrker og grep kontrollen over området. Egypt har også fryktet for det sudanske, islamske regimets innblanding i egyptiske anliggender, og for smitteeffekt fra den militante islamske bevegelsen i nabolandet.

En annen kilde til uoverensstemmelse var Egypts uvilje til å støtte Sudan militært i krigen i Sør-Sudan. Den sudanske regjeringen beskyldte tvert imot Egypt for å støtte opprørerne. Sudan skal på sin side ha støttet den væpnede islamistiske bevegelsen i Egypt. President Mubarak anklaget Sudan for delaktighet i attentatforsøket mot ham i Addis Abeba i 1995. I 1999 gjenopprettet Egypt og Sudan diplomatiske forbindelser, med et tiltagende styrket forhold deretter. Dette innbefatter prosesser knyttet til krigen i Darfur, hvor Egypt fra 2007 har bidratt til fredsstyrken fra Den afrikanske union (AU) og FN, UNAMID.

Egypts økonomi er avhengig av vanntilførselen fra Nilen, og i landets utenrikspolitikk er derfor forholdet til landene som sokner til Nilen viktig, for forvaltning og deling av vannressursene fra elva. Egypt føler at tilgangen på vann i noen grad er truet av større utnyttelse særlig i Sudan, og enda mer Etiopia, og har signalisert at landet er villig til å ta i bruk militære midler for å sikre sin vanntilførsel.