Det gamle Israels litteratur

Tekstene i Den hebraiske bibelen (Tanakh og Det gamle testamentet), er de mest omfattende overleverte skriftlige kildene vi har til litteraturen i Det gamle Israel. Bibeltekstene stammer fra forskjellige miljøer og steder og er blitt til over et langt tidsrom.

Vi må regne med at mye av den aller eldste litteraturen er gått tapt, både på grunn av læremessige hensyn, ødeleggelser og krig. Bibeltekstene henviser til flere tapte tekster, som «Boken om Herrens kriger» (4. Mosebok 21,14), «Den rettskafnes bok» (Josva 10,13) og ikke minst «Judas og Israels kongekrønike».

Fra tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) har vi et stort antall tekster. Noen ble inkludert i Den hebraiske bibelen, andre ikke. Disse regnes som apokrypfe og pseudepigrafiske skrifter. Kristendommens forskjellige retninger har ulik praksis når det gjelder å inkludere dem i sine bibelutgaver. Dødehavsrullene, som først ble allment tilgjengelige for forskere på 1990-tallet, omfatter et stort antall jødiske tekster, som har gitt forskere et nytt blikk på både litteraturen og de religiøse forestillingene i de siste århundrene før vår tidsregning.

Når det gjelder litteratur i ordets mer utvidete betydning, har arkeologene etter hvert også funnet et stort antall innskrifter, både på gravsteiner, krukker, ostraka (potteskår) og andre smågjenstander, ofte ledsaget av bilder.

Flere hundre års bibelvitenskap har ennå ikke kommet frem til noen full enighet om bibeltekstenes bakgrunn, alder og endelige redigering. Den såkalte flerkildehypotesen har preget kristen bibelforskning i rundt 150 år. Men ikke alle er lenger like overbeviste om at forskjellige gudsnavn, og tekstenes ulike stil, må skyldes at tekstene er satt sammen av mange forskjellige skriftlige og muntlige kilder. Enkelte hevder at Mosebøkene i sin helhet kan være forfattet etter eksilet i Babylon, for å skape en felles fortid og identitet. Men både bibelvitenskapen og de fleste moderne forskere er enige om at Mosebøkene fikk sin endelige utforming i tiden etter eksilet. De øvrige tekstene ble ferdige i løpet av århundrene frem til siste århundre før vår tidsregnings begynnelse.

De tekstene som ble inkludert i Tanakh og Det gamle testamentet representerer skrivernes og redaktørenes syn, både på historien og forholdet mellom det jødiske folket og guddommen. Vi vet derfor ikke hvorvidt de religiøse ideene vi finner i bibeltekstene representerer vanlige menneskers oppfatninger, eller hva folk flest faktisk praktiserte. Mer folkelige forestillinger kan ha gjort seg gjeldende i folks daglige liv, i alle fall frem til eksilet.

Bibeltekstene, som alle (muligens med noen ganske få og små unntak) er forfattet og redigert av menn av skriver- og presteklassen. Menns opplevelser, handlinger og synspunkter preger tekstene.

Flere tekster gir et negativt bilde av kvinner, særlig slike i maktposisjon (Jesabel og Atalja). Kvinneskikkelser som handler slik at det fremmer familiens og samfunnets interesser får derimot gjennomgående en god omtale, som matriarkene Sara, Rebekka, Lea og Rakel, Mirjam og Ester, samt de ikke-jødiske kvinnene Rut (Ruts bok) og Jael (Dommerne, 4, 17–22). Flere kvinneskikkelser omtales som kloke (2. Samuelsbok 14,2), Jeremia 9,17–18).

Visdommen (Hokhma/Sofia) blir personifisert som en kvinne (Ordspråkene 1, 20–21). (Norske oversettelser bruker pronomenet «den», istedenfor originalens «hun»). Flere profeter, som Hosea og Jeremia, bruker sterkt seksualiserte ekteskapsmetaforer, med Jahve som mannen og kvinnen som den utro og hustruen, som eksempel på israelittenes frafall fra den rette tro. Bibeltekstene betegner bare noen ganske få kvinner som profeter:

• Miriam (2. Mosebok 15,20)
• Debora (Dommerboken 4 –5)
• Hulda (2. Kongebok 22,14–20)
• Noadia (Nehemja 6,14)

De har likevel ikke fått sine egne «bøker», på tross av at de alle var knyttet til viktige hendelser i folkets historie.

Tiden fra cirka 1200 fvt. og frem til cirka 750 fvt., var den tiden da det vokste frem et eget israelittisk folk i Kanaans høyland; tiden da det i henhold til bibeltekstene oppsto et forenet kongerike; tiden da landet ble delt og de første århundrene av Nordriket Israel (Samaria) og Judarikets historie. Både Mosebøkene, Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene og Krønikebøkene forteller om denne perioden.

Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.), da jødene fikk anledning til å vende tilbake til Juda (noe bare et mindretall skal ha gjort), var situasjonen blitt en helt annen enn tidligere. Juda var nå en vasallstat under persisk herredømme, og det jødiske folket hadde ikke lenger en egen konge, men var blitt til en menighet under ledelse av en øversteprest. Lederskikkelser, som Esra og Nehemja, skal ha bidratt til at den videre utviklingen av jødedommen ble preget av forestillingen om å ha vært i eksil og ha vendt tilbake. En ny start skulle finne sted gjennom at hele folket overholdt det de lærde anså som gammel jødisk lov og tradisjon (Nehemja 10). De fleste forskere mener at Mosebøkene, slik vi kjenner dem, ble ferdig redigerte i denne tiden.

Mange bibelforskere mener også at bearbeidelsen av gamle tradisjoner som foreligger i Dommerboken, Samuels- og Kongebøkene, foregikk i denne perioden. Noe senere fremkom Krønikebøkene. Ved siden av denne lovmessige retning, som til slutt løp ut i rabbinsk jødedom, fantes det en annen som søkte tilknytning hos profetene. Den kom til uttrykk i salmediktningen, som fortsatte i denne perioden. Også visdomslitteraturen fant nå sin fortsettelse. Kjærlighetssanger ble samlet og fremstår som Høysangen.

Hebraisk som talespråk hadde etter hvert måttet vike plassen for arameisk, men hebraisk fortsatte som jødisk skriftspråk. Fra denne perioden finnes også en større mengde jødiske dokumenter, som stammer fra den jødiske kolonien på Elephantine-øya ved Aswan i Egypt. Tekstene, skrevet på papyrus og på arameisk, omfatter både lovtekster, litterære og religiøse tekster.

Kampen mot hellenismen betegner slutten på denne perioden og begynnelsen til den rabbinske perioden. Overgangsperioden har frembrakt viktige litteraturverker, men de ble ikke opptatt i Den hebraiske bibelen. Det er disse som omtales som apokryfer og pseudepigrafer. Bare med den samling legender og apokalypser fra makkabeertiden som går under navn av Daniels bok, ble det gjort et unntak, fordi man mente at den virkelig var forfattet av en profet som hadde levd under eksilet.

Fra de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse ble også de fire Makkabeerbøkene skrevet. 1. Makkabeerbok ble opprinnelig skrevet på hebraisk, men kun den greske versjonen er overlevert. Boken skildrer hasmoneernes krig mot de greske syrerne. 2. Makkabeerbok skildrer krigens leder, Juda ha-Makkabi, og er skrevet på gresk. 3. Makkabeerbok skildrer to episoder av jødenes kamp mot hellenistiske herskere, og er skrevet på gresk i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. 4. Makkabeerbok er et filosofisk verk, skrevet av en jøde, på gresk, i samme tidsrom.

På denne tiden begynte de jødiske lærde også å oversette de jødiske hellige tekstene til talespråket arameisk. De tidligste bevarte tekstene fra en slik oversettelse (Targum) stammer fra 2. århundre fvt., og ble funnet sammen med Dødehavsrullene.

Dødehavsrullene er gamle jødiske tekster som ble gjemt i huler i Qumran, i Juda ørken, i forbindelse med romernes beleiring av Jerusalem mot slutten av den romersk-jødiske krig (66–70 evt.) De første ble funnet av beduiner i 1946/47, men det var bare begynnelsen. Både beduiner og arkeologer fant etter hvert mange flere huler som inneholdt fragmenter av gamle dokumenter.

Til sammen er det funnet mange tusen små og store fragmenter og flere større tekstruller. Samlingen består av skrifter av forskjellig karakter, både bibeltekster, pseudoepigrafer og sekteriske tekster. De er skrevet på både hebraisk, arameisk og gresk. Tekstene har sin opprinnelse i vidt forskjellige perioder. Bibeltekstene omfatter alle tekstene som senere inngikk i Den hebraiske bibelen (unntatt Esters bok).

Det dreier seg om bibelmanuskripter som er rundt 1000 år eldre enn de til da kjente manuskriptene. De nyoppdagede tekstene viste seg å ha en nesten forbløffende likhet med de tekstene vi kjenner, tross små forskjeller og flere mindre variasjoner. Best bevart er den nesten fullstendig bevarte Jesaja-rullen, som uten problemer kan leses av alle hebraiskkyndige i dag. Den er utstilt i museet Shrine of the Book, i Jerusalem.

De ikke-bibelske tekstene omfatter jødisk religiøs litteratur fra det andre tempelets tid, både hymner, bønner, eksegetiske og pseudoepigrafiske tekster. Noen var kjent fra før – andre ikke. De er derfor av stor interesse for studiet av jødiske retninger i de siste århundrene før tempelets fall (i år 70 evt.) og tempelkultens opphør.

I den etterbibelske tiden ble det gamle språket videreutviklet til det såkalte mellomhebraisk, som ble benyttet av rabbinernes i deres litterære verker. Den første samlingen av rabbinske hellige skrifter, etter kanoniseringen av Den hebraiske bibelen (Tanakh), er Mishna, som ble ferdig redigert rundt 200 evt.

• jødisk litteratur
• Det gamle Israel
• Religion i det gamle Israel
• bibelkritikk
• Dødehavsrullene
• Makkabeerbøkene

• Barstad, Hans M. Det gamle testamente. En innføring. Oslo, Dynamis 1993.
• Brenner, Athalya; Dijk-Hemmes, Fokkelin: On Genedering Texts. Female and Male Voices in the Hebrew Bible. E. Brill, Leiden, New York. Köln 1993.
• Cohn-Sherbok: The Hebrew Bible. London 1996.
• Dever, William G.: What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know It? Grand Rapids, 2001.
• Elgvin, Torleif (red.) Dødehavsrullene, i serien Verdens hellige tekster. Bokklubbene 200
• Kugel, James L.: The Great Poems of the Bible. New York 1999.