Kjønnsroller
Det gikk et markert skille mellom kvinnesfæren og mannssfæren i Det gamle Egypt. Mens mannen var sosialt aktiv i det offentlige liv, førte svangerskap, fødsel og ansvar for omsorgs- og oppdragelsesfunksjoner til at kvinnens område hovedsakelig var hjemmet.
Kvinnen var høyt ansett og respektert og hadde en langt friere stilling enn det som var vanlig i antikken (kildene refererer for det meste til overklassen). Fra Det midtre rikets tid betegnes de gifte kvinnene med ærestittelen «Husets herskerinne». Kvinnen var en juridisk person, kunne ha egen formue og eiendom, arve, og testamentere egne eiendeler til hvem hun ville. Ved skilsmisse var kvinnen sikret økonomisk støtte gjennom ektepakten. Ettersom skilsmisser ikke var sjeldne og levealderen lav (ca. 20 år), kunne det forekomme hyppige eiendomsoverdragelser og kompliserte arveoppgjør. En kvinne kunne bli enke (og en mann enkemann) flere ganger. Selv om hun prinsipielt var juridisk likestilt med ektemannen, var det likevel aldri tale om noen full likestilling på alle punkter. Arv gikk vanligvis fra faren til barna, og vergefunksjonen lå hos faren.
En kjenner svært få eksempler på at kvinner kunne lese og skrive, noe som var en forutsetning for stillinger i administrasjonen. Noen kvinner hadde oppgaver utenfor hjemmet. De kunne være prester eller leger, men en kjenner også til at kvinner var tilknyttet f.eks. veverier. Arbeid på jorden ble forestått bare av kvinner fra de laveststående familiene. Som kongens hustru og kongemor hadde dronningen en høy status. En markant kvinneskikkelse var Amenhotep 4s hustru Nefertiti. Det fantes også kvinnelige monarker.
Den mannlige egypter var, slik han selv så det, familiekjær, og barn, hustru og familie spiller en viktig rolle. I det hinsidige ønsket mannen å gjenforenes med familien. At også kvinnen levde videre i dødsriket, er nok et tegn på hennes anerkjennelse.
Det var svært vanlig at en sønn fulgte sin fars yrkesvalg. Etter hvert utviklet dette seg nesten til et kastesystem som, ihvertfall når det gjaldt enkelte ledende stillinger, brøt med et annet egyptisk prinsipp om at det skulle legges vekt på dyktighet fremfor familietilhørighet.
Familien
Familien spilte en religiøs rolle og var bl.a. ansvarlig for seremoniene i forbindelse med feiringen av de døde. All eiendom tilhørte familien. Den vanligste familieform var kjernefamilien, og denne hadde stor betydning som samfunnsbevarende enhet. Familien var datidens trygdesystem og tok seg av alle syke, gamle og ubemidlede. Kildene opplyser lite om ekteskapsinngåelse og (eventuell) forlovelse. Ingen kontrakter er bevart. Mye tyder likevel på stor selvstendighet og valg fra partenes side, mer enn familiearrangerte ekteskap. Dette svarer til det «individualistiske» draget i det gammelegyptiske samfunnet. Ekteskap, som var sterkt oppmuntret og ble sett på som det naturlige, var både matrilokale og patrilokale. De fleste egyptere var monogame, og utroskap ble sett på som en meget alvorlig sak (for begge parter). Par kunne leve sammen både som «samboere» og som «gifte», noe som gav ulik juridisk status.
Med lav gjennomsnittlig levealder ble fruktbarhet og avkom viktig. Landbruket var arbeidsintensivt, og i de landeiende familier var det viktig å bringe familielinjen videre. Erotiske scener fra gravdekorasjoner og litterære kilder viser at egypterne ikke bare knyttet seksuallivet til forplantningsfunksjoner, men at nytelsesaspektet kunne være fremtredende. I senere tider finnes innslag av bluferdighet. Medisinske tekster omhandler obstetrikk, abort, befruktningshindrende og fertilitetsfremmende midler og fødselsprognoser.
Seksualiteten hadde også religiøse dimensjoner i det den var forbundet med skapelsen og også var viktig for gjenfødelse i det hinsidige.
Dagligliv
Vårt kjennskap til dagliglivet i Det gamle Egypt stammer i første rekke fra malerier og relieffer i gravene, men også fra tekster. Selv om bare de øverste lag av folket ble gravlagt i de monumentale gravanleggene, ble den jevne mann og kvinne ofte avbildet i sine daglige sysler som en del av bakgrunnen. Det er gjort rike redskapsfunn i gravene. I tillegg gir litterære og administrative tekster opplysninger om folks dagligliv.
De rikt illustrerte kildene viser i første rekke jordbruksscener (korn- og vinproduksjon), gjeterliv, dyrehold, jakt og fiske. Videre er en lang rekke håndverkere avbildet (snekkere, båtbyggere, gullsmeder, metallsmeder, lærarbeidere, repslagere, murere, steinhoggere, slaktere, bakere, ølbryggere). Mange av illustrasjonene oppviser forbausende avanserte teknikker. Flere scener fremstiller dansere, musikere, spill og underholdning. En lang rekke ulike instrumenter er kjent. En kan følge endringer i motebildet, og i bruk av smykker og kosmetikk. Når det gjelder den vanlige husholdning i hjemmene, er kildene for utilstrekkelige til at det kan dannes noe godt bilde.
Slaver
I egentlig forstand fantes ikke i Det gamle Egypt. Tilsynelatende kunne mennesker eies, selges, arves, leies ut og settes fri, men da de samme menneskene kunne ha eiendom som de selv bestemte over, ansette arbeidere og gifte seg med frie kvinner, er det mer tale om en type livegenskap enn om slaveri i egentlig forstand. Noen av de ufrie var egyptere, men de fleste var utenlandske krigsfanger. De livegne utførte forskjellige typer arbeid på jorden, i husholdningen og i ulike former for industriell virksomhet, men de har ikke utgjort noen betydningsfull del av det økonomiske systemet.