litteratur i Det gamle Egypt

Den eldste egyptiske litteraturen stammer fra Det gamle riket (ca. 2543–2120 fvt.). Denne litteraturen består av korte selvbiografiske tekster av embetsmenn ved det kongelige hoffet, som for eksempel selvbiografien til Harkhuf fra det 6. dynasti (ca. 2305–2118 fvt.), som var guvernør i Sør-Egypt og ledet fire ekspedisjoner til Nubia. Pedagogiske tekster og visdomstekster som Hardjedefs lære fra det 4. dynasti (ca. 2543–2436 fvt.) og Ptahhoteps lære igjen fra det 6. dynasti er blant de første uttrykksformer av hva som senere skulle bli en meget populær litterær sjanger både i Egypt og i hele det gamle Midtøsten.

Religiøse tekster opptar en betydelig plass i den gammelegyptiske litteraturen. De mest kjente religiøse tekstene fra denne tiden er de såkalte pyramidetekster. Pyramidetekstene består av formularer som ble resitert ved kongelige begravelser. De første nedskrevne pyramidetekster vi kjenner til dateres til det 5. dynasti (ca. 2435–2306 fvt.) og er innrisset i farao Unas' pyramide i Saqqara. Disse kongelige gravtekstene skulle virke som veiledere for den døde farao og sikre hans ferd i dødsriket. Tekstenes stil og form tyder på at de hviler på en eldre muntlig litterær tradisjon som antagelig går tilbake til predynastisk tid.

I Den første overgangsperioden (ca. 2118–1980 fvt.) ble Egypt delt i flere små herredømmer, som ble organisert i et slags føydalt system. Litteraturen fra denne perioden viser den sosiale uroen som hersket i landet. Selvbiografiene og pedagogiske tekster, som for eksempel Læren til prins Merikara, er preget av en sterkt moraliserende tone som viser en ny forståelse av fyrstenes samfunnsrolle. Ifølge tekstene som er funnet, er fyrstene blitt mer opptatt av rettferdighet og er nå mer engasjert i samfunnsspørsmål enn de var i Det gamle riket. Denne utviklingen fikk en betydelig innflytelse på litteraturen i den neste perioden.

Mellomriket (ca. 1980–1760 fvt.) regnes for å være den egyptiske litteraturens klassiske periode, og tekstenes språkform og innhold ble kopiert og etterlignet i ettertiden. Som i de foregående periodene er selvbiografier, visdomstekster og pedagogiske tekster hvor etiske og samfunnsrelaterte problemer behandles, fortsatt ganske populære. I mellomriket preges denne type litteratur ofte av en profetisk tone, som for eksempel i Nefertis profetier og Ipuwers advarsler. I denne kategorien finner vi kongelige læretekster som Kong Amenemhet 1s lære til sin sønn Senussert 1. Disse tekstene lyder som et slags testament fra den aldrende konge til sin arvtager og består av en samling råd om hvordan en konge bør oppføre seg.

I samme kategori finner vi nå ironiske tekster som kritiserer datidens sosiale forhold, for eksempel Den veltalende bonden og Satiren over yrkene. Litteraturen i mellomriket er generelt mer reflektert enn før. Eksistensielle problemer som meningen med livet diskuteres offentlig, for eksempel i Den livstrettes tale med sin Ba og de ulike versjoner av Harpespillerens sang. Fra mellomriket har vi også hymner til ære for kongen og for gudene. Forandringene i kongebegrepet og populariseringen av begravelsesritualene åpnet for utviklingen av de såkalte kistetekster som ble malt på mumiekister. Kistetekstene fortsetter tradisjonen fra pyramidetekstene, men nå kunne flere nyttiggjøre seg de opprinnelig kongelige tekstene. Kistetekstene er delt i flere kapitler og hvert kapittel har en tittel eller en innledende setning som vanligvis ble skrevet i rødt.

En ny litteratursjanger fra denne perioden er eventyr og historiske fortellinger som ofte tar sitt utgangspunkt i den urolige overgangstiden etter Det gamle riket. Historien om Sinuhe er det mest kjente eksempelet i denne nye typen litteratur. Den er skrevet i første person og forteller om Sinuhe som flyktet fra Egypt til Palestina fordi han var innblandet i drapet på den egyptiske kongen. I Palestina oppholdt han seg i mange år blant beduinene for å unngå den nye faraos vrede. Men til tross for det gode liv som Sinuhe levde i eksil, drømte han om å vende tilbake til Egypt og å bli begravd i hjemlandet. Historien slutter med at Sinuhe blir tilgitt og får sitt ønske oppfylt. Et annet eventyr som synes å ha vært meget populært er Den skipbrudne sjømann, hvor en mann beskriver sitt møte med en kjempeslange på en innbilt øy. Denne historien regnes for å være en av de første beretninger om en opplevelse som religionshistorikerne kaller mystikk.

Den andre overgangsperioden (ca. 1759–1539 fvt.), også kjent som Hyksos-tiden, ble regnet som lite ærerik av de gamle egypterne. Da hersket et fremmed folk over Egypt, og det ble aldri glemt i den gammelegyptiske felles erindring. Dette kommer særlig tydelig fram i den politiske litteraturen og i hyllingsoder til faraoer i Det nye riket frem til slutten av den faraoiske tiden. Et eksempel på denne politiske litteraturen er farao Hatshepsuts dikt til ære for sin «far» solguden Amon og Pentweres dikt til ære for Ramses 2 og slaget ved Kadesh i Syria.

Det nye riket (ca. 1550–1069 fvt.) regnes for å være det gamle Egypts gylne epoke. Kongene bygde et stort imperium og det var mye kontakt og utveksling med land i området. Litteraturen preges av en ny strøm av universalistisk tenkning som blir særlig tydelig i den religiøse litteraturen. I religiøse tekster fremstår egyptiske guder som universelle guder, og alle guder er betraktet som aspekter av solguden. De nye ideene ble skrevet i form av hyllingsoder. De to best kjente er brødrene Suti og Hors ode til ære for solguden og farao Akhenatens solhymne. Antagelig hadde faraoen selv skrevet denne hymnen under den religiøse reformasjon som han ledet.

Akhenatens solhymne ble skrevet i et språk nær datidens talespråk. Den sammenlignes ofte med den senere salme 104 i Det gamle testamentet. Etter Akhenatens tid og frem til 500-tallet fvt. ble folkemålet brukt i litteratur og i andre dokumenter. Dette språket er kjent som senegyptisk. Det klassiske språket (mellomegyptisk) med senegyptiske innslag ble bare brukt i offisielle inskripsjoner på monumenter. Myten om den farlige gudinnen, også kalt Ødeleggelsen av menneskeheten, er blant de mest kjente religiøse tekster fra Det nye riket. Den religiøse litteraturen fra denne perioden viser en dyp personlig religiøsitet blant folk i alle samfunnsklasser. Den nye religiøsitet understreker egenskaper som ærverdighet, beskjedenhet, ro og individualisme. Amenopes lære er et kjent eksempel på den typen lære- og visdomstekster. Deler av kapitlene 22 og 23 i Salomos ordspråk er nøyaktige gjengivelser av denne læren.

Tradisjonen med å gi de døde beskyttende tekster ble opprettholdt ved at man la ned påskrevne papyruser i kistene. De ble plassert ved siden av mumien i kisten og består av formler som skulle beskytte den avdøde i dødsriket. De ble skrevet både i kursive hieroglyfer og i hieratisk skrift, og ble utsmykket med billedvignetter. Disse tekstene kalles med en fellesbetegnelse dødeboken.

I den ikke-religiøse litteraturen finner vi selvbiografier, som den til generalen Ahmose sønn til Abana, reisebeskrivelser som Wenamuns rapport, eventyr og moralske fortellinger som Historien om Sannheten og Løgnen, Den fordømte prinsen og De to brødrene.

Nye sjangere i den egyptiske litteraturen fra denne perioden er skoletekster og dikt. Skoletekster ble skrevet ned på papyrus og brukt som bøker for skoleelever. Ulike typer tekster og administrative dokumenter er samlet i disse «bøkene». Den andre sjangeren er dikt, spesielt kjærlighetsdikt, som tidligere ble sunget og resitert og nå ble skrevet ned. Fagfolk i dag betrakter de mange private brev som har overlevd som en del av den gammelegyptiske litteraturen. I det gamle Egypt var dette private dokumenter som ikke ble vurdert som litteratur. Mange av brevene ble skrevet av kvinner.

I sen-dynastisk tid (722–332 fvt.) ble Egypt dominert av mange fremmede herskere, blant andre nubiere, libyere, persere og grekere. Det som særlig kjennetegner litteraturen fra denne tiden, er idylliseringen av fortiden og den gylne tiden. Språket er svært selektivt og etterligner ofte det klassiske språket fra mellomriket. I mange tilfeller er den gresk-hellenistiske innflytelsen tydelig i litteraturen. Fra denne perioden har vi hyllingsdikt til kongen, som for eksempel farao Piyes minnestein, og hymner til gudenes ære, som Shabaka-steinen, og mytologiske fortellinger, som for eksempel myten om Isis og Osiris.

Den politiske litteraturen er preget av en profetisk tone, hvor det forkynnes at en ekte egyptisk konge vil reise seg mot den utenlandske herskeren og befri sitt folk, som i Den demotiske kronikken. Lære- og visdomstekster er fortsatt en populær sjanger, blant annet Ankhsheshonqs lære og ordspråk i papyrus Insinger. Eventyr og fabler som bruker en blanding av allegorier og mytologi er også svært populære. De er lengre og handlingene er mer innvinklede enn før, samtidig som dyreskikkelser er mer fremtredende, for eksempel i Setne Khaemwase-syklusen. Selvbiografiene er ofte skrevet som lamentasjoner. De er mer sørgeskrifter over den forgangne tid og dødens urettferdighet enn rene biografiske skildringer, for eksempel Petosiris-syklusen. Religiøsitet, fatalisme og pessimisme preger den senegyptiske litteraturen. Filosofien er at ingen kan flykte fra sin skjebne, og tonen er «nyt dagen». Ingen kjærlighetsdikt eller skolebøker er funnet fra denne tiden.

Fra slutten av 300-tallet evt. gikk egypterne over til å bruke koptisk som sitt skriftspråk, og en ny periode i den egyptiske litteraturen begynte. Se koptisk litteratur.

• Det gamle Egypt
• religion i Det gamle Egypt
• språk og litteratur i Det gamle Egypt
• Den egyptiske dødeboken