Faktaboks

Egelands jernverk

Egelands Verk, Eikelands Verk

Egelands Jernverk
Arbeiderboligene (verksgata) fra Egelands Jernverk. Foto fra 1939. Husene brukes nå som ferieboliger.
Av .

Egelands jernverk var et jernverk på plassen Svartstøl under Eikeland i Gjerstad i Agder, inntil Vasstøvannet som var del av Gjerstadvassdraget, hovedferdselsåren i distriktet. Det ble anlagt i 1706. Ved Svartstøl kom elva fra innsjøen Svart ned, og elva var en hovedårsak til at jernverket ble lagt der.

Opprettelsen

Sekretær Christian Albrecht Ginheimer tok initiativ til å opprette Egelands Verk. Ginheimer eide fra før Dikemark Jernverk og var medeier i Hassel jernverk (begge i Buskerud). I 1705 sendte Ginheimer søknad om Overbergamtet på Kongsberg og fikk en midlertidig tillatelse til drift samme år. Den 8. mai 1706 fikk Ginheimer privilegier for jernverksdrift på Egeland, som ble stadfestet av den dansk-norske kongen Fredrik 4 den 5. desember 1707. Samme år startet Ginheimer opp virksomheten på Egeland.

Bygninger

Modell av Egelands Jernverk, laget av Svein Brekka og eies av Helge Dalen.

Bildet viser en modell av verket slik den sentrale delen så ut fra omtrent 1850. Utenfor bildet, inntil elva fra Svart, lå stangjernhammer, spikerhammer og mølle. Ved Søndeled hadde verket malmbrygge og krambu, og ved Rød innerst i Sørfjorden også en stangjernhammer og mølle.

Modell av Egelands Jernverk, laget av Svein Brekka og eies av Helge Dalen.
Av /Privat.

Det ble bygget masovn, stangjernhammer, kullhus, smie og kvern, forvalterbolig og tre arbeiderboliger ved verket. I 1714 ble det dessuten anlagt en stangjernshammer på gården Rød innerst i Sørfjorden. I 1802 ble det bygd ny masovn som var i drift helt til verket ble nedlagt i 1884. I 1840 ble det tatt i bruk tre «stangjernssmedeovne», noe som kan være et annet navn på såkalte lancashireherder, innkjøpt fra utlandet, muligens Sverige.

I 1795 var verkets arbeidere bosatt på 19 plasser, ved Midtvannet, Vasstøvannet, ved Svart og Svartelva. Ved Røsshammer var det 8 plasser. Plassene hadde uthus og bryggerhus, de fleste med bakerovn. I 1824 hadde verket 36 arbeiderboliger. I 1830-årene ble det bygd nye arbeiderboliger på verket etter svensk mønster, de er bevart og brukes som fritidsboliger.

På Egelands Verk er det dessuten bevart tre forvalterboliger etter ulike forvaltere som ledet verkets drift.

Gruver

Jernmalmen som ble smeltet i masovnen på Egeland kom fra ulike gruver. I førstningen brukte jernverksfolket malm fra ei gruve på Eikeland. Denne hadde imidlertid lite malm og måtte suppleres med malm fra Arendalsfeltet og fra andre steder. Gruveregnskapene har gått tapt, men i 1803 fikk verket malm fra følgende gruver: Øya Gruber (Barmen ved Risør); Svvart eller Stålkjenn gruver; Langsæ Gruber eller Ulvegruvene; Dreier Grube ved Neskilen; Bratsaas Gruber ved Neskilen; Gunnarbu Grube mellom Helleheia og Neskilen; Vestre Kjenli Gruber på Klodeborg. På 1830-tallet fikk Egeland malm fra Langsæ gruve ved Arendal.

Sirkumferens

Hele Gjerstad og Søndeled var med i verkets omkrets (sirkumferens), dessuten noen gårder i Vegårshei og i Bamble fogderi: 41 gårder i Gjerstad, 42 i Søndeled, 7 i Vegårshei og 12 i Bamble fogderi, Drangedal og Sannidal, til sammen 102 gårder. Grunnleggeren Ginheimer var i førstningen dyktig til å forhøre seg med bøndene i hvilken grad de var villige til å levere kull og kjøre denne til verket.

Egelands Jernverk fikk ved opprettelsen rett på kull innenfor en omkrets på tre norske mil, bøndene hadde plikt til å levere. Deler av sirkumferensen hadde imidlertid driftsforhold som gjorde at leveranseplikten vanskelig kunne overholdes. Tømmer fra det samme området ble solgt til tømmerhandlere og kjøpmenn i Risør, og det oppstod en økonomisk trekant med verket, bønder og risørkjøpmenn i hvert sitt hjørne. Verkseierne innså at leveranser av kull og pålagte tjenester best kunne ordnes med avtaler, og lister over kulleveranser 1760 til 1800 viser at det fungerte bra. Stort sett fikk Egelands Jernverk dekket behovet for kull, men enkelte år må vanskelige vintrer ha skapt problemer. Etter 1850 ble det bygd kullhus i øvre enden av Gjerstadvannet, det bidro til større og sikrere tilførsel av kull til verket.

Produkter

1700-tallsovn fra Egelands Jernverk

Verkets produksjon før 1800 var stangjern og ovner. Den første kakkelovnen kom fra verket i 1708. Verket hadde egen bildskjærer (modellmaker). Modellene var gjerne lånt fra andre verk, men merket med Egelands Jern Werk. Stangjernet ble solgt til kjøpere utenlands, men bøndene fikk også endel som betaling for kull eller arbeid. Lokale smeder brukte jernet til økser, kniver og andre redskaper. Økser var særlig viktige for bøndene, de var en forutsetning for produksjon av tømmer og kullved.

Etter at Aall & Sønn kjøpte Egelands jernverk i 1852 og produserte stål, kom nye produkter til. I årene frem til 1884 omfattet det økser, kniver, verktøy og filer. Skeisejern merket Aall & Sønn er laget på Egelands Jernverk. Verkets spesialstål ble solgt til engelske og amerikanske kjøpere.

Verket ble en pioner i sine siste 50 år (omtrent 1836–1884) innen framstilling av smijern, også kalt ståljern, til videre stålproduksjon. Egeland var det fremste blant de norske jernverkene når det gjaldt tilvirkning av smijern til stålproduksjon, takket være trekull, som ga et rent jern, god jernmalm fra Arendalsfeltet (Langsæ) og Lancashiremetoden. Takket være opplæring av eieren i England og import av engelske smeder til Egeland, hadde verket et teknologisk forsprang blant de norske jernverkene. I motsetning til hva som var tilfelle ellers, holdt eierne ikke de teknologiske kortene tett til brystet, men inviterte til og med konkurrentene til Egeland for at de kunne se på produksjonsteknikken. Til tross for forsøk på å kopiere resultatene, lyktes de ikke. Det trengtes rett og slett personale som kunne håndverket – engelske smeder.

Eiere

Christian Albrecht Ginheimer eide verket fram til 1720. Han møtte bare på Egeland ved spesielle anledninger. Fra 1721 til 1724 var det bergamtassessor Justus Heinrich Weichhardt som eide verket. Hans sønn, oberbergsassessor Michael Weichardt forpaktet verket i denne perioden. Han hadde erfaring fra bergverksdrift på Kongsberg og bosatte seg på Hassel jernverk, som han eide sammen med biskop Bartolomeus Deichman (1671–1731). Det er mulig at han kjøpte Egeland fordi han var interessert i malmgruvene som hørte til verket, slik at han kunne få malm levert til Hassel.

I 1725 overtok handelsmann, skipper og trelasthandler Ellef Thomassen (1677–1725) fra Arendal Egeland jernverk. Thomassen eide også Solborg jerngruve på Øyestad og sagbruk. Han døde samme år, 1725, og hans enke, Margrethe Hansdatter Nilsen (1677–1747) fra Larvik drev verket fram til 1739 eller 1740. Da overlot hun verket til sønnene Hans Ellefsen (1701–1772), Peder Ellefsen (1708–1789) og Nils Ellefsen (1709–1772). Brødrene bodde i Søndeled og Risør og giftet seg alle tre med døtre til Risør-grunnleggeren Isach Lauritsen Falch. Brødrene var svært rike, og de drev blant annet med sagbruk og trelasthandel. De overlot verkets styre og stell til forvaltere.

Da Hans Ellefsen døde i 1772, arvet sønnen Ellef Thomas Hansen hans tredel i verket. Han var gift med sin kusine, dattera til Peder Ellefsen, Margarethe Pedersdotter. Hun ble enke i 1786 og giftet seg med major Christopher Henr. von Holfeldt i 1792. Holfeldt var av tysk ætt, men var født i Kvinesdal. Han overtok da eierskapet i verket fram til 1799. Han hadde ikke bakgrunn i jernverksdrift.

I 1799, samme år som Jacob Aall kjøpte Næs Jernverk, kjøpte Heinrich (Henrik) Carstensen (1753-1835) Egeland Jernverk. Carstensen var self-made-man, skipper, reder og trelasthandler, Risørs rikeste mann og kanskje en av Norges rikeste menn. Carstensen deltok på grundlovsmøtetEidsvoll i 1814. Han drev jernverket fram til 1835. Da Carstensen døde barnløs i 1835, overtok hans søstersønn jernverket fram til 1852. Han hadde studert jernverksteknologi i England, og han moderniserte verket i 1830-åra.

I 1853 eller 1854 kjøpte firmaet Jacob Aall & Søn, det vil si Næs Jernverk, Egeland Jernverk, med Nicolai Benjamin Aall (1805–1888) som eier. Da Jacob Aall & Søn gikk konkurs i 1884, kjøpte Gjerstad kommune verket. Jord som hørte til verket ble stykket ut og solgt til enkeltgårder. Hovedgården ble i 1888 solgt til statsråd Gunnar Knudsen. Samme år ble Egelands Verks Interessentskab stiftet. Foretaket bygde en tremassefabrikk på tomta etter jernverket. Denne virksomheten opphørte i 1916.

Fredning av anlegget

Den gamle hovedbygningen og seks arbeiderboliger fra 1700-tallet, som er resten av den tidligere «Verksgata», ble fredet i 1923. I 2017 ble den nye forvalterboligen fredet, sammen med murer og murrester etter industrianlegg og bolighus/uthus, steingjerder, trerekker og veier.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Finne-Grønn, Stian-Herlofsen: Risør-slegter. Thor Straten med den Carstenske legatfamilie, Christiania: Thronsen & Co. Bogtrykkeri, 1895-1901
  • Fløystad, Ingeborg: Jernverkene i Nedenes amt. Produksjonen på 1700-tallet. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift 37, 2, 2000: 95–110
  • Hanssen, Jonas: Egelands Jernverk paa grundlag af verkets arkiv. Med tittelbillede og facsimiler af navne og bomærker. Porsgrund: Brødr. Dyrings Bogtrykkeri, 1903
  • Kirsten Hellerdal: Fredningen av Eikelands Verk, i Fortidsminneforening Aust-Agder årsskrift 2018
  • Masdalen, Kjell Olav: Egeland Jernverk 1779, Årsskrift 1994 for Søndeled og Risør historielag, s. 93
  • Molden, Gunnar: Til England med ståljern – i anledning Egelands Verks 300‐ årsjubileum. Fortuna 3, 2007: 136-142
  • Søndeled og Risør Historielag. Nr. 19, Årsskrift 1994. Red. Tallak Ausland, Tvedestrand 1994. Egelands Jernverk 1779
  • Vevstad, Andreas: Egelands Jernverk – jernverket i skogbygda, Gjerstad 2008.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg