Den prøyssiske sjuårskrig

Østerrike hadde etter den østerrikske arvefølgekrig i 1740–1748 nærmet seg til Frankrike mot Preussen, som til gjengjeld sluttet Westminsterkonvensjonen med Storbritannia i 1756. Russland, Frankrike og Østerrike forberedte da krig mot Preussen, men Fredrik den store av Preussen kom dem i forkjøpet og rykket i august 1756 inn i Sachsen.

Preussen sto først alene mot stor overmakt, da Storbritannia de to første årene ytte lite hjelp. Den britisk-hannoveranske hæren ble slått i 1757, og britene inngikk en overenskomst med Frankrike om å oppløse hæren. Men Fredrik jaget franskmennene og den tyske forbundshæren på flukt. Krigen ble deretter ført med vekslende hell, idet Fredriks overlegne feltherreevner og den økende britiske hjelpen i William Pitt den eldres statsministertid på den ene siden og den tallmessige overlegenhet i fiendehærene på den andre siden skapte balanse.

Etter Pitts fall ble stillingen alvorlig for Preussen, som ble reddet da Elisabet av Russland døde i 1762, og Peter 3 overraskende sluttet fred og forbund. Fred med de andre motstanderne fulgte, til sist med Østerrike i 1763.

Freden medførte ikke større forandringer innen det tyske rike.

For Storbritannia var kolonikrigen med Frankrike til sjøs, i India, Vestindia og Canada det viktigste, og denne siden av sjuårskrigen fikk de største virkningene. Det franske håpet om et kolonirike i India ble endelig knust. Storbritannia fikk Canada, Senegal, noen karibiske øyer og Louisiana øst for Mississippi fra Frankrike, dessuten Florida fra Spania.

• Preussen
• Schlesien
• Europas historie