Dyreliv i Afrika

Ekstra påfallende er de enorme flokkene av gnu og deres vandring på jakt etter beite og vann. Vandringen starter med gnuenes kalving i Serengeti i februar. At de kalver akkurat i Serengeti og ikke i Maasai Mara lenger nord, kan skyldes at de flate slettene i Serengeti er et tryggere tilholdssted enn det mer kuperte terrenget i deler av Masai Mara. Dessuten har gresset på slettene i sør langt høyere innhold av kalsium, noe som er viktig for at kua skal produsere nok melk til de nyfødte kalvene.

På det meste blir det født 8000 kalver daglig, totalt rundt 400 000. De fleste gnumødrene legger kalvingen til formiddagen – på en tid da hyener og løver er lite aktive. Dermed har de nyfødte kalvene hele dagen på seg til å komme på beina og øve opp sine løpeferdigheter. I juni–juli kommer dyrene til Maasai Mara i Kenya hvor de blir til oktober–november. Her krysser de Mara River med livet som innsats. I elva er det nemlig en stor bestand av nilkrokodiller som gjerne angriper gnu.

På de store savannene i Afrika finner du også de store rovdyrene. For et par tusen år tilbake fantes løven over hele Afrika, i Sør-Europa og langt inn i Asia. Bestanden talte anslagsvis én million dyr. Rundt 1940 fantes det ifølge National Geographic fortsatt 450 000 løver i Afrika sør for Sahara, men på 1990-tallet var antallet redusert til 100 000. Deretter har tilbakegangen gått raskt. Ved starten av 2020-tallet regner man med at bestanden teller 20 000–25 000 dyr. Tilbakegangen har vært rask og brutal, og snart er løven like truet som den asiatiske tigeren. I løpet av de siste 50 årene har 95 prosent av verdens løvebestand forsvunnet.

På grunn av befolkningsveksten blir stadig flere savanneområder ødelagt, og i dag eksisterer bare en firedel av det økosystemet som en gang var større enn USA. Byttedyrbestandene har gått tilbake, og løvene søker derfor mot folk og husdyr. Dette skaper konflikter med det resultat at mange løver blir drept. Illegal handel med «bush-meat» er også en trussel da mange løver havner i snarene som jegere setter opp.

I tillegg til løvene er geparder og leoparder ofte assosiert til savanneområder, den siste riktignok til mer skogkledde savanner. Geparden er verdens raskeste katt og er bygd for rask akselerasjon og høy hastighet. Kroppen er slank og strømlinjeformet, hodet lite og ørene små og avflatede – alt for å gi minimal luftmotstand. Kroppen er hengslete, og ryggraden er svært tøyelig. De kraftige klørne gir gode fraspark, og store nesebor sørger for tilstrekkelig oksygenopptak under den krevende jakten.

Hver jakt krever mye energi av geparden. Hvis den ikke klarer å nedlegge byttet etter 400 meter, gir den opp. Derfor er det viktig å bruke tid, å komme så nær som mulig, aller helst 30–40 meter, før turboen settes inn. Likevel lykkes den bare i halvparten av angrepene. Det er imidlertid bedre uttelling enn løven, som bare har klaff i omtrent 25 prosent av forsøkene.

Leoparden er utbredt over store deler av Afrika. Til og med inne i byene, i hager og parker, kan det leve leopard. Den kan forekomme både i tropiske regnskoger, i fjellområder opp til 4000 meter over havet, samt i skogkruller ute på savannen. Den jakter helst om natta, om dagen sover den gjerne godt skjult oppe i et tre.

Blant alle Afrikas safaridyr regnes afrikansk villhund som den vanskeligste å få øye på. Villhundflokkene er svært fåtallige.

Før fantes afrikansk villhund over hele Afrika sør for Sahara, men nå er den først og fremst å finne i Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe, Namibia, Zambia, Tanzania og Mosambik. Bestanden teller totalt bare 6600 dyr, fordelt på 660 flokker. Av disse er det bare 1400 dyr som i praksis er kjønnsmodne, og som står for all reproduksjon.

Savannens kjemper er elefantene, neshornene og sjiraffene. Den afrikanske elefanten er jordas største landpattedyr. Den er fire meter høy, seks–sju meter lang og med vekt opptil seks tonn. Den vandrer gjerne i flokk med andre artsfrender. Tidligere trodde man at alle elefanter i Afrika tilhørte samme art, men gjennom DNA-analyser har man nå fastslått at de mindre skogelefantene i Sentral-Afrika og Vest-Afrika tilhører en egen art. Elefantene i Asia er også to arter.

Det er to neshornarter i Afrika; spissneshorn og stumpneshorn. Spissneshornet veier opptil 1,3 tonn, stumpneshornet over to tonn. Mens stumpneshornet er ganske fredelig, kan spissneshornet være mer aggressiv. Begge artene har horn på nesa, og disse hornene har nesten ført til undergang for neshornet. Tjuvjegere er på jakt etter hornet som kan selges svært dyrt i Asia.

Godt organiserte kriminelle nettverk står bak jakten. Det er kun hornet som er av interesse, kroppen blir liggende igjen til hyener og gribber. Hele 95 prosent av hornene kommer fra Sør-Afrika og Zimbabwe og ender opp på medisinmarkeder i Asia, først og fremst i Vietnam og Kina. Ifølge tradisjonelle kinesiske tekster har opphakket neshorn i pulverform blitt brukt i kinesisk medisin i over 2000 år for å kurere feber, revmatisme og andre sykdommer. En vanlig oppfatning i Vesten om at hornet brukes som potensmiddel, er ikke riktig.

Savannens høyeste dyr er sjiraffen. Den kan bli nesten fem meter høy, og hannen kan veie nesten to tonn.

Blant de mest ikoniske dyrene i regnskogene er gorillaen. Og kanskje aller mest den truede fjellgorillaen som lever i et lite område i fjellregnskog i Den demokratiske republikken Kongo, Uganda og Rwanda. Bestanden teller bare rundt 1000 dyr.

Fjellgorillaen har blitt en stor turistattraksjon. Uten at gorillaene genererte inntekter, hadde det neppe vært så stor interesse for å bevare skogområdene hvor gorillaene lever. Med en befolkningstetthet på 200–400 innbyggere per kvadratkilometer, Afrikas høyeste, hadde det kanskje vært mer lukrativt å hogge ned skogen og gjøre den om til jordbruksland.

Fjellregnskogene i disse gorillaparkene er storslåtte. Slik har mange av skogene stått i mange tusen år, antakelig siden istiden. En uavbrutt historie med regnskog er sjeldent på 2000-tallet. Derfor er biomangfoldet ekstra stort i disse parkene. I Bwindi Impenetrable Forest nasjonalpark i Uganda er det registrert 120 pattedyrarter hvorav 11 primater, 350 fuglearter hvorav 14 finnes bare i Uganda, 1000 blomsterplanter, 220 arter trær, 200 sommerfuglarter og mange andre småkryp.

Madagaskar utenfor Afrikas østkyst har også en rest av skog tilbake, men kun åtte prosent av den opprinnelige skogen. I disse skogene finnes endemiske arter som ikke forekommer andre steder på jorda, og som derfor er ekstra viktig å ta vare på. Blant de mest karismatiske dyregruppene er lemurene, som består av over hundre ulike arter. Indrien er den største – 70–80 centimeter lang, musemakien den minste, bare 11 centimeter lang. Lemurene er hovedsakelig vegetarianere som spiser frukt og blader. Noen har imidlertid spesialisert seg på insekter. Det er både dagaktive og nattaktive lemurer.

Den rareste lemuren er aye-ayen eller fingerdyret. Den har tenner som en kanin, ører som ei flaggermus, pels som et villsvin, hale som en grevling og en lang, skjelettaktig pekefinger som gjennomsøker hull og barksprekker på jakt etter insektlarver. Mange innfødte er redd det lille spøkelsesaktige dyret og dreper det så fort de har sjansen.

På Madagaskar fins det også 53 kameleonarter, hvilket utgjør to tredeler av verdens kameleonarter. Alle kameleonartene på øya er endemiske, det vil si at de bare finnes her. Den største er parsonkameleonen som blir nesten 30 centimeter stor, mens den minste får plass på tuppen av en finger.

Afrika har mange elver og vann. Nilen er verdens lengste elv og starter i Jinja ved Victoriasjøen i Uganda. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5760 kilometer.

Okavango i Botswana derimot er verdens største innlandsdelta. Her er øyer med palmer, innsjøer dekket av nøkkeroser, laguner med papyrusskoger og kanaler – et 15 000 kvadratkilometer stort vannland.

Okavango-elva er 1300 kilometer lang og den tredje største elva i det sørlige Afrika. De årlige 18,5 millioner kubikkmeterne med vann tar ulike veier, men renner ikke ut i havet. Vannet lager grunne laguner, innsjøer og kanaler. Etter å ha spredt seg over et areal like stort som Sveits, forsvinner Okavango og alt vannet. Hele 95 prosent av vannet fordamper og blir borte i den tørre atmosfæren, to prosent forsvinner i sanda. Bare to-tre prosent av vannet fortsetter videre i to elver som også tørker ut.

Det er et enormt mangfold av liv i Okavango. Her er registrert 164 pattedyrarter, 540 fuglearter, 89 fiskearter, 157 krypdyrarter og 38 amfibiearter. Her lever blant annet sitatunga-antilopen som er spesialtilpasset sumpområder med sine «truge-hover», som gjør at den lett kan manøvrere over bløt mudderbunn. En annen spesialitet i Okavango er letjevannbukken. Når den flykter fra fiender, tar den alltid veien ut i vannet og hopper i høye byks mens vannet spruter rundt den.

Riftdalen er en lang forsenkning i jordskorpa som nærmest deler Afrika i to. Den starter i Dødehavet i Israel og ender ikke før den når Mosambik, 6000 kilometer lenger sør.

Riftdalen varierer i bredde mellom 30 og 100 kilometer og karakteriseres av både elver, varme kilder, ferskvannssjøer, salte sjøer og savanneområder. Noe av Afrikas mest spennende dyreliv utspiller seg nettopp i denne dalen. Uten dalen hadde det neppe vært noen østafrikanske innsjøer å snakke om.

Drar du nordover fra Nairobi i Kenya, er Lake Naivasha den første du kommer til. Dette er en ferskvannssjø med mer enn 400 observerte fuglearter. Her er pelikaner, storker, hegrer, ibiser, isfugler og flodørner. Neste innsjø er Lake Nakuru. Her var det tidligere opptil én million dvergflamingoer, men vannstanden har økt og flamingoen er nesten borte. Nå har flamingoene flyttet seg til Lake Bogoria lenger nord i Riftdalen.

Både Nakuru og Bogoria er såkalte saltsjøer med masse alger som flamingoene kan spise. Ikke minst liker de blågrønnalgen Spirulina platensis. De beveger seg rundt på sine lange, røde stilke-bein og sveiver den lange halsen med det lille hodet og det spesielle nebbet fra side til side i vannet.

Flodhesten er vanlig i elver og vann over store deler av Afrika sør for Sahara. Bare hodet og de små, viftende ørene stikker opp av vannet, og den lager kraftige snøftelyder. Plutselig forsvinner den under vann og blir borte, men snart dukker den opp igjen over vannflaten. Den kan være under vann i opptil fem minutter.

Om kvelden går flodhestene opp av vannet og begir seg ut på savannen for å beite gras. Grunnen til at de oppholder seg i vannet hele dagen er at huden tørker ut i sola; derfor må den holde seg i vannet når det er som varmest.

I vann og elver lever også nilkrokodillen, Afrikas største krypdyr. Den kan bli over fem meter lang, og er en farlig predator for alle pattedyr som skal krysse ei elv eller et vann i Afrika.