Faktaboks

Offisielt navn
Das Heilige Römische Reich Deutscher Nation
Norsk navn
Det tysk-romerske riket
Også kjent som

engelsk Holy Roman Empire

fransk Saint Empire Romain Germanique

latin Sacrum Imperium Romanum (Nationis Germanicae)

Hovedstad
ingen offisiell rikshovedstad, men flere byer med sete for sentrale riksinstitusjoner: Aachen (kroningsby til 1500-tallet), Wien (habsburgernes hovedstad), Praha (kulturelt sentrum fra 1300- til 1600-tallet), Regensburg (sete for riksdagen fra 1663), Wetzlar (sete for den tyske rikskammerretten fra 1693), Frankfurt (kroningsby fra 1562)
Statsform
keiserdømme
Innbyggertall
cirka 29 millioner ved oppløsningen i 1806
Religion
katolsk og (fra 1500-tallet) protestantisk kristendom
Valuta
pfund, mark, gulden, groschen, taler
Flagg
Riksvåpen
Fyrstedømmene i Det tysk-romerske riket
Det tysk-romerske riket bestod på det meste av over 1700 mer eller mindre selvstyrende fyrstedømmer og territorier. Fremstilling fra Nürnbergkrøniken fra 1493.
Kart over det tysk-romerske riket

Kart over Det tysk-romerske riket rundt 1250, markert i rødt, med nåværende statsgrenser i hvitt. Som vi ser av kartet inkluderte Det tysk-romerske riket hele eller deler av de moderne statene Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits, Italia, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tsjekkia og Polen.

Kart over det tysk-romerske riket
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det tysk-romerske riket var et keiserdømme i Vest-Europa, der keiseren i mer enn 800 år var øverste myndighet for en rekke fyrstedømmer og andre territorier. Riket var egentlig en videreføring av to eldre statsdannelser, Frankerriket og dets etterfølger det østfrankiske riket, men dets historie regnes likevel fra år 962 evt., da den tyske kongen Otto 1 ble kronet til romersk keiser.

Gjennom store deler av rikets tidlige historie var keiseren (eller hans utpekte etterfølger, den tyske kongen), ved siden av paven, den sentrale aktøren i vesteuropeisk politikk. Mot slutten av middelalderen ble det bygd opp et system av riksinstitusjoner og felles regler, men noen egentlig riksenhet eksisterte aldri.

Framveksten av sterke nasjonalstater og lokale herskere, både innenfor og utenfor rikets grenser, fra 1200-tallet av førte til hyppige interne konflikter og bidro til å svekke keiserens betydning som internasjonal aktør. Denne tendensen ble forsterket under religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, der keiseren engasjerte seg på den katolske kirkens side mot de protestantiske fyrstene i nord.

Den lange perioden da medlemmer av fyrstehuset Habsburg var keisere (1438–1806, med et kort avbrudd i årene 1742–1745), var også en medvirkende årsak til rikets svekkede innflytelse, fordi disse keiserne ofte beskjeftiget seg mer med interne forhold i sine egne arveland enn med rikets affærer. Men de felles institusjonene og reglene fungerte likevel som et slags «lim» mellom rikets mange bestanddeler og lokale aktører inntil riket ble oppløst av keiser Frans 2 i 1806, som et mottrekk til Napoleons opprettelse av Rhinforbundet.

Utstrekning

Det tysk-romerske riket
Dette kolorerte tresnittet fra omkring 1520 viser et utvalg av våpenskjoldene til de ulike fyrstene i det tysk-romerske riket, gruppert på vingene til den tohodete ørnen, som var rikets symbol. I øverste rekke, ved fjærfestene, sees de geistlige kurfyrstenes våpen til venstre (heraldisk høyre) og de verdslige kurfyrstenes våpen til høyre (heraldisk venstre). På hver av fjærene er et utvalg av de øvrige riksfyrstenes og territorienes våpen avbildet. Tresnittet er skåret av Jost de Negker etter en tegning av Hans Burgkmayr den eldre fra omkring 1510.
Av .

Fra 962 omfattet riket hovedsakelig den østlige delen av det som hadde vært Karl den stores rike, det vil si det nåværende Tyskland og Nederland, de østlige delene av nåværende Belgia og de nordøstlige delene av Frankrike, den nordlige delen av nåværende Italia (til sør for Roma), foruten en del senere utvidelser i øst (blant annet det meste av nåværende Tsjekkia, Østerrike og Slovenia). I løpet av middelalderen gikk det nåværende Sveits og flere av de italienske riksdelene tapt, men til gjengjeld ble riket utvidet med det tidligere kongeriket Burgund i sørvest og nye landområder i nordøst (deler av nåværende Tyskland og Polen).

Takket være at flere keisere hadde arvet eller selv erobret nye områder, var i perioder også det sørlige Italia, Spania, det nåværende Luxembourg og de nordvestlige delene av Belgia innlemmet i riket eller underlagt keiserens overordnede myndighetsutøvelse. Da riket var på det største, omkring midten av 1500-tallet, strakte keiserens formelle (om ikke nødvendigvis reelle) myndighet seg fra grenseelven Eider mot Danmark i nord til omtrent midt på «den italienske støvelen» i sør.

Befolkning

Otto den store beseirer Berengar

Otto 1. den store (sittende i midten) mottar troskapsløfte fra langobardenes konge Berengar (knelende til venstre). Otto regnes som den første tysk-romerske keiseren. På denne fremstillingen, utført av en ukjent kunstner og gjengitt i biskop Otto av Freisings historieverk Chronica fra midten av 1100-tallet, står keiserens yngste sønn og etterfølger Otto 2. ved hans venstre side (til høyre i bildet).

Av /Chronicle of Bishop Otto of Freising.

Det tysk-romerske riket var gjennom hele sin historie et «lappeteppe», ikke bare av lokale territorier og styringsformer, men også befolkningsmessig og språklig. De største og folkerikeste delene av riket var hovedsakelig tyskspråklige, men i rikets utkanter gjorde også andre språk seg gjeldende: nederlandsk i nordvest, fransk og provençalsk i de senere franske områdene i vest og sørvest, italiensk i de italienske riksdelene og slaviske språk i Böhmen og grenseområdene i øst og nordøst. På riksplan var det offisielle dokumentspråket opprinnelig latin, senere tysk.

Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig det samlede folketallet i riket gjennom dets lange historie. Basert på tilgjengelige kilder opererer historikerne med en beregnet befolkning mot slutten av 900-tallet på omkring 20 millioner. Svartedauden på 1300-tallet og de europeiske krigene på 1500-tallet førte til at befolkningen omkring 1600 trolig ikke var mer enn omkring 25 millioner, og etter ytterligere 150 år med kriger og uår hadde den ikke økt merkbart frem til 1750. Kort før rikets oppløsning i 1806 kan det samlede folketallet ha nådd omkring 29 millioner.

Navnet og titlene

Riksnavnet

Den franske filosofen og samfunnsrefseren Voltaire harselerte på 1700-tallet over rikets offisielle navn og hevdet at det verken var «hellig», «romersk» eller et «rike». Tradisjonelt var det imidlertid oppfattet slik at det bare var paven som kunne opphøye noen til keiser (gjennom en formell kroning), og dermed var det opprinnelig han som formelt styrte rikets navnebruk, selv om keiserne etter hvert overtok denne funksjonen.

Bruken av adjektivet «romersk» i riksnavnet oppsto allerede under Karl den store, og henspilte på at pavekirken anså riket som den eneste rettmessige etterfølger etter det opprinnelige Romerriket. Det var keiser Fredrik Barbarossa som fra 1157 begynte å tilføye adjektivet «hellig», og dette var den vanlige navneformen fra midten av 1200-tallet fram til begynnelsen av 1500-tallet. I 1512 ble henvisningen til den «tyske nasjon» føyd til i navnet, fordi rikets tyngdepunkt da var blitt de hovedsakelig tysktalende riksdelene. Kildene viser imidlertid at denne tilføyelsen gradvis gikk av bruk, også i keiserrikets egne offisielle dokumenter.

Keisertittelen

Tysk-romersk rikskrone
Den tysk-romerske rikskronen (Reichskrone) er fra 1000-tallet, sannsynligvis fra keiser Konrad 2.s tid. Den røde fløyelsluen inni kronen er fra 1700-tallet.
Av .
Fredrik 3
Fredrik 3 av Habsburg ble valgt til tysk-romersk konge i 1440 og kronet til keiser i 1452. Deretter innehadde denne linjen keiserverdigheten uavbrutt til den døde ut på mannssiden i 1740. Fremstilling av Fredrik 3 fra hans levetid eller kort etter. Nederst til venstre i bildet står keiserens motto A.E.I.O.U. over hans keiservåpen, og til høyre slektsvåpenet til hans hustru, Eleonora av Portugal.
Av .

Keiserverdigheten og den tilhørende tittelen var opprinnelig formelt knyttet til forutsetningen om en kroningsseremoni, som i flere hundre år fant sted i Roma og vanligvis ble utført av paven selv. Den nye keiseren var på forhånd formelt valgt av en gruppe av rikets fremste fyrster, kurfyrstene, og denne ordningen ble formalisert gjennom keiser Karl 4s gylne bulle i 1356. Mange av keiseremnene var imidlertid allerede i den forrige keiserens levetid blitt utpekt som tronfølgere, og de fikk ofte tittel av tysk (romersk) konge (se nedenfor) og ble inntil midten av 1500-tallet kronet i en egen seremoni.

Kravet om en keiserkroning utført av paven ble i løpet av middelalderen fraveket en rekke ganger, fra 1508 ble det offisielt opphevet, og Karl 5 var den siste keiser som ble kronet av en pave (i Bologna i 1530). Etter hans tid ble keiserkroningene erstattet av kroninger av keiserne som tyske (romerske) konger, og i perioden fra 1562 til den siste kroningen i 1792 fant disse seremoniene sted i katedralen i Frankfurt.

I offisielle dokumenter, som i middelalderen var skrevet på latin og fra 1500-tallet ofte på tysk, ble keiseren gjerne omtalt som Imperator Semper Augustus (latin, 'den alltid opphøyde keiser'). I slike dokumenter brukte keiseren (kongen) ofte en omfattende og detaljert tittel, som nevnte alle de riker og territorier innenfor riket hvor han (formelt eller reelt) var øverste hersker, og dessuten riker og territorier innenfor og utenfor riket hvor han gjorde krav på å være øverste hersker.

Et slående eksempel på en slik sammensatt tittel er keiser Karl 5.s fulle tittel i et dokument fra midten av 1500-tallet (her i norsk oversettelse):

«Karl, av Guds nåde, romernes keiser, den alltid opphøyde, konge i (av) Tyskland, konge av Italia, konge av hele Spania, av Castilla, León, av Ungarn, av Dalmatia, av Kroatia, Navarra, Granada, Toledo, Valencia, Galicia, Mallorca, Sevilla, Cordoba, Murcia, Jaén, Algarve, Algeciras, Gibraltar, Kanariøyene, konge av begge Sicilier, av Sardinia, Korsika, konge av Jerusalem, konge av Indiene, øyene og fastlandet i verdenshavet, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund, Brabant, Lothringen, Steiermark, Kärnten, Krain, Limburg, Luxembourg, Gelderland, Neopatria, Württemberg, landgreve av Elsass. fyrste av Schwaben, Asturias og Catalonia, greve av Flandern, Habsburg, Tirol, Gorizia, Barcelona, Artois, frigrevskapet Burgund, Hainaut, Holland, Zeeland, Ferrette, Kyburg, Namur, Cerdanya, Drenthe, Zutphen, markgreve av Det hellige tysk-romerske rike, Burgau, Oristano og Goceano, herre over Frisland, Den vendiske mark, Pordenone, Biscaya, Molina, Salins, Tripoli og Mechelen.»

Tyske (romerske) konger

Denne tittelen, som hadde røtter tilbake til Karl den stores regjeringstid omkring år 800, lød i sin opprinnelige latinske form rex Francorum (frankernes konge), men ble fra 1000-tallet erstattet av formen rex Romanorum (romernes konge). Den ble brukt om herskerne i tiden mellom deres valg til konge og kroningen til keiser. I perioder med åpen konflikt mellom keiserriket og pavene anvendte de sistnevnte iblant den nedsettende betegnelsen rex Teutonicorum (tyskernes konge), men dette var aldri en offisiell tittel i riket. Da kravet om pavelig kroning av keiserne bortfalt på 1500-tallet, fortsatte disse å kalle seg tyske konger som en del av den samlede titulatur.

Politiske institusjoner

Det tysk-romerske riket
Symbolsk fremstilling av Det tysk-romerske rikets struktur i Nürnbergkrøniken fra 1493. På øverste rad ser vi keiseren sittende på sin trone, omgitt av kurfyrstene; på hans høyre side (til venstre i bildet) erkebiskopene av Trier, Köln og Mainz, på den andre siden kongen av Böhmen, greven av Pfalz, hertugen av Sachsen og markgreven av Brandenburg. På radene under vises representanter for andre fyrstedømmer og territorier.

I keiserrikets første par hundre år var styringsformen nokså uformell, og fra denne tiden finnes det få direkte skriftlige primærkilder som dokumenterer keisernes handlinger og beslutninger, så historikerne må i stor grad ty til sekundærkilder som krøniker og lignende. Keiseren, og dermed riksstyret, var ofte på reise i riket eller i felt mot rikets fiender, og det tok derfor lang tid før behovet for kontinuitet og oversikt presset fram utviklingen av permanente institusjoner. I arven fra Frankerriket hadde keiseren imidlertid en brukbar modell, nemlig de årlige mønstringene av rikets militære ressurser, som skjedde om våren før sommerens eventuelle felttog og i kongens nærvær. Her kunne han rådføre seg med sine adelige vasaller, om enn enkeltvis, og han kunne gi nye ordrer om hvordan han ville at territoriene som lå under hans overhøyhet skulle styres.

I høymiddelalderen ble føydalvesenet gradvis mer formalisert, og ulike grupper av vasaller begynte å kreve medbestemmelse i rikets affærer; både juridisk, økonomisk og militært. Dette, og en økende grad av skriftlighet i riksstyringen, førte etter hvert til oppbyggingen av et varig system av riksinstitusjoner som skulle ivareta de ulike behovene. Parallelt med dette skjedde det en gradvis uthuling av keiserens makt over lokale forhold, men han hadde fortsatt det siste ord i saker som berørte hele eller store deler av riket, som for eksempel utenrikspolitikken. Han kunne også påvirke lokale forhold i de territoriene der han hadde direkte overhøyhet (riksumiddelbare len) uten innblanding fra lokale fyrster.

I ettertid kan denne utviklingen betraktes som en gradvis redusering av keiserens personlige makt til fordel for hans vasaller, men den kan i like stor grad forklares med keisernes og riksstendenes behov for og forsøk på å bevare kontrollen over riket. I tiden etter rikets oppløsning har historikere og andre kommentatorer ofte beskjeftiget seg med årsakene til rikets endelige fall og i mange tilfeller lagt skylden på den «løse» strukturen, men nyere forskning har pekt på hvordan strukturen faktisk bidro til å holde riket intakt på tross av store indre ulikheter og motsetningsforhold, og noen har til og med fremholdt rikets styringssystem som et forbilde for nåtidens europeiske integrasjon.

Riksdagen

Rikssalen i Regensburg
Fra 1630 hadde riksdagen fast sete i Regensburg. Foto av rikssalen der møtene ble holdt.
Av .
Lisens: Gnu FDL
Riksdagen i Augsburg
Riksdagen i Augsburg
Av /Rijksmuseum.

Allerede Karl den store hadde med ujevne mellomrom innkalt sine nærmeste undersåtter, stammehertugene og biskopene, for å rådføre seg med dem. Dette gjaldt som oftest spørsmål om regionale forhold eller presserende riksomfattende anliggender, og denne tradisjonen fortsatte under hans karolingiske etterfølgere og inn i det tysk-romerske riket.

Disse samlingene, som tradisjonelt omtales som hoffdager eller hoffmøter (tysk Hoftage), hadde opprinnelig en rådgivende funksjon, men fikk etter hvert også avgjørende myndighet på enkelte saksområder, blant annet kongevalgene. Den første tyske kongen, Henrik 1 Fuglefanger, ble valgt av stammehertugene ved riksmøtet i Fritzlar i år 919.

I løpet av høymiddelalderen ble kongevalgene forbeholdt en liten gruppe geistlige og verdslige fyrster, kurfyrstene, men keiserne fortsatte å innkalle til møter med alle de riksumiddelbare fyrstene og byene når behovet oppsto. Eksempler på slike møter er riksmøtet i Speyer i 1146, som vedtok at riket skulle delta i det andre korstog; de sju møtene som ble holdt i Fredrik Barbarossas regjeringstid; riksmøtet i Nürnberg i 1356, der keiser Karl 4 presenterte sin gylne bulle; og riksmøtet i Worms i 1495, der keiseren og riksstendene presenterte sine planer for en omfattende reform av riksstyret. Det sistnevnte møtet kan regnes som den første egentlige riksdag i det tysk-romerske riket.

Riksmøtene i middelalderen og tidlig nytid ble holdt på en rekke ulike steder, hovedsakelig i større byer på tysk jord. Møtene fant fortsatt sted med ujevne mellomrom når keiseren følte behov for det eller når en ny keiser eller tysk konge skulle velges, men fra 1663 var riksdagen permanent samlet i Regensburg i Bayern. Det hadde allerede på 1500-tallet utviklet seg en ordning der mange av de innkalte ikke møtte personlig, men sendte en stedfortreder med fullmakt. Dette ble fra 1663 den rådende ordningen.

Riksstendene

Riksstender
Riksstendene var en samlebetegnelse for riksumiddelbare vasaller, det vil si de som var direkte underlagt keiseren og ikke sto i noe avhengighetsforhold til en annen av rikets fyrster. Fremstilling av riksstendene fra 1606.
Av .

Riksstendene var en samlebetegnelse for de tre gruppene av riksumiddelbare vasaller som til sammen utgjorde riksdagen. Den minste, men mest opphøyde standen var kurfyrstekollegiet med sine sju medlemmer (opprinnelig seks, senere opptil ni), som blant annet hadde enerett til å velge ny keiser. Den tallrikeste standen, riksfyrsterådet, besto av høyadelige lensstyrere (fyrster, hertuger, markgrever, pfalzgrever, landgrever, fyrstegrever og riksgrever) og en del geistlige ledere (hovedsakelig biskoper og abbeder). Den tredje standen var riksbykollegiet. Inntil 1592 hadde den sistnevnte gruppen bare en rådgivende funksjon, men etter den tid kunne vedtak i alle stendene binde keiseren. Riksridderne og rikslandsbyene var også riksumiddelbare, men uten å ha sete i riksdagen.

På riksplan hadde stendene begrenset beslutningsmyndighet, i hovedsak i spørsmål om felles skattlegging og utskriving av tropper. Under riksdagene utøvde de sin myndighet gjennom separate møter og avstemninger. Kurfyrstene hadde også rett til å avgi stemme ved voteringer i fyrstenes råd, dersom de hadde andre riksumiddelbare besittelser.

Ved opptelling av stemmer skilte man mellom personlige stemmer (virilstemmer) og kollektive stemmer (kuriatstemmer). I kurfyrstekollegiet hadde hver av medlemmene én personlig stemme, men i riksfyrsterådet, hvor hertuger og prinser også hadde personlige stemmer, kunne kurfyrstene avgi én stemme for hvert av de riksumiddelbare territoriene de styrte; markgreven av Brandenburg (den senere kongen av Preussen) kunne for eksempel råde over hele åtte personlige stemmer. Riksprelatene, riksgrevene og riksbyene hadde bare kollektivstemmer – én stemme for hver av de henholdsvis to, fire og to «benkene» de var inndelt i.

Riksembeter

Til hver av kurfyrstetitlene lå det allerede fra middelalderen et riksembete eller erkeembete, men disse hadde først og fremst seremonielle oppgaver, blant annet ved kroningene, og ble vanligvis utført av stedfortredere. Et unntak var embetet som erkekansler (tysk Reichserzkanzler) for de tyske riksdelene; dette embetet hadde siden midten av 900-tallet vært knyttet til embetet som erkebiskop av Mainz. Erkekansleren var blant annet leder for det keiserlige kanselli og arkiv, han oppbevarte riksseglet, og han (eller hans stedfortreder) skulle sammen med keiseren undertegne alle keiserlige dokumenter (kontrasignatur). Han hadde også ansvaret for å innkalle til og lede riksmøter som skulle foreta kongevalg, og sammen med de to riksvikarene skulle han lede riksstyret i tiden mellom en keisers død og valget av hans etterfølger.

Juridiske institusjoner

Rikskammerretten
En sak føres for Rikskammerretten i Wetzlar. På dette kobberstikket fra omkring 1750 ser vi møtesalen, innrammet av kurfyrstenes (på dette tidspunkt ni i tallet) våpen til venstre og høyre, og våpnene til de ti rikskretsene under bildet. Nederst et prospekt av byen.
Av .

Gjennom hele middelalderen, mens rettssystemet i riket og dets virkemåte ennå i liten grad var skriftfestet, fungerte keiseren som rikets øverste dommer. Tvister mellom vasallene ble ofte forsøkt løst gjennom lokale feider, men dette systemet ble avskaffet i 1495, da riksdagen vedtok en «evig landefred» og påla keiseren å opprette en egen domstol, rikskammerretten, som skulle behandle slike saker. Keiser Maximilian oppfattet dette som et utilbørlig inngrep i hans suverene rettigheter og svarte i 1497 med å opprette en annen domstol, rikshoffrådet, som skulle dømme i saker som berørte keiserens rettigheter som lensherre for alle de riksumiddelbare områdene.

De nye domstolene bidro til å lette arbeidsbyrden for keiseren og hans kanselli, ved at mange av de lokale stridighetene nå ble behandlet i egne domstoler. Samtidig førte etableringen av nye permanente institusjoner til en forbedret oversikt over hva som faktisk foregikk i riket, ettersom rettsforhandlingene ble skriftfestet og dannet grunnlag for en prejudikattenkning som til da hadde vært rådende i praksis, men ikke forankret i omforent, skriftlig dokumentasjon. Mangelen på en felles lovgivning i riket og frykten for mulige politiske konsekvenser for mange av sakenes vedkommende, førte likevel til at rikskammerretten og rikshoffrådet ofte prioriterte å finne levedyktige kompromissløsninger heller enn å insistere på en formaljuridisk lovfortolkning.

Flere keisere hadde forsøkt å etablere en felles rettsordning for hele riket, hovedsakelig gjennom enkeltbeslutninger på avgrensede saksområder, men det var først med keiser Karl 5s straffe- og straffeprosesslov Carolina fra 1532 at riket fikk en mal for standardisert behandling av alvorlige forbrytelser. For øvrig bygde rettsanvendelsen i stor grad på en kombinasjon av germansk sedvanerett og romerretten, slik den kom til uttrykk i samlingen Corpus iuris civilis med senere tilføyelser fra ulike tysk-romerske keisere.

Keiseren forbeholdt seg (i hvert fall formelt) retten til å opptre som den suverene øverste dommer i riket når han anså det berettiget. Blant de rettigheter han ønsket å beholde var retten til å lyse noen i «rikets akt», det vil si erklære dem fredløse, en rett han blant annet (med riksdagens tilslutning) hadde brukt mot Martin Luther under riksdagen i Worms i 1521. Men selv denne rettigheten hadde han siden 1532 måttet dele med rikskammerretten. Etter hvert ble ordningen noen få ganger brukt for å straffe opprørske fyrster eller løse lokale tronfølgetvister, og siste gang den ble brukt var i 1793, da naturforskeren og revolusjonsromantikeren Georg Forster (1754–1794) ble erklært fredløs på grunn av sin kontakt med den franske revolusjonsregjeringen.

Forvaltning

Gjennom hele rikets historie var den indre organiseringen og driften av de enkelte territoriene de lokale lensstyrernes ansvar, og dette gjaldt også når de ble pålagt å iverksette beslutninger fattet av keiseren eller riksdagen, for eksempel inndriving av riksomfattende skatter. En felles, hierarkisk oppbygd administrasjonsordning for hele riket fantes ikke, og forvaltningspraksisen varierte derfor fra len til len. Det nærmeste man kom i retning av felles institusjoner var de to sisteinstansdomstolene rikskammerretten og rikshoffrådet (se ovenfor), rikshoffkanselliet, som var keiserens egen administrasjon, og rikskretsene, som fra 1500-tallet fungerte som regionale forvaltningsorganer.

Riksregjering

Riksreformen av 1495 forutsatte opprettelsen av en permanent sentralregjering (riksregiment) med representasjon fra riksstendene og ansvar for rikets finanser og utenrikspolitikk. Keiser Maximilian så dette som et utilbørlig forsøk på å innskrenke hans makt og var derfor først ikke villig til å gå inn på en slik ordning, men måtte gi etter, og i 1500 møtte det første riksregimentet i Nürnberg. Keiseren var fortsatt uvillig til å samarbeide og oppløste organet etter bare to år. Da hans etterfølger Karl 5 ble valgt til tysk konge i 1519, måtte han i sin valghåndfestning love å gjeninnføre riksregimentet, ettersom han også hadde arvet spanske og burgundiske besittelser og derfor sannsynligvis kom til å tilbringe mye tid utenfor riket. Det nye organet ble opprettet ved riksdagen i Worms i 1521, men fikk bare beslutningsmyndighet i de periodene da keiseren selv ikke befant seg i riket, og det ble oppløst etter at hans bror og tronfølger Ferdinand ble valgt til tysk konge i 1531.

Rikshoffkanselliet

Keisernes behov for å formidle og dokumentere beslutninger som angikk hele eller deler av riket ble allerede fra starten betrodd til en egen stab av skrivekyndige (etter hvert også juridisk skolerte) medarbeidere, en ordning som i løpet av høy- og senmiddelalderen førte til at det vokste fram et permanent sekretariat, fra 1559 kalt rikshoffkanselliet. Rikets erkekansler, erkebiskopen av Mainz, var formelt sjef for denne institusjonen, men det daglige arbeidet ble ledet av en visekansler. Kanselliet gjennomlevde flere reorganiseringer, men besto helt til riket ble oppløst i 1806. Det forvaltet også riksseglet og rikets sentralarkiv og var et viktig ledd i keisernes forsøk på å holde riket sammen til tross for store interne ulikheter og motsetninger.

Rikskretsene

Rikskrets
Tyske rikskretser, kart fra rundt 1740.
Av .

Rikskretsene var en geografisk-administrativ inndeling av riket, på nivået mellom den relativt svake sentralmakten og de enkelte territoriene og deres styrere. I utgangspunktet var kretsene, som ble opprettet i begynnelsen av 1500-tallet, ment som et redskap for organisering av og oppsyn med hærordningen og skatteinnkrevingen, men de fikk også oppgaver innenfor lokal rettshåndhevelse og ble dermed i praksis regionale forvaltningsorganer. I perioder fungerte de også som viktige diskusjonsfora for de lokale riksstendene gjennom de regelmessige kretsdagene. Det var fra starten seks kretser, men antallet ble etter få år utvidet til ti.

Religiøse forhold

Martin Luther ved Riksdagen i Worms
Martin Luther står foran Riksdagen i Worms i 1521. Luther sto fast på sitt og nektet å tilbakekalle med mindre han ut fra «Skriften eller fornuften» ble overbevist om at han hadde tatt feil. Riksdagen bekreftet kjetterdommen mot Luther, men før noen rakk å ta ham til fange for å straffe ham, fikk Fredrik den vise bortført ham til saksisk territorium til borgen Wartburg ved Eisenach.
Av .

Da det tysk-romerske riket oppsto på 900-tallet var størstedelen av de områdene det omfattet allerede kristnet, og riksstyrerne så på kirken og dens overhode, paven i Roma, som en naturlig alliert og samarbeidspartner når innen- eller utenlandske fiender truet. Men det oppsto snart strid mellom riket og paven, dels på grunn av uenighet om myndighet i lokale kirkeforhold (investiturstriden) og om maktbalansen i Italia, dels om hvordan man skulle løse problemer med fiender utenfor riket.

Likevel forble riket gjennom store deler av sin historie en trofast støttespiller for paven – både når det gjaldt å bekjempe kjetteri og religiøse protestbevegelser internt, og i straffetiltak mot «vantro» folk og herskere utenfor rikets grenser. I middelalderen innebar det førstnevnte blant annet medvirkning i forfølgelsen av katarene i Europa på 1200-tallet og nedkjempingen av husittene i Böhmen på 1400-tallet. Kampen mot fremmede vantro ga seg blant annet utslag i at flere keisere og noen av fyrstene i riket selv deltok i eller sendte tropper til korstogene mot muslimene i Midtøsten, men også i lokale forfølgelser av jøder innenfor riket og korstoglignende felttog mot slaviske «hedninger» i grenseområdene i nord og øst.

Mot slutten av middelalderen og på begynnelsen av 1500-tallet endret situasjonen seg dramatisk. Flere av fyrstene bekymret seg over utglidning i kirken, både når det gjaldt de enkelte pavenes personlige forhold, tilstanden i klostrene og den tiltagende avlatshandelen. Fyrstene var også opptatt av å forhindre folkelige opprør på religiøst grunnlag innenfor sine egne territorier.

Da Martin Luther i 1517 formulerte sin avlatskritikk i 95 teser som han slo opp på kirkedøren i Wittenberg, ga det støtet til reformasjonen, en omfattende protestbevegelse som bredte seg i store deler av riket. Dermed fikk den katolske kirken konkurranse om de troende fra to hold – den lutherske og den reformerte kirken. Luther selv ble lyst i bann av paven og måtte forsvare seg overfor keiseren og riksstendene under riksdagen i Worms i 1521. Han ble der lyst i «rikets akt» (erklært fredløs), men unngikk alvorlige konsekvenser ved å søke tilflukt hos kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Han fikk skjule seg et års tid på borgen Wartburg ved Eisenach og fullførte der den første oversettelsen av Det nye testamentet til tysk. Rask spredning av trykte kopier av dette og andre av Luthers skrifter og den økende lesekyndigheten i den tyskspråklige befolkningen har tradisjonelt vært oppfattet som en medvirkende årsak til bondekrigen i de sørlige delene av riket i årene 1524–1525, men Luther selv tok avstand fra opprørerne og deres metoder.

Striden mellom trosretningene truet med å splitte riket, men den ble foreløpig bilagt ved religionsfreden i Augsburg i 1555, da keiseren og de lutherske fyrstene inngikk en avtale om at de sistnevnte skulle kunne bestemme at den trosretning de selv tilhørte også skulle være gjeldende for deres undersåtter ('cuius regio, eius religio'). Samtidig fikk katolske minoriteter i lutherske territorier og omvendt rett til å emigrere til områder der deres egen trosretning var den rådende.

Trettiårskrigen (1618–1648) har også vært betraktet som en strid mellom trosretninger, men den var vel så mye et uttrykk for ulike maktpolitiske interesser blant de fremste fyrstene i riket.

Økonomiske og militære forhold

Skatter

I utgangspunktet hadde ikke keiseren automatisk rett til å kreve inn riksomfattende skatter, men måtte basere seg på de individuelle avtalene han kunne inngå med de enkelte fyrstene. Det var først på 1400-tallet at det var mulig å få tilslutning til en felles beskatning av alle delene av riket – vel å merke begrenset til enkelttilfeller, som for eksempel finansiering av straffeekspedisjonene mot husittene i 1420-årene og krigsforberedelsene mot tyrkerne i 1470-årene.

Keiser Maximilian fikk i 1495 riksdagen med på å innføre den såkalte gemeine Pfennig, en skatt som skulle betales av alle mannlige borgere over 15 år, enten som en flat personskatt eller som en andel av inntekt eller formue. Skatten skulle blant annet finansiere driften av den nyopprettede Rikskammerretten. Ordningen var vanskelig å håndheve og ble opphevet etter ti år, men senere gjenopplivet flere ganger inntil den ble endelig avskaffet fra 1551. Rikskammerretten ble fra 1507 isteden finansiert gjennom en ny riksdekkende skatt, Kammerzieler, en matrikkelskatt som opprinnelig ble betalt én gang i året, men fra 1653 i to halvårlige terminer, og som besto så lenge riket eksisterte.

Veier og postvesen

Kaiserliche Reichspost
Den nederlandske postveien gikk fra Brussel gjennom Tyskland til Innsbruck og videre til Venezia og andre deler av Italia. Skilt på en poststasjon i Nonnenbach (nå Kressbronn) i 1773.

Gjennom hele rikets historie var veibygging og veivedlikehold et lokalt ansvar som hvilte på de enkelte territoriene og deres styrere, selv om også keiseren hadde behov for gode veiforbindelser, både på sine rundreiser i riket for mønstring av tropper og for forflytting av disse i forbindelse med felttog. I lang tid var det restene av Romerrikets veisystem som var retningsgivende for veibyggingen, men med utviklingen av intraeuropeisk handel fra 1200-tallet av oppsto en del nye og mye brukte veier, selv om det fortsatt var elvene som utgjorde de viktigste rutene for frakt av gods i større mengder og over større avstander.

Etter hvert begynte man også på riksplan å engasjere seg i veispørsmålet, blant annet da de gamle burgundiske territoriene i nåværende Belgia og Nederland ble en del av huset Habsburgs arveland. Gjennombruddet kom omkring år 1500 med opprettelsen av den nederlandske postveien fra Brussel gjennom Tyskland til Innsbruck og videre til Venezia og andre deler av Italia.

Valget av trasé og endepunkter viser at det – i tillegg til keiserens behov for å holde kontakt med sine ulike besittelser – også var private handels- og finansinteresser som lå til grunn. Langs veien ble det pålagt de lokale fyrstene å innrette faste stasjoner der postrytterne kunne skifte hester eller overlate stafetten til nestemann, mens selve postbefordringen ble finansiert dels av keiseren og dels gjennom avgifter som avsendere og mottakere av befordret post måtte betale.

Etter hvert ble det opprettet flere kryssende postveier, blant annet i de nordlige og østlige delene av riket, men den opprinnelige ruten var lenge den viktigste, og det ble etter hvert opprettet faste diligenceruter. Stasjonene på de ulike strekningene ble åpnet for private reisende og utviklet seg til å bli skysstasjoner med hesteskifte og mulighet for overnatting og bespisning.

Allerede fra starten i 1490-årene hadde keiseren overlatt den praktiske driften av postrutene – mot en årlig avgift – til medlemmer av den lombardiske adelsslekten Tasso (senere Thurn und Taxis). Dermed oppsto det første moderne postvesenet i Europa. I mer enn 300 år fikk slekten beholde dette nokså lønnsomme oppdraget, som etter hvert ble et reelt monopol på riksdekkende frakt av så vel offentlig som privat post, også etter at ordningen fra 1595 bar navnet «keiserlig rikspost». Gjennom denne avtalen fikk riket avlastning for kostnadene ved å drive postrutene, samtidig som myndighetene fikk mulighet til å drive offentlig spionasje i form av hemmelig innsyn i privat korrespondanse som ble sendt gjennom systemet.

Mange av rikets fyrster opprettet etter hvert egne lokale postordninger, som til dels konkurrerte med den keiserlige riksposten, men ordningen besto helt til rikets oppløsning i 1806 og fortsatte i Det tyske forbund under Thurn und Taxis-slektens ledelse inntil privilegiet ble innløst i 1867 mot en engangserstatning på tre millioner taler (tilsvarende 50 tonn rent sølv).

Myntvesen

Gulden
En samling pragske groschen. Fra museet i Øst-Böhmen, Hradec Králové, Tsjekkia.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I rikets tidlige historie var retten til å slå mynt forbeholdt keiseren som et regale, men i løpet av middelalderen ble mange av de keiserlige myntverkstedene overtatt av de lokale fyrstene, som produserte mynter for bruk på eget territorium. Kurfyrstene fikk bekreftet sin myntrett i 1356, og i løpet av få år begynte flere territorier i sørvest å slå seg sammen i regionale myntunioner, blant annet for å prege gullmynter.

Riksstyret klarte, tross de mange lokale myntherrene, å bevare en felles myntnorm, opprinnelig basert på det gamle frankiske pund (406 gram) sølv, med hovedmynten pfund delt i 240 pfennig, med andre ord en inndeling som lignet den Storbritannia hadde frem til 1971. De tidlige myntene (brakteater) var imidlertid tynne og utsatt for slitasje og vekttap over tid; systemet forutsatte derfor regelmessig revurdering (i praksis devaluering) av myntverdien. Fra 1200-tallet tok flere territorier, blant annet hansabyene, i bruk den kølnske mark på 233,8 gram som fast vekt på hovedmynten, og fra 1524 var dette den offisielle myntvekt i hele riket.

Fra 1300-tallet kom også to nye myntnavn, gulden og groschen, inn i myntvesenet. Den første var opprinnelig en gullmynt fra Firenze, som fra 1300-tallet ble etterlignet i flere av rikets myntverksteder, men da ofte med sølv eller kobber innblandet i gullet, slik at den reelle verdien sank og myntherren kunne innkassere verdiforskjellen. Fra omkring år 1500 ble gulden utmyntet i sølv, men denne mynten fikk raskt betegnelsen taler og ble i løpet av 1500-tallet i praksis hovedmynten i riket. Fra 1600-tallet ble det også utmyntet Silbergulden, som tilsvarte 2/3 taler. Groschen var en mindre sølvmynt, der sølvinnholdet tilsvarte 12 pfennig, men i tidlig nytid ble verdien regnet lik 1/24 av en taler.

Hærordning

Den preussiske-brandenburgske hæren
Framstilling av soldater fra Preussen-Brandenburg fra 1734.
Av .

Gjennom hele middelalderen var keiserne avhengige av sine vasallers vilje og evne til å stille de nødvendige mannskaper når keiseren skulle føre krig på rikets vegne. I de første tre–fire hundreår måtte han i hvert enkelt tilfelle av krigsfare (eller erobringslyst) kreve vasallenes bidrag under henvisning til sin rett som øverste lensherre, og det var hovedsakelig riksridderne, supplert med mannskaper stilt til rådighet av kurfyrstene, lokale hertuger og riksbyene, som sto for den faktiske krigføringen.

På 1400- og 1500-tallet gjorde et nytt trusselbilde både i og utenfor riket at man ikke lenger kunne satse bare på tilfeldig sammenraskede tropper, men måtte i økende grad basere krigføringen på innleide styrker (leiesoldater), i riket gjerne omtalt som landsknekter. Dette ble raskt det vanlige mønsteret både på riksplan og i de enkelte territoriene, i hvert fall når krigsfaren var stor.

Husitterkrigen ga støtet til den første varige hærordningen i riket, den såkalte riksmatrikkelen, et keiserlig påbud fra 1422 som i listeform anga hvor mange ryttere og fotsoldater hvert enkelt riksumiddelbare len skulle bidra med. Da riket på begynnelsen av 1500-tallet fikk en ny, overordnet geografisk inndeling gjennom de ti rikskretsene, ble ansvaret for å skaffe og underholde troppene lagt til disse og dermed et kollektivt ansvar for riksstendene. På dette grunnlaget vokste det gradvis fram en riksarmé, som sto for det meste av rikets krigsinnsats fram til midten av 1700-tallet.

Riksarmeen ble brukt både under trettiårskrigen, krigene mot Frankrike i siste halvdel av 1600-tallet og de europeiske krigene på 1700-tallet (den spanske og den østerrikske arvefølgekrig samt sjuårskrigen), men denne hæren mistet etter hvert mye av sin betydning. I rikets siste tiår ble den satt inn i krigen mot Frankrike fra 1792, men mot revolusjonsarmeen og senere Napoleons grande armée hadde den lite å stille opp med.

I tillegg til riksarmeen fantes det også en egen keiserlig hær, som rekrutterte mannskaper fra hele riket, men som etter hvert først og fremst ble brukt til å hevde keiserhuset Habsburgs dynastiske interesser både innad og utad.

De lokale fyrstene fikk etter trettiårskrigen bekreftet sin rett til å opprette egne, permanente militærstyrker, og flere av de større territoriene benyttet seg av denne muligheten, for eksempel Brandenburg (det senere Preussen), der offiserskorpset over tid fikk stor innflytelse og kom til å sette sitt preg på denne riksdelens historie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg