russisk komponist. 1919–25 var han elev ved konservatoriet i Sankt Petersburg, hvor han underviste 1937–41. 1943–49 var han professor ved konservatoriet i Moskva. Sjostakovitsj var også en dyktig pianist.
I 1926 vakte han internasjonal oppmerksomhet med sin første symfoni (1924–25), et personlig og spirituelt verk. Symfoni nr. 2 (1927) var en hyllest til 10 års-minnet for oktoberrevolusjonen; hans politiske overbevisning kom også sterkt til uttrykk i symfoni nr. 3, 1. mai (1929). Begge verker har korfinale.
Sjostakovitsj ble etter hvert påvirket av komponister i den vestlige verden (Stravinskij, Hindemith) og sterkt kritisert for sine radikale tendenser i avisen Pravda. Spesielt gjaldt det operaen Nesen (1927–28), balletten Gullalderen (1927–30) og kanskje mest operaen Lady Macbeth fra Mtsensk (1930–32, rev. 1934 og som Katerina Ismailova 1956–63). Sistnevnte ble etter urpremieren 1934 først en suksess både i Sovjetunionen og i utlandet. I 1936 ble operaen og dens komponist hardt angrepet i avisen Pravda, visstnok på initiativ fra Stalin etter at han hadde sett operaen. Sjostakovitsj måtte offisielt innrømme at han hadde gått for langt, og i symfoni nr. 5 (1937) er stilen atskillig moderert.
Sjostakovitsj skrev sin symfoni nr. 7, Leningrad-symfonien, i Sankt Petersburg (Leningrad) under den tyske beleiringen av byen 1941. Dens fire satser skildrer krig, fred og kommende seier. Hans 8. og 11. symfoni (År 1905) har også politisk-patriotiske emner.
I 1948 ble han igjen fordømt. I de følgende fem år skrev han kun mindre verker: klaververker, kantater, kvartetter. Etter Stalins død i 1953 vendte han tilbake til det store format med sin symfoni nr. 10, som bl.a. inneholder en sarkastisk skildring av Stalin.
Betydning, stil
Sjostakovitsj var den mest markante skikkelse i sovjetisk musikkliv etter den annen verdenskrig. Hans uttrykkssett er, spesielt hva senere verker angår, relativt ukomplisert og har appell til det store publikum. Melodikken er lødig og påfallende enkel i sin oppbygning, og harmonikken har basis i tonaliteten. Til tross for en slik tendens til stilistisk popularisering hadde han en sterk innflytelse på yngre sovjetiske komponister, og han vant også mange tilhengere i den vestlige verden.
Hans sønn, pianisten og dirigenten Maxim Sjostakovitsj (f. 1938), er en anerkjent tolker av sin fars verker.
Hovedverker
Orkesterverker
| Opus | År | |
| 15 symfonier: | ||
| Nr. 1 i f-moll | 10 | 1924–25 |
| Nr. 2 i B-dur, Hyllest til oktober (med kor) | 14 | 1927 |
| Nr. 3 i Ess-dur, Første mai | 20 | 1929 |
| Nr. 4 i c-moll | 42 | 1935–36 |
| Nr. 5 i d-moll | 47 | 1937 |
| Nr. 6 i b-moll | 54 | 1939 |
| Nr. 7 i C-dur, Leningrad-symfonien | 60 | 1941 |
| Nr. 8 i c-moll | 65 | 1943 |
| Nr. 9 i Ess-dur | 70 | 1945 |
| Nr. 10 i e-moll | 93 | 1953 |
| Nr. 11 i g-moll, År 1905 | 103 | 1957 |
| Nr. 12 i d-moll, År 1917 | 112 | 1961 |
| Nr. 13 i B-dur, Babij Jar (med kor) | 113 | 1962 |
| Nr. 14 for sopran, bass og kammerorkester | 135 | 1969 |
| Nr. 15 i A-dur | 141 | 1971 |
| Klaverkonsert nr. 1 i c-moll | 35 | 1933 |
| Klaverkonsert nr. 2 i F-dur | 102 | 1957 |
| Fiolinkonsert nr. 1 i a-moll | 77 | 1947–48 |
| Fiolinkonsert nr. 2 i ciss-moll | 129 | 1967 |
| Cellokonsert nr. 1 i Ess-dur | 107 | 1959 |
| Cellokonsert nr. 2 i G-dur | 126 | 1966 |
Kammermusikk
| 15 strykekvartetter | 1935–74 | |
| 2 klavertrioer | 8, 67 | 1923, 1944 |
| Klaverkvintett i g-moll | 57 | 1940 |
| Cellosonate i d-moll | 40 | 1934 |
| Fiolinsonate | 134 | 1968 |
| Bratsjsonate | 147 | 1975 |
Klaververker
| 2 klaversonater | 12, 61 | 1926, 1942 |
| 24 preludier for klaver | 34 | 1932–33 |
| 24 preludier og fuger for klaver | 87 | 1950–51 |
Opera
| Nesen | 15 | 1927–28 |
| Lady Macbeth fra Mtsensk1 | 29 | 1930–32 |
Vokalverker
| Sangen fra skogene, oratorium | 81 | 1949 |
| Over vårt hjem skinner solen, kantate | 90 | 1952 |
1Rev. 1934 og som Katerina Ismailova, opus 114, 1956-63