Faktaboks

Offisielt navn
Imperium Romanum (latin), Basileia Rhōmaiōn (gresk)
Norsk navn
Bysants, Det bysantinske rike, Det østromerske rike
Også kjent som

engelsk Byzantine Empire, Byzantium

Romania

Etymologi

Moderne navn på riket etter byen Byzantium (Bysants).

Hovedstad
Konstantinopel (nå Istanbul)
Statsform
keiserdømme
Offisielt/offisielle språk
gresk, latin
Religion
ortodoks kristendom, minoriteter av jøder og muslimer
Valuta
solidus, denar
Justinian

En av Det bysantinske rikets største herskerskikkelser, Justinian 1 (527−565), slik han lot seg fremstille i en mosaikk i kirken San Vitale i Ravenna. Han er sentralt plassert blant sitt presteskap med glorie rundt hodet som en helgen; bakgrunnen er av gullmosaikk slik at alle figurene synes å sveve i en overjordisk stråleglans. Soldatenes skjold er prydet med Kristusmonogrammet.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Madonna i mosaikk

Madonna, mosaikk fra 1300-tallet. Det bysantinske museum, Athen.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Bysants var et keiserrike i senantikken og middelalderen som utviklet seg fra de østlige delene av Romerriket. Historikere setter starten på riket til ulike tidspunkt, men Konstantin den stores nygrunnleggelse av den gamle byen Bysants som Konstantinopel, i samtiden ofte omtalt som «Nye Roma», i 330 evt., var av avgjørende betydning.

På sitt største omfattet riket store deler av det nåværende Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og deler av det vestlige Asia. Det bysantinske riket kjennetegnes gjerne ved sin sterke kristne religiøse identitet, der keiseren og patriarken var de to mektigste skikkelsene. Kristendommen, slik den utviklet seg i det bysantinske riket, kjenner vi i dag som ortodoks kristendom.

Det bysantinske riket ble oppløst da Konstantinopel ble erobret av osmanene og inkludert i Det osmanske riket i 1453.

Navnet

Navnet Bysants eller Det bysantinske riket er etter byen Bysants, som ble gjort til rikets hovedstad i 330 under navnet Konstantinopel.

Bysants, Det bysantinske riket eller Det østromerske riket er moderne navn på den østlige delen av Romerriket. Disse betegnelsene var ikke i bruk mens riket eksisterte. I samtiden ble Romerriket eller Romania brukt, og innbyggerne kalte seg for romere.

Historie

Kalk fra Det bysantinske riket

Kalk fra 1000-tallet. San Marco, Venezia. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB scanpix.
Det bysantiske rike
Det bysantinske riket og dets nabostater i 565. Kartet viser også rikets utstrekning på slutten av 800-tallet. Kypros var et bysantinsk/arabisk kondominium.
Det bysantiske rike
Av /Store norske leksikon.

Det bysantinske riket utviklet seg fra den østlige delen av Romerriket. Opprettelsen av en østlig hovedstad i Konstantinopel skulle lette administrasjonen i det store romerske imperiet. Delingen i øst og vest ble gjennomført av keiser Diokletian på slutten av 200-tallet. Dette «annet» og kristne Roma viser Østens betydning i rikssammenheng og gav samtidig pavedømmet en selvstendig stilling overfor keisermakten, til tross for at herskeren i Konstantinopel frem til 395 ofte var enekeiser (i årene 330–337, 351–364 og 392–395).

Etter 395 hadde de to riksdelene aldri mer felles keiser, og den siste keiseren i vest ble avsatt i 476. I de første hundreårene var den romerske innflytelsen dominerende, latin fortsatte for eksempel å være administrasjonsspråk, og riket blir ofte kalt Det østromerske riket. Under keiser Heraklios (610–641) tapte riket Syria, Egypt, Nord-Afrika, Spania og det meste av Italia, gresk ble eneste administrasjonsspråk, og den egentlige bysantinske perioden begynte da.

Etter at Konstantinopel ble erobret og plyndret under det fjerde korstog i 1204, ble riket delt og redusert. Det bysantinske riket gikk endelig til grunne da Konstantinopel ble erobret av osmanene i 1453.

Fra senantikken til tidlig middelalder 395–641

Hagia Sofia

Interiør fra Hagia Sofia i Istanbul. Denne kirken, som var den ortodokse kristenhets hovedkirke til Konstantinopels fall i 1453, ble tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos og oppført i 532–537. Kirken med den veldige kuppelen kom til å danne mønster for en rekke kirker og senere moskeer. Den var moské i perioden 1453–1934, deretter museum. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Det bysantinske riket (kunst) (diptykon)

Detalj av diptykon i elfenben fra 500-tallet. Museo del Castello, Milano.

Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Den romerske keisermakten hadde fortsatt universelle ambisjoner i 395 da Theodosius den store delte riket mellom sønnene Arcadius i Konstantinopel og Honorius i vest (med hovedstad i Ravenna fra cirka år 400). Meningen var opprinnelig bare å oppnå en hensiktsmessig deling av forvaltningen, men skillet ble etter hvert permanent.

Theodosius 2 (408–450) hadde en tid ambisjoner om å gjenopprette riksenheten, men germanerne truet Italia, og den nye keiseren valgte å konsentrere seg om å organisere Østriket og sikre fred med sasanidene i Iran. Da Det vestromerske riket falt for germanerne i 476, ble keiseren i Konstantinopel den eneste i kristenheten – en posisjon han hadde til 800, da Karl 1 den store lot seg krone i Roma og dermed noe la grunnlaget for det som skulle bli til Det tysk-romerske riket.

Den viktigste keiseren i Det bysantinske rikets første 250 år var Justinian 1 (527–565). Han førte en bevisst politikk for å gjenerobre områdene romerne hadde styrt over da riket var på sitt største. Feltherrene Belisarios og Narses erobret Italia, store områder i Nord-Afrika og langs kysten av Spania.

De siste tradisjonelle templene og de filosofiske skolene, blant annet det berømte Akademiet i Athen, ble stengt i 529. Justinian forsøkte å legge kirken under keisermakten og påtvinge de ulike retningene kompromisser. Dette førte til mistenksomhet i vest og sterk uvilje i de østlige provinsene, blant annet fra nestorianerne i Syria og monofysittene i Armenia og miafysittene i Egypt. Samtidig ble den ortodokse kristendommens konsolidert i perioden.

Justinian gjennomførte en forvaltningsreform, utgav en stor lovsamling, Corpus juris civilis, og satte i gang store byggearbeider, ikke minst kirker (Hagia Sofia i hovedstaden og San Vitale i Ravenna) og festninger. Bysantinsk kunst hadde sin første storhetstid under Justinian. Han hadde et nært forhold til sin kone, Theodora 1, som deltok aktivt i statsstyret.

For en tid så det ut til at Justinians prosjekt med å gjenskape et samlet Romerriket skulle lykkes, men kraftig klimaforverring etter 536 og den såkalte justinianske pesten som herjet riket på 540-tallet førte til befolkningsnedgang og sammenbrudd i skatteinngangen. Allerede under etterfølgeren Justin 2 (565–578) kom det til store territorielle tap til langobardene i Italia og til bulgarene og andre slaviske stammer på Balkan. Enda alvorligere ble situasjonen i øst, der krigene mot sasanidene ble gjenopptatt i 571.

Heraklios (610–641) gikk seirende ut av kampen mot perserne; Det sasanidiske riket var knust, og i 630 kom han som triumfator tilbake til Konstantinopel. Men også Det bysantinske riket var tappet for krefter, og dette lettet de arabiske stammenes veldige ekspansjon inn i Palestina (634), Syria (636) og Egypt (639–642). Araberne kom også til å true selve Konstantinopel og først etter fem års årvisse beleiringer lyktes det å drive dem bort i 678.

Det helleniserte riket (641–1204)

Fra midten av 600-tallet var store deler av Østriket gått tapt, men til gjengjeld ble rikskjernen fastere organisert. I stedet for felthærer med profesjonelle soldater ble det opprettet militærdistrikter med plassering av troppeavdelinger (tema, flertall temata = oppstilte) på arvelige gårdsbruk. Slik fikk soldatene tilknytning til områdene de skulle forsvare og hæren ble spredd over hele riket. Administrasjonen ble overtatt av de militære kommandantene.

Men først og fremst ble riket gjennomhellenisert: gresk ble riksspråk i stedet for latin, den romerske keisertittelen ble forlatt og den greske kongetittelen basileios antatt. Det bysantinske riket fjernet seg ytterligere fra Vesten, men ble til gjengjeld et østeuropeisk sentrum, og holdt på forestillingen om romertradisjonen i statens organisasjon og ytre politikk. Bysantinerne kalte seg fortsatt for romere og ble omtalt slik av sine naboer.

Gjennom fem hundre år ble riket styrt av vekslende keiserdynastier: Heraklidene, det syriske (isauriske), det frygiske (amoriske), det makedonske og det komnesiske dynastiet var de viktigste (se oversikt over keisere). Riket var under press fra flere kanter. I to århundrer førte bysantinerne stadig krig mot araberne langs en grense som alt i alt lå temmelig fast. På Balkanhalvøya ble det nye bulgarske riket sør for Donau en stadig trussel, som Det bysantinske riket brukte store krefter på å holde i sjakk.

De stadige angrepene på 600- og 700-tallet førte også til kulturell utarming. I denne perioden brøt det også ut en opprivende strid om de religiøse kultbildene, den såkalte billedstriden, som pågikk i perioden 726–843. Den brøt ut for alvor da Leo 3 i 726 forbød billeddyrkelsen, og ikonoklastene (billedstormerne) førte kampen mot ikoner og annen religiøs bildende kunst, for eksempel i mosaikk. På den andre kirkemøtet i Nikea i 787 vant de billedvennlige en delvis seier. En ny kamp mot billeddyrkelsen oppstod under Leo 5 (813–820), men ikke så sterk som tidligere.

Konflikten ble avsluttet under enkekeiserinne Theodora 2 (formynder for Mikael 3 ), da ikonoklasmen ble fordømt på en synode i Konstantinopel i 843. Striden stimulerte på nytt den intellektuelle og litterære aktiviteten. Billedstriden har også ofte trukket oppmerksomheten bort fra den dyktige administrasjon og det vellykkede grenseforsvar under isaurerne.

Innenrikspolitisk var striden også uttrykk for keiserens kamp mot munke- og prestemakt. Utad førte den til konflikt med paven i Roma. Da Det bysantinske riket ikke kunne gi paven vern mot langobardene, ble ikonoklasmen en medvirkende årsak til at pavestolen søkte støtte hos frankerne og dermed vendte seg vestover, og verken gjeninnføringen av billeddyrkelsen eller det nye makedonske dynasti i Det bysantinske riket kunne forhindre at det i 867 kom til midlertidig brudd med pavekirken i Roma.

På 900- og 1000-tallet opplevde riket en ny storhetstid. Keiserne fra det såkalte makedonske dynastiet (som egentlig var fra Armenia) la hele Lilleasia og deler av Syria og Mesopotamia under bysantinsk styre i perioden 867–1056. Bulgaria, Serbia og Russland ble bysantinsk misjonsmark og antok den ortodokse troen. Basileios 2 (976–1025) kuet godseieraristokratiet, erobret i 1018 selve Bulgaria (som lå under Det bysantinske riket i 150 år) og støttet litteratur og kunst. Riket tiltrakk seg også handelsfolk og leiesoldater fra Skandinavia, de såkalte væringene, blant dem de norske kongene Harald Hardråde, som tjente i keiserens livgarde i perioden 1032–1044, og Sigurd Jorsalfar, som besøkte Konstantinopel i 1110.

I tiden like før 1100 kom svakhetstegn til syne. De store godseierne, især i Lilleasia, ble sterke nok til å underkue småbøndene, som fra gammelt av dannet kjernen i keiserens hær. En økonomisk krise undergravde tilliten til rikets myntvesen. Slaviske folk truet stadig grensene ved nedre Donau, og i øst representerte de seldsjukkiske tyrkerne en ny trussel. Etter den seldsjukkiske seieren ved Manzikert i 1071 tapte bysantinerne gradvis kontroll i Lilleasia. Fra 1054 ble splittelsen mellom øst- og vestkirken permanent. De dyktige herskerne av Komnenos-ætten (1057–1059 og 1081–1185) og deres generaler holdt riket oppe, men ble mer avhengige av leietropper og kom derfor i pengevanskeligheter.

På kort sikt var tyrkerne mindre farlige for riket enn de kristne korsfarerne. Alliansen mellom kjøpmannsrepublikken Venezia og Fredrik Barbarossa i 1177 hadde tydelig brodd mot Det bysantinske riket, og det fjerde korstog var et direkte felttog mot Konstantinopel, foretatt på venetiansk initiativ, og kulminerte med at byen ble plyndret i 1204.

Det delte riket (1204–1453)

Det fjerde korstog

Konstantinopel inntas og plyndres av deltakerne i det fjerde korstog i 1204. Korsfarerne avsatte keiseren og la den greske kirken under paven i Roma. Miniatyr fra 1462.

Det fjerde korstog
Av .
Det bysantiske riket
Det bysantinske riket og dets nabostater før korsfarernes erobring av Konstantinopel i 1204. Kartet viser også grensene for det latinske keiserdømmet.
Det bysantiske riket
Av /Store norske leksikon.

Etter erobringen i 1204 ble riket delt i en rekke føydalstater. De viktigste var det latinske keiserdømme i Konstantinopel, to bysantinske etterfølgerstater i Nikea og Trapezunt (i det sistnevnte satte ætlinger av Komnenos-dynastiet seg fast) og despotatet Epirus. I 1261 gjenerobret Mikael 8 Palaiologos Konstantinopel med genovesisk hjelp og grunnla det siste keiserhuset der, men territoriet var sterkt redusert. Romersk-katolske latinerne var fortsatt herrer på Peloponnes (despotatet Mistra), i hertugdømmet Athen og på noen av de greske øyene. Dessuten var de osmanske tyrkerne nå på stadig fremmarsj i Lilleasia.

Fra 1421 av var Det bysantinske riket i permanent krisetilstand: tyrkerne gjorde allerede året etter et forsøk på å ta Konstantinopel, og i 1444 seiret de over en korsfarerhær ved Varna. Dermed strandet det siste vestlige forsøk på å redde Konstantinopel, og byen falt for sultan Mehmet (Muhammed) 2 i 1453. Den siste av palaiologene, Konstantin 11, falt i kamp på murene. Peloponnes ble erobret i 1460 og Trapezunt-riket året etter.

«Det annet Roma» var gått til grunne, men den bysantinske tradisjonen ble opprettholdt av de ortodokse kirkesamfunn. Munken Filofej i Pskov brukte mindre enn 100 år senere i skrifter til storfyrstene i Moskvariket uttrykk som «Moskva – det tredje Roma» og «det hellige Russland»: «to Roma er falt, det tredje består, og et fjerde vil det aldri bli». Ivan den grusomme, som Filofej omtalte som «den eneste kristne hersker», skulle da også snart ta tittelen tsar (caesar). Drømmen om å gjenskape det bysantiske riket, kjent som megali idea, «den store ideen», stod også sterkt i den moderne greske staten på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og var en del av motivasjonen bak det greske felttoget i Lilleasia i årene 1919–1922.

Språk og litteratur

Agii Theodori

Kirken Agii Theodori i Mistras på Peloponnes. Den ble oppført på slutten av 1200-tallet og er et godt eksempel på en tradisjonell bysantinsk korskuppelkirke. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Gresk var riksspråk i Det bysantinske riket fra 600-tallet. Skriftspråket bygde på det greske fellesspråket koine fra hellenistisk tid, men stivnet i et arkaiserende kunstspråk. De andre språkene i det flerspråklige riket, sammen med administrasjons- og kirkespråket, skapte en ny språkramme for middelaldersk gresk.

Den språklige situasjonen ble i stadig økende grad karakterisert av fenomenet «diglossi» (to språk), det vil si en avstand mellom det skriftlige og det muntlige språket – riksspråk og folkespråk. Folkespråket utviklet seg videre fra skriftspråket og resulterte i nygresk. De såkalte akritiske sangene viser at det var en forbindelse mellom de to språkene.

Flere dialekter (for eksempel tsakonisk, pontisk, kypriotisk) som fortsatt brukes, har beholdt flere elementer fra middelaldersk gresk enn fra nygresk.

Bysantinske kloster spilte en viktig rolle i å bevare antikke greske tekster. Mange slike ble først kjent i Vest-Europa i forbindelse med plyndringen i 1204 og den osmanske erobringen i 1453.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Øivind & Tomas Hägg, red.: Hellas og Norge, 1990 («Norge og Bysants»: 117-228), isbn 82-991411-3-3
  • Gregory, Timothy E., A history of Byzantium, Blackwell Publishing, 2010.
  • Kazhdan, Alexander P. (red.), Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
  • Mango, Cyril, red.: The Oxford history of Byzantium, 2002, isbn 0-19-814098-3
  • Norwich, John Julius, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997.
  • Ostrogorsky, George: History of the Byzantine state, 2nd ed., 1968, isbn 0-631-12782-8
  • Shepard, Jonathan, red.: The Cambridge history of the Byzantine Empire : c. 500-1492, 2009, isbn 978-0-521-83231-1
  • Treadgold, Warren T., A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997.

Kommentarer (2)

skrev Oda Jansen

Leo 3 var ikke pave før 69 år etter det her står at han forbød billeddyrkelsen, både om du leser i hans artikkel og om du leser under listen med paver i registeret fra Vatikanet under artikkelen "pave". Er det surret med årstall eller navn her? sliter med å se for meg Leo 3. gjennomføre dette rundt 90 år før hans død med tanke på at det er snakk om 700/800 tallet.
han hadde heller høyst sannsynlig ingen makt stor nok til å gjennomføre ett slikt forbud.

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for kommentar. Det er vi som har gjort en feil og lenka til feil person - det skal være Leo 3, bysantinsk keiser. Feilen er nå retta opp. Takk for hjelpa! Mvh Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg