runestein funnet på gården Eggja i Sogndal, Sogn og Fjordane, i 1917 som overligger til en mannsgrav under flat mark og med fattigslig gravgods. Den vel 1,5 m lange hellen befinner seg nå i De kulturhistoriske samlinger ved Bergen Museum. Innskriften er den lengste av de eldre innskrifter og rommer henimot 200 runer, fordelt på to langlinjer og en kortlinje. Hellens dyrefigur, «hestefiguren», graven og selve innskriften med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkformer tyder på 600-tallet. Deler av innskriften er forståelige, andre partier lar seg ikke føye inn i en rimelig, fornuftig sammenheng fordi disse partier er så nedslitt og avskallet at runene neppe kan leses. Heller ikke vet man om «hestefiguren» har sammenheng med teksten. Innskriften synes å ha hatt magisk-rituelt innhold. Runene er ristet på hellens underside og vel slik bestemt for de dødes verden.
Tydningsforslag
Det har vokst frem en hel litteratur om Eggja-innskriften, og tydningsforslagene er mange. Her er ett av dem:
1) (nederste linje, leses vanligvis først): Ikke er (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den).
2) (øverste linje): Denne (steinen) stenket mannen (runemesteren) med liksjø (kjenning for «blod»), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (menneskenes) land?
Som fisken, svømmende ut av redsels(?)elven, som fuglen ... galende.
3) (kortlinjen): Vern mot ugjerningsmannen (?)
Dette er bare ett av mange tydningsforslag og bør selvsagt leses med forbehold.