gresk oldtidsby på vestkysten av Lilleasia, sør for Smyrna (nå Izmir i Tyrkia). Byen var anlagt av greske kolonister (jonere) ved slutten av 2. årtusen f.Kr. De fulgte etter karere og lydere og overtok den eldgamle kultus av en lilleasiatisk fruktbarhetsgudinne (den store mor eller Kybele), som de kalte Artemis (lat. Diana). Takket være sin beliggenhet ved sjøen og som endepunkt for de store karavaneveier innover Lilleasia og Forasia i det hele ble Efesos en handelsby hvis ry hevdet seg hele oldtiden igjennom. I den hellenistiske og romerske tid kunne byen måle seg med Alexandria og Antiokia, også som et viktig kultursentrum. Havnespørsmålet var imidlertid alltid prekært på grunn av den sterke oppgrunningen fra elven Kaystros (nå Küçük Menderes). Derfor flyttet kong Lysimakhos, Aleksander den stores etterfølger, byen mot øst, henimot fjellet Bülbül Dag, hvor hans stolte, 6 meter høye ringmur ennå sees i en høyde av opptil 350 m o.h. I dag ligger det temmelig myrlendte ruinfeltet et godt stykke fra sjøen, med små spor etter de gamle havneanleggene.
Ved Lysimakhos' død 281 f.Kr. tilfalt Efesos selevkideriket, 190 kom byen under Pergamon og fra 133 under Roma. Den var da allerede en storby og ble den egentlige hovedby i provinsen Asia (fra år 129 f.Kr.). Under de romerske keisere hadde byen sin glanstid, med en befolkning på kanskje 300 000 innbyggere. Særlig kan nevnes Neros omsorg for å utbedre havneforholdene og hans restaurering av det praktfullt bevarte steinteateret med plass for 24 000 tilskuere. Byens hovedgate skriver seg fra keiser Arcadius' tid (ca. 400 e.Kr.). Den er 500 meter lang, med kjørebane helt dekket av marmor.
De religiøse festene i Efesos samlet flere ganger om året folk fra fjerne egner, særlig fra Asia. Karakteristisk er det opptrinn som fortelles i Apostlenes gjerninger (19,24 ff.), hvor Paulus risikerer livet med sin preken. Det var for øvrig en sterk jødekoloni med egen synagoge i byen, og kristendommen fikk tidlig tilhold her. Særlig kan merkes Syvsovernes hule og den store gravkirken oppe i fjellet; på 500-tallet innviet keiser Justinian en veldig basilika til apostelen Johannes, som skal ha blitt begravd her. Siden Maria, Jesu mor, iflg. Joh 19,27 bodde hos Johannes etter Jesu død, er også forestillinger om hennes siste dager knyttet til byen. Byen ble tatt av goterne 263 e.Kr.; de satte fyr på Artemis-tempelet, som ble restaurert, men endelig lukket i begynnelsen av 400-tallet. I 431 kalte keiser Theodosius 2 sammen det 3. økumeniske kirkemøte her (striden om Nestorios), 655 plyndret araberne byen, 1090 tok seldsjukkene Efesos, men byen ble snart gjenerobret av keiseren av Bysants, som 1308 tapte den til osmanene. Senere har Efesos kun vært et fortidsminne. I nærheten ligger nå turiststedet Selçuk.
Utgravningen
Utgravningen begynte på midten av 1800-tallet ved briten J. T. Wood, som fastslo Artemistempelets plass; senere har østerrikske arkeologer overtatt. Av det berømte Artemistempel er vesentlig fundamentene igjen; det ble flere ganger gjenreist. Det ble påbegynt ca. 560 f.Kr., var tre ganger så stort som Parthenon og ble i antikken regnet som et av verdens sju underverker. Grunnflaten var 55 × 110 m, og det tok 100 år å få det ferdig. Det vendte mot vest og var bygd i lokal marmor. Tempelet ble påtent av Herostratos 356 f.Kr., men ble gjenoppbygd og skal ha blitt like praktfullt. En godt bevart søylestamme fra tempelet fra 300-tallet med relieffutsmykning, uvanlig i antikken, befinner seg i British Museum.