Edom

i Det gamle testamente det landområdet som strakte seg fra sørenden av Dødehavet til Rødehavet. Fra Se'irfjellene i nord, langs den dype Arabadalen til Elat i sør er det ca. 200 km. Ifølge 5. Mos 2,12 bodde det opprinnelig horitter der, et folkeslag som ellers ikke er kjent, men som 5. Mos forteller ble fordrevet av Esaus etterkommere. Omkring 1300 f.Kr. trengte semittiske stammer seg inn og dannet et edomittisk statssamfunn. Det ble beskyttet av en rekke grensefestninger og ble bygd opp som et kongedømme allerede før Israel fikk konger, 1. Mos. 36,31–39. De viktigste byene var Bozra, Punan, Sela (bedre kjent som Petra), Ezjongeber og Elat (nåværende Eilat). Fra denne siste, som var en meget brukbar havn, gikk det en viktig karavanevei nordover langs Wadi Arabat til Damaskus. Edomittene ble regnet for å være i slekt med israelittene, men var ofte i strid med dem. David seiret over dem i kamp, og siden hørte de inn under Juda. På kong Jorams tid ble de igjen selvstendige, men 795 f.Kr. ble de slått av Amasja, som erobret Sela. I 770 tok Ussia Elat, som edomittene vant tilbake under den syrisk-efraimittiske krig, ca. 736. Senere var det assyrerne og babylonerne som tok makten. Etter Jerusalems ødeleggelse i 586 trengte edomittene fra sør inn i Juda. Det østlige Edom ble fra ca. 300 erobret av nabateerne, og i stedet samlet edomittene seg på vestsiden av Arabadalen. Dette området fikk det gresk-latinske navnet Idumaea, og senteret der var den gamle judeiske byen Hebron. Landet ble i 126 f.Kr. undertvunget av makkabeeren Johannes Hyrkan, og ble siden forvaltet av stattholdere. En av disse, idumeeren Antipater, som 47 f.Kr. ble gjort til prokurator over Palestina av Caesar, var far til Herodes den store. Samtidig med Judas undergang, 70 e.Kr., forsvant også Idumaea ut av historien.