Den sentralafrikanske republikk

Plassering

KF-bok. begrenset

Den sentralafrikanske republikk, republikk i Afrika, omtrent midt på kontinentet og nord for ekvator. Landet grenser i nord til Tsjad, i øst til Sudan og Sør-Sudan, i sør til DR Kongo og Republikken Kongo og i vest til Kamerun. Landet er uten kystlinje.

Den sentralafrikanske republikk er nesten dobbelt så stor i areal som Norge. Befolkningen er på 5 166 510 innbyggere (2013). Hovedstad er Bangui.

Landet er et av Afrikas fattigste og minst utviklede. Landet har lenge hatt ustabile politiske forhold og var i 2013 preget av en draps- og voldsbølge drevet av muslimske og kristne militser.

Navnet Den sentralafrikanske republikk viser til landets geografiske beliggenhet.

Den sentralafrikanske republikks nasjonalsang er ‘La Renaissance’ (‘Gjenfødelsen’). ’E Zingo’ er sango-versjonen av nasjonalsangen.

Geografi og miljø

Mesteparten av landet utgjør et bakket platåland av grunnfjell som ligger 600-900 meter over havet. Det danner vannskillet mellom elvene Chari med bielver som drenerer landet mot nord, og Oubangui (Ubangi), som drenerer landet mot sør og grenser til DR Kongo og Republikken Kongo.

I nordøst hever terrenget seg til cirka 1400 meter over havet i Bongo-massivet. Høyeste topp er Mont Ngaoui, 1410 meter over havet.

Jordsmonnet består av rød leirjord og lateritt, og er gjennomgående dårlig. I regntiden svulmer elvene opp og de sørøstlige delene av landet blir nærmest utilgjengelige.

Savanne dekker mesteparten av landet. Det er galleriskog langs vassdragene og i den sørlige delen av landet er det tropisk regnskog. Det er påvist cirka 3600 plantearter.

Det er mer enn 200 arter av pattedyr. På savannen lever blant annet bavianer, elefant, løve, bøffel, sjiraff, spiss- og stumpneshorn, hyener, villhund, antilope-arter og vortesvin. I regnskogen finnes blant annet sjimpanse, marekatter, leopard og små antiloper. I elvene lever blant annet flodhest og krokodille.

Av fugler er det registrert mer enn 600 arter, blant annet mange arter av rovfugler og gribber. Det er omkring 189 arter av reptiler, 29 arter av amfibier og tallrike insektarter.

Dyrelivet i Den sentralafrikanske republikk trues av krypskyting; antall elefanter er sterkt redusert og neshornartene har nesten forsvunnet.

Sentralafrikanske republikk har tropisk regnskogsklima og nedbøren faller i to regnperioder i mars-mai og juli-oktober. Nedbøren er størst i de sørlige landsdelene med et årsmaksimum på 1600-1800 millimeter; lenger nord faller cirka 1000 millimeter. Vinteren er svært nedbørfattig og det er da tørketid i den nordlige delen av landet. Middeltemperatur for året er 24–27 oC. Det er liten forskjell på kaldeste og varmeste måned.

Les mer om Den Sentralafrikanske republikks geografi, Klima i Den sentralafrikanske republikk og Plante- og dyreliv i Den sentralafrikanske republikk.

Folk og samfunn

Befolkningen består av mer enn 80 etniske grupper med ulike språk-, kultur- og samfunnsformer. Største folkegruppe er gbaya i øst (33 prosent) og banda i sentrale deler (27 prosent). Størstedelen av befolkningen lever i de vestlige og sørlige delene av landet. Den største byen er hovedstaden Bangui.

Befolkningen er mer enn fordoblet siden uavhengigheten i 1960. Cirka 11 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år er hiv-smittet (FN-tall).

55 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Mer enn 40 prosent av befolkningen er i alderen 0-14 år. Forventet levealder ved fødsel er 52,2 år for kvinner og 46,4 år for menn (2013).

50 prosent av befolkningen er kristne mens islam praktiseres av 15 prosent av befolkningen. 35 prosent av befolkningen dyrker tradisjonelle lokale religioner.

Det offisielle språket er fransk. Sango er hjelpespråk og kjennes av cirka 95 prosent av befolkningen; sango ble nasjonalspråk i 1963 og obligatorisk undervisningsspråk i 1975.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks befolkning

Stat og politikk

Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for 5 år med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen. Nasjonalforsamlingen har 106 medlemmer som velges i allmenne valg for 5 år. Kupp har imidlertid vært den vanligste form for maktoverføring.

Landet er inndelt i 14 administrative prefekturer, to økonomiske prefekturer og en autonom kommune (hovedstaden Bangui). Prefekturene er inndelt i 71 underprefekturer (kommuner).

Verneplikt er etter utvelgelse. Førstegangstjenesten er 24 måneder. Det finnes en hær og et flyvåpen samt paramilitære styrker.

Sentralafrikanske republikk er medlem av blant annet FN, Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union og Cotonou-avtalen.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks politiske system, Den sentralafrikanske republikks forsvar og Den sentralafrikanske republikks internasjonale forbindelser.

Historie

Arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker i Sentralafrikanske republikk i minst 8000 år. Det opprinnelige folket var pygmeer sør i det senere landet, og fra omkring år 1000 f. Kr. innvandret andre folkegrupper. Frem til 1400-tallet flyttet de ulike folkegruppene som i dag bor i Den sentralafrikanske republikk, inn i landet. Til ut på 1500-tallet var området temmelig isolert fra omverdenen. Arabisk slavehandel reduserte befolkningen i landet etter 1850.

Frankrike tok kontroll over mesteparten av området fra 1889, da landet etablerte en post i Bangui. Grev Pierre Savorgnan de Brazza sendte ekspedisjoner til det indre, og i 1891 ble territoriet fransk koloni. Før 1899 var grensene mot andre territorier fastlagt. I 1905 ble området en fransk koloni med navnet Ubangi-Chari.

I 1911 ble den franske kolonien avgitt til Tyskland og innlemmet i den tyske kolonien Kamerun. Området ble gjenerobret av Frankrike under den første verdenskrig. Tidlig på 1900-tallet slo franske tropper ned flere oppstander, der Kongo-Wara-opprøret 1928-31 muligens var det mest omfattende. I 1930-årene ble det startet gruvedrift på diamanter og gull, og flere selskaper fikk monopol på store områder med bomullsproduksjon. I september 1940 tok pro-gaullistiske franske offiserer kontroll over Ubangi-Chari.

I 1946 ble kolonien et oversjøisk territorium og valgte Barthèlemy Boganda til det franske parlament. Han ledet bevegelsen for uavhengighet som førte til opprettelsen av Den sentralafrikanske republikk – en uavhengig republikk innen Det franske samveldet – i 1958. Boganda omkom i en mystisk flyulykke og David Dacko ble landets første president ved selvstendigheten i 1960.

Jean-Bèdel Bokassa ledet et vellykket militærkupp i 1965. Han styrte eneveldig og lot seg utrope til keiser på livstid i 1976 samtidig med at han ga landet navnet Sentralafrikanske keiserrike. Bokassas deltagelse i massakren på cirka 100 skolebarn i 1979 førte til fransk intervensjon for avsettelse av keiser Bokassa 1. Et kupp samme år gjeninnsatte Dacko og landet fikk tilbake sitt opprinnelige navn. General Andrè Kolingba styrtet Dacko i et nytt kupp i 1981.

Det var stor motstand mot militærstyret, og etter en grunnlovsendring som innførte et flerpartisystem, vant Ange-Félix Patassé presidentvalget i 1993. Politisk uro i andre halvdel av 1990-årene førte til internasjonal militær intervensjon. Ved en overenskomst i 1997 ble det dannet en samlingsregjering og en flernasjonal afrikansk fredsstyrke.

Etter et mislykket kuppforsøk i 2001 grep general Francois Bozizé makten året etter; han ble valgt til president ved frie valg i 2005.

En ny type konflikt oppsto i 2006 med et opprør nord i landet knyttet til konfliktene i Sudan og Tsjad. Opprørerne tok kontroll over flere byer i nord og franske styrker ble i 2007 engasjert i kampen mot opprørerne. Bozizé ble gjenvalgt i 2011 i et valg mange mente var preget av fusk. I november 2012 tok en opprørsgruppe over byer i nord og sentrale deler av landet. En fredsavtale i januar 2013 førte til maktdeling. Avtalen ble senere brutt, Bozizé flyktet fra landet og Michel Djotodia ble president, men mange opprørere nektet å nedlegge våpnene. I november 2013 advarte FN om at landet var på randen av folkemord, og flere hundre mennesker ble drept av muslimske og kristne militser. Frankrike og Den afrikanske union sendte tropper til landet i et forsøk på å roe forholdene. Siden franske styrker rykket inn i Bangui 5. desember ble i løpet av to uker 600 sivile drept og 159 000 drevet på flukt. 

Den 10. januar 2014 ble Michel Djotodia tvunget til å gå av som president. 10 dager senere ble tidligere ordfører i Bangui, Catherine Samba-Panza valgt som midlertidig president i landet. Hun ble landets første kvinnelige president siden uavhengigheten i 1960. 25. januar ble André Nzapayeké midlertidig statsminister.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks historie.

Økonomi og næringsliv

Cirka 80 prosent av befolkningen lever av jordbruk som for det meste går til lokalt konsum. Det er begrenset eksport av jordbruksprodukter siden landet ikke er selvforsynt og må importere matvarer. De viktigste vekstene er bomull, hirse, mais, jordnøtter, ris og kaffe. Kjøttproduksjonen er beskjeden. Skogene er lite utnyttet; tømmer står for omkring 10 prosent av den samlede eksportverdien.

Det er store mineralforekomster med hovedvekt på diamanter særlig i vest og sørvest; diamanter er landets viktigste eksportprodukt og står for 40-55 prosent av eksportinntektene. Det utvinnes også gull, uran, jernmalm, kobber og tinn.

Industrien er lite utviklet og er mest småvareindustri innen trevarer og tekstiler. Mangelfull tilgang på energi hemmer industrien.

Frankrike er største handelspartner. Den sentralafrikanske republikk har en negativ handelsbalanse med utlandet.

Les mer om Økonomi og næringsliv i Den sentralafrikanske republikk og Mynt, mål og vekt i Den sentralafrikanske republikk.

Kunnskap og kultur

Det er gratis og obligatorisk skolegang i aldersgruppen 6–14 år. Videregående skole er todelt, 4 + 3 år. Det er 2 universiteter, begge i Bangui. 49 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter.

Det er 5 dagsaviser; opplagene er små. Det er ett statlig radio- og fjernsynsselskap og lokale radiostasjoner.

Dikteren og romanforfatteren Pierre Makombo Bamboté var i 1962 den første sentralafrikanske forfatter som fikk utgitt arbeider; best kjent er romanen ‘Prinsesse Mandapu’. En annen fremstående forfatter er Étienne Goyémidé med romanen ‘Le Silence de la Forêt’ om pygmeenes liv. To andre kjente forfattere er Blaise N’Djehoya og Cyriaque Yavoucko.

Sentralafrikanske republikk er kjent for tidlig bergkunst og moderne brukskunst.

Folkemusikken utgår fra de ulike folkegruppene. Vokalmusikken er hovedsakelig enstemmig, men ba-benzele-pygmeene har en rik vokalpolyfoni. Mye brukte instrumenter er blant annet fløyter, trommer, xylofoner, klokker og rasler. I byene dominerer vestlig og afrokubansk populærmusikk.

Les mer om Skole og utdanning i Den sentralafrikanske republikk, Massemedier i Den sentralafrikanske republikk og Musikk i Den sentralafrikanske republikk.

Sentralafrikanske republikk og Norge

Norges diplomatiske forhold til Sentralafrikanske republikk varetas av den norske ambassade i Khartoum i Sudan.

Enkelte norske næringslivsaktører har forsøkt seg i landet, uten hell. Norge støtter tiltak for bevaring av regnskogen og yter humanitær bistand.

Anbefalte lenker

    Forfatter av denne artikkelen

    Artikkelen ble sist oppdatert 15.08.2014.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Vi trenger ny fagansvarlig for Sentralafrikanske republikks samtidshistorie

    Fagansvarlig har ansvar for å:

    • Vurdere endringsforslag fra leserne
    • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
    • Skrive nye artikler
    • Forvalte og oppdatere gamle artikler

    Vil du bli fagansvarlig?

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.