Eberhart Jensen

Etter å ha sittet i tysk fangenskap fra høsten 1943 til slutten av andre verdenskrig, fortsatte han sine studier og avla cand.real.-eksamen i 1949 med innstilling til Kongen. I 1953 tok han PhD-graden ved University of Chicago med professor Subrahmanyan Chandrasekhar (senere nobelprisvinner) som veileder.

Jensen ble universitetsstipendiat ved UiO i 1956 og senere ble han universitetslektor og dosent ved UiO til han ble professor i stillingen etter Svein Rosseland i 1965. Jensen var formann i Almanakk-komiteen og redaktør for Almanakk for Norge fra 1966 til 1993.

Eberhart Jensen var en meget dyktig seiler og et aktivt friluftsmenneske.

Professor Jensens vitenskapelige virke raget høyt, og han nøt betydelig internasjonal anseelse for flere av sine forskningsarbeider. Hans forskningsvirksomhet var i hovedsak knyttet til teoretiske og eksperimentelle studier innen sol- og plasmafysikk.

Uavhengig av hverandre fant Jensen og den amerikanske solfysikeren Eugene N. Parker i 1955 at magnetiske fluksrør i stjerner vil bli presset mot overflaten. Denne effekten, som er sentral i forståelsen av hvordan solflekker dannes, kalles i dag magnetisk oppdrift.

Blant øvrige viktige vitenskapelige bidrag kan nevnes at han sammen med amerikansk kollega Frank Orrall påviste oscillasjoner i solatmosfæren med en periode på tre minutter.

Han publiserte studier av fysiske forhold i solflekker og protuberanser, samt flere arbeider om stjerner basert på observasjoner fra rommet.

Jensen skrev læreboken «Solen – En innføring i moderne solfysikk» som ble benyttet i undervisningen ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved andre skandinaviske universiteter.

• astrofysikk