er i slekt med fideikommiss og har sin opprinnelse i romerretten; dette er en bestemmelse i testament om at arven først skal gå til en person (A), men ved en fremtidig begivenhet, f.eks. As død, skal gå til en annen person (B). Et praktisk eksempel på dette i norsk rett er et vanlig gjensidig testament som bestemmer at barnløse ektefellers formue etter lengstlevendes død skal deles mellom begges arvinger etter loven. Prinsippet i Grl. § 108 er antatt å medføre den begrensning i adgangen til å innsette suksessive arvinger, at arvelateren, foruten å innsette så mange levende slektninger som han måtte ønske, bare kan innsette ett ufødt medlem av slekten.