Kongen (farao)
Ordet "farao" stammer fra det egyptiske per-'a, som var en betegnelse på kongens palass. Da grekerne opprettet handelsstasjoner i Egypt på 500-tallet f.v.t., adopterte de begrepet som en referanse til kongehuset, og gjennom gresk har det videre blitt overlevert til oss som "farao". I dag brukes begrepet om de gammelegyptisk konger.
Kongen eller farao stod som garantist for det egyptiske rikets fremgang og velstand. Han legemliggjorde gudenes nærvær på Jorden, og var garantist for verdensordningen (Ma'at). I teorien var kongen den eneste som kunne kommunisere direkte med gudene, men i praksis ble denne funksjonen delegert til prestene i templene.
Kongen var ikke bare utvalgt av guddommen, men var selv gud i kraft av sitt embete. Mens han var i live ble han identifisert med guden Horus, og etter sin død ble han identifisert med Horus sin far Osiris, kongen over de døde i Underverdenen. Ved å lede begravelsesritualet for den gamle kongen, legitimerte tronearvingen sin rolle som den nye Horus, enten han var kongesønn eller ikke.
Vektlegging av kongens guddommelighet varierte fra epoke til epoke i den egyptiske historien, gjerne i takt med statsmaktens suksess. Under Det gamle riket (ca. 2543-2120 f.v.t) var kongens autoritet på sitt høyeste. En tørkeperiode som resulterte i flere år med sviktende Nilflommer, dårlige avlinger og en påfølgende sultkatastrofe ble slutten på denne storhetstiden. Kongemakten kollapset, og landet ble igjen delt opp i småkongedømmer styrt av lokale prinser. Under Mentuhotep II (ca. 2009-1959 f.v.t.) ble riket ble igjen samlet og resulterte i en ny storhetstid, Det midtre riket (ca. 1980-1760), men disse kongene kunne fortsatt ikke påberope seg guddommelighet i samme grad som sine forgjengere. Mot midten av det 18. dynasti (ca. 1539-1292), etter at de egyptiske kongene hadde lagt under seg et stort imperium og landet blomstret som aldri før, nådde kongens status og guddommelighet igjen et toppunkt. Gleden ble imidlertidig kortvarig, da kjetterkongen Akhenaten (ca. 1353-36) gjennom sin religiøse revolusjon og neglisjering av imperiet påny kastet kongedømmet ut i krise.
Det synlige uttrykk for ettertiden for kongens unike posisjon er de mektige gravanleggene, f.eks. gravene i Abydos for kongene i Tidlig dynastisk tid, pyramidene i Det gamle riket og Kongenes dal i Det nye riket.
Presteskapet
Fra gammelt av ble prestelige tjenester utført som en bifunksjon, og prestenes makt var begrenset. Da Egypt fra det 18. dynasti utviklet seg til en økonomisk og politisk stormakt, skjedde det en voldsom økning i tempelbyggingen, og det fulltidsansatte presteskapet, som mottok sine inntekter fra templene, utviklet seg etter hvert til en egen samfunnsklasse. Under ramessidene stod prestene, sammen med høytstående offiserer, på høyden av sin makt og holdt det mektige byråkratiet i sjakk. Templene var landeiere, hadde skoler og verksteder og utgjorde en betydelig del av økonomien. Gjennom en lang periode var mesteparten av jorden omtrent likt fordelt mellom kongen, de landeiende klasser og templene. Sammen med byråkratene (herunder høyere offiserer) var det prestene som kunne lese og skrive. Lederen for det lokale presteskap, øverstepresten, var en mektig person, særlig ved de store kultsentrene for gudene Amon i Theben (Luxor), Ptah i Memfis, Re i Heliopolis og Thot i Hermopolis (el-Ashmunein). Prestene fortsatte å yte stor innflytelse også senere, særlig i gresk-romersk tid. Da kongemakten var blitt kraftig svekket, ble prestene de egentlige kulturbærere i landet. Totalt sett stod de i denne perioden på høyden av sin makt, noe som gav greske besøkende et feilaktig inntrykk og førte til myten om Egypt som «et land styrt av prester».
Administrativ inndeling
Egypt var fra gammelt av inndelt i administrative distrikter, såkalte nomer, styrt av en nomark. Selv om nomene går tilbake til tidlig dynastisk tid, ble det endelige antall for Øvre Egypt (22) først fastsatt i det 5. dynasti. Når det gjelder Nedre Egypt, ble det endelige antall distrikter (20) endelig utformet først i gresk-romersk tid.
Forsvar
Egypts relativt isolerte beliggenhet sikret landet en viss trygghet mot utenlandske inntrengere. Den egyptiske sivilisasjonens overlegenhet førte til at heller ikke sporadiske forsøk på å trenge inn i landet av stammer som holdt til i ørkenområdet på begge sider av Nilen, utgjorde noen trussel i det lange løp. I Det gamle riket bestod hæren av menn som ble utskrevet for å hjelpe de regulære soldatene når det var behov for det, men som etterpå vendte tilbake til sine sivile sysler.
I 1. mellomperiode endret bildet seg drastisk, og det oppstod et behov for mer permanente, militære enheter. Lokale herskere opprettet en rekke småhærer, og utenlandske leietropper ble tatt i bruk. I Det midtre riket var hærvesenet godt utbygd (vesentlig infanteri, men også marine), og ble støttet av lokale tropper når det var behov for det. Fra det 12. dynasti av trengte egypterne inn i Nubia og etablerte militære installasjoner.
Det var først i det 18. dynasti, da Egypt meldte seg på den internasjonale storpolitiske arenaen i kampen om overherredømmet i Syria og Palestina, at behovet for en organisert hær virkelig gjorde seg gjeldende. Hæren utviklet avanserte våpen, vognavdelinger og organiserte infanteriet i kompanier på 250 mann. Strategi og taktikk spilte en stadig større rolle. Med hærens voksende makt fikk høyere offiserer politisk betydning. Fra slutten av Det nye riket tid bestod hæren hovedsakelig av utenlandske leiesoldater, særlig fra Nubia og Libya. Følgende våpen er kjent: bue, skjold, spyd, kølle, stridsøks, krumsabel, klubbe, dolk, stokk, kastespyd.