internasjonal organisasjon grunnlagt 1945, hovedkontor i New York, USA. 192 medlemsland (2008); alle selvstendige stater i verden bortsett fra Taiwan og Vatikanstaten.
Bakgrunn
På et tidlig tidspunkt under den annen verdenskrig tok de allierte opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle sikre verden varig fred. 1941 ble det slått fast at freden bare kunne opprettholdes gjennom et samarbeid mellom alle frie folk. Atlanterhavserklæringen fra president Franklin Delano Roosevelt og statsminister Winston Churchill samme år understreket nødvendigheten av et samarbeid mellom verdens nasjoner. Uttrykket Forente nasjoner, som ble foreslått av president Roosevelt, ble første gang brukt om de allierte i 1942. Stormaktene drøftet mulighetene for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskvaerklæringen 1943 uttalte de fire stormaktene bl.a. at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater skulle kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.
De første praktiske forberedelser til opprettelsen av FN ble truffet sommeren 1944 på Dumbarton Oaks-konferansen. Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA ble her enige om visse hovedprinsipper som skulle gjelde for FN. På Jaltakonferansen februar 1945 ble man enige om bl.a. avstemningsreglene i FN og om at det skulle sammenkalles til en konferanse i San Francisco i april for å drøfte opprettelsen av FN. San Francisco-konferansen ble åpnet 25. april, og 25. juni kunne utsendingene foreta den endelige avstemning over pakten til den nye organisasjon. Det møtte utsendinger fra 50 land. Allerede i løpet av 1945 hadde alle 51 allierte land (Polen deltok ikke i San Francisco-konferansen) deponert sine ratifikasjonsdokumenter for FNs pakt, som var blitt undertegnet 26. juni 1945. Organisasjonen trådte formelt i virksomhet 24. okt. 1945 (FN-dagen). Den norske tilslutning til FN skjedde ved kongelig resolusjon 16. nov. 1945 etter at Stortinget hadde gitt sitt enstemmige samtykke til ratifikasjon av pakten.
Formål
FNs fremste mål er å bevare freden. I pakten sies det uttrykkelig at FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden og sette en stopper for angrepshandlinger og andre fredsbrudd. FN skal ved fredelige midler søke å løse enhver tvist som kan føre til fredsbrudd. Men FN har også en viktig oppgave når det gjelder å skape det gode vennskapelige forhold og samarbeid mellom folkene, som i det lange løp vil gjøre det unødvendig å gå til maktanvendelse for å bevare freden. Dette skal man oppnå ved å fremme samarbeid mellom folkene om løsningen av økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemer. I samme øyemed skal organisasjonen arbeide for å fremme respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion. I dette arbeidet skal FN støttes av alle andre internasjonale organisasjoner som er opprettet for å arbeide med løsningen av de særlige problemer på de forskjellige fagområder. FN skal imidlertid stå som lederen av alt internasjonalt samarbeid og på beste måte søke å koordinere alle de spesielle organisasjonenes arbeid.
Hovedorganer
FNs hovedorganer er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Den internasjonale domstol, Sekretariatet og Tilsynsrådet. I tillegg har verdensorganisasjonen en rekke særorganisasjoner, regionale økonomiske kommisjoner og programmer; se egne artikler om disse.
Generalforsamlingen (hovedforsamlingen)
(The General Assembly) er det eneste av FNs hovedorganer hvor alle medlemsstater er representert. Den holder ordinært ett møte hvert år, vanligvis om høsten. Hvert medlem kan sende fem representanter, fem varamenn og så mange rådgivere det ønsker. Arbeidet blir i stor utstrekning fordelt på sju faste hovedkomiteer: komiteen for nedrustning og sikkerhetspolitiske spørsmål, den spesielle politiske komité, komiteen for økonomiske og finansielle spørsmål, komiteen for sosiale, humanitære og kulturelle spørsmål, komiteen for spørsmål vedrørende tilsynssystemet og ikke-selvstyrte områder, komiteen for administrasjon og budsjett og komiteen for juridiske spørsmål.
Arbeidet i Generalforsamlingen begynner med en generaldebatt, hvor alle land får anledning til å gi uttrykk for sitt syn på utenrikspolitiske spørsmål i sin alminnelighet og på de saker som står oppført på dagsordenen. Det egentlige arbeid på Generalforsamlingen blir utført i komiteene. Det er gjerne her alle forslag og endringsforslag fremsettes og drøftes. Den innstilling som blir avgitt av komiteene, hvor alle medlemmer er representert, blir i mange tilfeller vedtatt uten debatt i Generalforsamlingens plenumsmøte. Som et utslag av likhetsprinsippet er hver medlemsstat tillagt én stemme i Generalforsamlingen og i komiteene. Alle vedtak i komiteene blir gjort med alminnelig flertall av de medlemmer som er til stede og stemmer. Også i plenum blir en stor del av sakene avgjort ved alminnelig flertall av dem som er til stede og stemmer.
En rekke saker som er betegnet som viktige saker, skal avgjøres ved 2/3 flertall. Det gjelder først og fremst alle vedtak som angår opprettholdelsen av fred og sikkerhet og alle valg på medlemmer av de forskjellige råd og vedtak om opptakelse av nye medlemmer. Generalforsamlingen kan ved alminnelig flertall vedta at også andre grupper av saker skal avgjøres med 2/3 flertall. Som hovedprinsipp for Generalforsamlingens myndighet gjelder at den kan drøfte enhver sak som faller inn under det området som dekkes av FN-pakten, og kan også gjøre vedtak i form av anbefalinger, men i saker som Sikkerhetsrådet har hovedansvaret for, kan den ikke vedta slike anbefalinger i en sak så lenge Sikkerhetsrådet har den under behandling. For at Generalforsamlingen skal kunne vedta en anbefaling i en slik sak, må den tas av Sikkerhetsrådets saksliste, eller rådet må uttrykkelig be Generalforsamlingen om en uttalelse. Hvis Generalforsamlingens anbefalinger ikke blir etterkommet, har den intet middel til å tvinge dem igjennom. Anbefalingene virker derfor bare ved sin moralske tyngde. Generalforsamlingen har valgt en rekke spesialkomiteer som tar seg av enkelte saksområder og forbereder innstillinger for forsamlingen. Det finnes flere hundre slike komiteer.
Sikkerhetsrådet
(The Security Council) overvåker verdenssituasjonen og har plikt til å gripe inn når det er nødvendig. Det består av 15 medlemmer, hvorav fem er faste. Det er de fem stormakter Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. De øvrige medlemmer blir valgt av Generalforsamlingen med 2/3 flertall. De ikke-faste medlemmene av rådet sitter bare i to år og kan ikke velges på ny før et år er gått. Ved valget skal det tas hensyn til en rettferdig geografisk fordeling av plassene og til den innsats vedkommende stat gjør for å opprettholde fred og sikkerhet og for å fremme FNs andre formål. Etter hvert er det blitt praksis at visse geografiske områder har krav på en plass i rådet, slik at valg av nytt medlem må skje blant de øvrige stater i vedkommende område (Europa, Midtøsten, Latin-Amerika, Afrika osv). Formannskapet i Sikkerhetsrådet skifter hver måned.
Hvert medlem av Sikkerhetsrådet har én stemme. Til vedtak som angår saksbehandlingen, trenges det et flertall på 9 medlemmer. Dette flertallet kan utgjøres av hvilke som helst av rådets medlemmer. I alle andre saker trenges det også et flertall på 9 medlemmer for at et vedtak skal komme i stand. Men alle de faste medlemmene av rådet må være blant de 9 som stemmer for et forslag for at det skal ansees vedtatt. Det vil i praksis si at hvert enkelt av de fem faste medlemmene, stormaktene, har det i sin makt å hindre et vedtak i alle saker som ikke bare gjelder prosedyrespørsmål. Det er denne rett som populært kalles vetoretten, men offisielt kalles enstemmighetsregelen.
I sitt arbeid skal rådet opptre på vegne av alle organisasjonens medlemmer, og disse har i henhold til pakten forpliktet seg til å bøye seg for og sette i verk de vedtak som Sikkerhetsrådet treffer i samsvar med reglene i pakten. Det er først når en tvist mellom statene eller en situasjon tar en slik vending at det er trolig at den kan sette freden og sikkerheten i fare, at den blir av virkelig interesse for Sikkerhetsrådet. En slik tvist eller situasjon kan bringes inn for rådet av et hvilket som helst medlem av FN. Den samme rett har FNs generalsekretær. Sikkerhetsrådet kan også på eget initiativ undersøke en tvist eller en situasjon for å avgjøre om den kan sette mellomfolkelig fred og sikkerhet i fare.
Sikkerhetsrådet har til disposisjon to grupper av tvangsmidler overfor en stat som truer eller bryter freden. Den første omfatter alle tiltak som ikke medfører anvendelse av væpnet makt. Av slike tiltak nevnes spesielt at medlemmene avbryter handelsforbindelsen og alt økonomisk samkvem for øvrig med vedkommende stat. Videre nevner pakten avbrytelse av all forbindelse ved hjelp av de forskjellige kommunikasjonsmidler, samt brudd på den diplomatiske forbindelse. Beslutning om sanksjoner er bindende for alle FNs medlemsstater. Land som har blitt utsatt for sanksjoner er bl.a. Sør-Afrika, Sør-Rhodesia, Irak og Libya.
Hvis Sikkerhetsrådet mener at de lempeligere tiltak ikke vil være tilstrekkelige, eller hvis det allerede har vist seg at de ikke fører til det resultat man ønsker, kan rådet bruke væpnet makt i nødvendig utstrekning. Et fast medlem av Sikkerhetsrådet kan hindre at slike vedtak blir gjort, selv om det er vedkommende stat selv som truer eller bryter freden. I praksis vil derfor tvangsmidler bare kunne rettes mot de mindre stater, ikke mot stormaktene selv. Medlemmene har i pakten forpliktet seg til, hvis de anmodes om det, å stille til rådighet for rådet de væpnede styrker som er nødvendig for å bevare freden. I slike tilfeller skal rådet inngå avtale med vedkommende medlemsland om antall soldater, utstyr osv., hvor styrkene skal plasseres og hvilken beredskapsgrad de skal ha. Medlemslandene har påtatt seg å yte all mulig støtte og lettelse for operasjonene. Dette omfatter f.eks. retten til gjennomfart og kan også omfatte retten til baser som støtte for konkrete operasjoner.
Sovjetunionens fravær fra Sikkerhetsrådet gjorde det mulig for rådet å gjøre vedtak 1950 om militær støtte til Sør-Korea. Hvis SSSR hadde vært til stede, kunne landet ha nedlagt veto mot vedtakene. I disse vedtak utnyttet imidlertid Sikkerhetsrådet ikke sin fulle myndighet. Vedtakene hadde ikke form av avgjørelser som medlemmene hadde plikt til å etterkomme, men var formet som anbefalinger. Hver enkelt stat kunne selv avgjøre om den ville støtte FN-aksjonen i Korea. På Generalforsamlingen i 1950 tok derfor USAs delegasjon initiativet til en resolusjon som skulle gjøre det mulig for FN å gå til handling hvis Sikkerhetsrådet skulle svikte på grunn av vetoretten. Denne resolusjon, som bærer navnet «samling for fred», fastslår at Generalforsamlingen kan innkalles til ekstraordinær sesjon på 24 timers varsel hvis Sikkerhetsrådet er ute av stand til å treffe en avgjørelse på grunn av vetoretten. Generalforsamlingen kan da, om nødvendig, også vedta innstillinger om kollektive tiltak mot et væpnet angrep overfor et medlemsland. Slike tiltak kan omfatte bruk av væpnet makt. Da vedtaket bare er en anbefaling, har medlemmene ikke juridisk plikt til å etterkomme det.
Etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990, vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som gav regjeringer som støttet Kuwaits regjering mandat til å anvende «alle nødvendige midler» for å få Irak til å trekke seg ut av Kuwait. Mandatet innebar at den USA-ledede koalisjonen kunne anvende militære maktmidler mot Irak. Forut for invasjonen i Irak 2003 var situasjonen en annen. USA og Storbritannia ville legge frem en resolusjon som åpnet for militært angrep på Irak. Frankriketruet med veto og fikk støtte fra Russland. Resolusjonen ble derfor ikke lagt frem, men USA og Storbritannia gikk til krig mot Irak i mars 2003 uten FN-mandat.
Sikkerhetsrådet var i 2005 sammensatt slik det var i 1945: de fem seierherrene i den annen verdenskrig er faste medlemmer og har vetorett. Forslagene om å endre sammensetningen kommer stadig hyppigere. Det mest omfattende forslaget går ut på å øke antallet faste medlemmer i Sikkerhetsrådet til ti, med stormaktene Brasil, Tyskland, India, Japan og Nigeria (og/eller Sør-Afrika) som nye medlemmer. Tyskland og Japan krevde 1995 fast plass i Sikkerhetsrådet, et krav som har fått støtte fra mange land, blant annet de nordiske. En rapport om FNs fremtidige organisering var under utarbeidelse i 2005.
Det økonomiske og sosiale råd
(The Economic and Social Council, ECOSOC) har til oppgave å sørge for at FNs virksomhet på det sosiale og økonomiske område blir mest mulig effektiv. Rådet kan drøfte og gi anbefalinger om internasjonale problemer over et bredt felt, og har videre til oppgave å samordne den innsats som foregår i en rekke internasjonale organisasjoner vedrørende sosiale, kulturelle, økonomiske og helsemessige spørsmål. Rådet består av 54 medlemmer, hvorav 9 hvert år velges av Generalforsamlingen for et tidsrom av 3 år. Hvert land har én stemme og vedtak treffes med alminnelig flertall.
Under rådet er det opprettet en rekke kommisjoner, komiteer og utvalg. Særlig viktige er de ni kommisjonene for: statistikk, befolkningsspørsmål, sosial utvikling, vitenskap og teknologi, menneskerettigheter, kriminalvern og strafferettspleie, kvinnenes stilling, narkotikaspørsmål og bærekraftig utvikling. Det er fem regionalkommisjoner for økonomiske spørsmål, nemlig Europa, Øst-Asia, Vest-Asia, Latin-Amerika og Afrika. Det økonomiske og sosiale råd kan ikke gjøre vedtak som binder FNs medlemsland til bestemte tiltak.
Tilsynsrådet
(The Trusteeship Council) har hatt som oppgave å kontrollere at utviklingen mot selvstyre av tilsynsområder ikke ble hindret. 1994 avsluttet Sikkerhetsrådet tilsynsavtalen for det siste av de opprinnelige 11 tilsynsområdene; Stillehavsøyene (Palau), som ble administrert av USA. Dermed er Tilsynsrådets oppgaver fullført. Etter endring av prosedyrereglene vil Tilsynsrådet i fremtiden møtes hvis og når det er behov for det.
Den internasjonale domstol
(The International Court of Justice) i Haag bygger sin virksomhet på statutter som ble gitt for Den faste domstol for internasjonal rett 1920 i tilknytning til Folkeforbundet. Alle FNs medlemmer er automatisk deltagere i Domstolen, og andre land kan under henvisning til pakten bli medlemmer. De enkelte stater kan ved ensidig erklæring anerkjenne Domstolens kompetanse som bindende i forhold til enhver annen stat som påtar seg samme forpliktelse. En slik erklæring kan gjøres gjeldende for et begrenset tidsrom eller for ubestemt tid, den kan være ubetinget eller betinget av gjensidighet i forhold til bestemte stater. Det kan med andre ord treffes en rekke forbehold i erklæringen. Ved spesielle traktater kan stater anerkjenne Domstolens kompetanse i rettstvister som måtte oppstå mellom dem. Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet kan anmode Domstolen om en rådgivende uttalelse om et hvilket som helst juridisk problem. Domstolen har 15 dommere av forskjellig nasjonalitet. De velges av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Kandidaten må oppnå absolutt flertall i begge de to organene for å bli valgt. Funksjonstiden for dommerne er 9 år.
Sekretariatet
Sekretariatet betjener de øvrige FN-organene og administrerer virksomheten deres. Hovedsekretariatet er i New York, men FN har også sekretariat i Genève, Nairobi og Wien.
Generalsekretæren leder det administrative arbeidet i FN. FNs generalsekretær velges av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet for fem år om gangen. Alle de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet må være enige om valget. I tillegg til å lede det administrative arbeidet i FN, er han eller hun generalsekretær for Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd og Tilsynsrådet, når disse organene møtes. Dertil kommer ansvaret for å utpeke de kvinner og menn som tjenestegjør i sekretariatet. Generalsekretæren har rett til å gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på problemer som utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Sekretariatet er delt i en rekke avdelinger. Det er fast praksis at alle ansettelser over ett år kommer inn under bestemmelsene om bredest mulig geografisk representasjon. Se tabell over generalsekretærer. 1997 ble det opprettet en stilling som stedfortredende generalsekretær.
Språk
I FN er seks språk offisielle: engelsk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og arabisk.
Endringer i pakten
FN-pakten kan endres ved at 2/3 av medlemslandene, bl.a. de fem permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet, ratifiserer endringsvedtaket. Pakten nevner spesielt at man 1956 skulle kunne kalle inn en revisjonskonferanse, men Generalforsamlingen vedtok 1955 å utsette en slik konferanse på ubestemt tid. I 1963 vedtok Generalforsamlingen visse endringer i pakten, med sikte på å utvide antall medlemmer i Sikkerhetsrådet og Det økonomiske og sosiale råd. En arbeidsgruppe som skal vurdere den fremtidige organiseringen av FN, ble nedsatt av generalsekretær Kofi Annan 2003. Rapporten fra 2005 ventes å få betydning for FNs fremtidige organisering.
Arbeidet i FN
FN, som på sett og vis kan betraktes som et statsforbund, bygger på prinsippet om statenes suverene likhet. Likhetsprinsippet medfører i praksis bl.a. at alle medlemmers stemmer teller like meget. Likheten er imidlertid ikke gjennomført helt ut. Både de fem stormakters særstilling som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og disse staters vetorett er brudd på dette prinsippet. Det kan heller ikke sies at medlemsstatene bevarer sin suverenitet fullt ut. Pakten inneholder nemlig bestemmelser om at Sikkerhetsrådet kan gjøre visse vedtak som alle medlemmer er forpliktet til å etterkomme, selv om de er uenige i dem eller endog har stemt mot dem. Pakten inneholder ikke bare bestemmelser om hvordan organisasjonen skal arbeide og hvordan den skal sette sine vedtak ut i livet, men også bestemmelser som medfører konkrete forpliktelser for den enkelte medlemsstat.
Medlemmene har ved å underskrive pakten forpliktet seg til å bilegge sine tvister ved fredelige midler, og pakten inneholder et spesielt kapittel om fremgangsmåten for løsning av tvister som partene ikke har kunnet løse på egen hånd ved de fredelige midler som står til deres rådighet, f.eks. forhandlinger, megling, voldgift eller domstolsbehandling. Medlemmene har i pakten også avgitt en høytidelig forsikring om at de ikke vil benytte seg av trusler om militære tiltak for å fremtvinge en bestemt løsning av en tvist. De har videre forpliktet seg til ikke å benytte væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller på noen annen måte som er i strid med FNs formål. FN-pakten kan således betraktes som en verdensomspennende ikke-angrepspakt som skulle gjøre alle andre ikke-angrepspakter overflødige.
Pakten omhandler også tilfeller da anvendelse av væpnet makt i en eller annen form er en nødvendig betingelse for at freden skal kunne bevares, eller for at freden skal kunne gjenopprettes om den er brutt. I et eget kapittel inneholder pakten bestemmelser om hvordan denne maktanvendelse skal finne sted. Det er bare Sikkerhetsrådet som kan treffe vedtak om at væpnet makt skal anvendes mot en stat for å bevare eller gjenopprette freden. I tilknytning til disse bestemmelser har medlemsstatene forpliktet seg til å gi FN all mulig bistand ved gjennomføringen av de tiltak Sikkerhetsrådet treffer i medhold av pakten. Denne bygger således på den kollektive sikkerhets idé.
En spesiell bestemmelse i pakten sier at FN i alminnelighet ikke har rett til å blande seg inn i forhold som «hovedsakelig ligger innenfor en stats egen jurisdiksjon». I praksis har det imidlertid ofte vært vanskelig å trekke opp grensene for det felt som helt er forbeholdt den enkelte stat. Det har bl.a. vist seg ved interne stridigheter, i spørsmålet om koloniproblemene, om rasepolitikk, menneskerettigheter m.m.
Viktige funksjoner
En av FNs viktigste oppgaver er å tjene som forum for den brede internasjonale debatt om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. Særlig viktig har det vært at representanter fra stater som er økonomisk tilbakeliggende, har kunnet få legge frem sine synspunkter. I andre saker har FN kunnet bidra direkte til at stridsspørsmålet har funnet sin løsning og eventuelt til at konflikter er blitt begrenset. Særlig er det grunn til å fremheve den rolle FN har kunnet spille under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia.
Hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler, har blitt initiert av FN. Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner er det overordnede juridiske instrumentet for likestilling mellom kvinner og menn. Konvensjonen mot ulovlig handel med narkotika er den viktigste internasjonale avtalen mot narkotikasmugling. FNs havrettskonvensjon fastsetter regler for likerett mellom landene når det gjelder naturressursene i verdenshavene. Og FNs komité mot terror koordinerer det internasjonale samarbeidet mot terrorisme.
I tillegg til de mange fredsbevarende tiltak som statene har satt ut i livet gjennom FN, må også nevnes de mer langsiktige oppgaver på fredens område. Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst er å finne i de økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand. Dette skal tjene som grunnlag for fredelige og vennskapelige forbindelser mellom folkene. FN har tatt initiativet til å stifte verdensomspennende organisasjoner som kan ta seg av oppgaver som det må internasjonalt samarbeid til for å få løst.
Gjennom De forente nasjoners konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) har man søkt å legge forholdene best mulig til rette for en dialog mellom industriland og utviklingsland om løsningen av en rekke sentrale problemer vedrørende utviklingshjelp og verdenshandel. FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) har som hovedformål å fremme industriutvikling i utviklingslandene. Gjennom FN er det truffet viktige tiltak for å bringe hjelp til flyktninger og nødlidende barn. Medlemslandene har fått i stand omfattende avtaler om menneskerettigheter og søker gjennom dette arbeid å oppnå anerkjennelse for visse felles standarder i alle land. FN opprettet i 1993 en egen høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut faktainnsamlere og etterforsker krenkelser.
FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene. Siden 1992 har FN bidratt med rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg. FN har også direkte grepet inn ca. 60 ganger med egne militære styrker under FN-flagg, se fredsbevarende operasjoner.
FN-konferanser
FN har økt sitt arbeid med sosiale og økonomiske spørsmål, og flere store FN-konferanser har blitt avholdt. Blant de viktigste kan nevnes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro 1992 (UNCED-konferansen). Arbeidet fra UNCED-konferansen ble fulgt opp under Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling (WSSD) i Johannesburg 2002. 1994 arrangerte FN en stor befolkningskonferanse i Kairo, og 1995 FNs kvinnekonferanse i Beijing. FNs fattigdomskonferanse i København 1995 var det første verdenstoppmøte om sosiale spørsmål. 1996 var boligspørsmål og byutvikling hovedtema for konferansen Habitat 2 i Istanbul. I 2002 holdt FN sin store rasismekonferanse i Durban og toppmøte om utviklingsfinansiering i Monterrey. Samme år ble FNs aids-konferanse avholdt i Barcelona. Flere FN-konferanser har blitt møtt med kritikk for å ha alt for lite konkrete anbefalinger. På den annen side har flere konferanser etablert organisasjoner og systemer eller vedtatt konvensjoner som er viktige forutsetninger for å løse store internasjonale utfordringer. F.eks. ble FNs klimakonvensjon undertegnet på UNCED-konferansen 1992. Og UNESCOs liste over Verdens natur- og kulturarv har skapt økt forståelse og prestisje for bevaring av natur og kulturminner.
FNs videre utvikling
Verdensorganisasjonen ble grunnlagt etter den annen verdenskrig, og hovedformålet var å unngå en tilsvarende katastrofe. Ved starten hadde FN 51 medlemsland, deriblant ingen av krigens tapere og bare tre afrikanske. Frem til slutten av 1950-årene økte tallet til 83, men etter at avkoloniseringen skjøt fart, økte også medlemstallet kraftig. 1960 passerte FN 100 medlemsland, og 1978 var 150 land medlemmer av FN. Etter 1989 økte medlemstallet fra 159 til 185 på fem år. Etter århundreskiftet har Sveits og Øst-Timor blitt nye medlemmer, og Montenegro ble medlem fra 2006. Per 2008 har FN 192 medlemsland; alle selvstendige stater bortsett fra Taiwan og Vatikanstaten. Kina har lagt ned veto mot å behandle Taiwans ambisjoner om medlemskap og oppfatter saken som et indre anliggende.
Opprinnelig var FN ment som et vern mot krig. Etter hvert ble FN den fremste arena for kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Sikkerhetsrådet var i denne perioden i stor grad handlingslammet. Med de nye landenes inntog i 1960- og 1970-årene ble FNs oppgaver dreid mer over på utviklingsspørsmål. De store endringene i verdenssamfunnet ved inngangen til 1990-årene har medvirket til at FN i større grad har gjenvunnet sin rolle som fredsbevarende instrument. FN har siden 1989 iverksatt dobbelt så mange fredsbevarende operasjoner som før 1989. Samtidig er ikke lenger FN enerådende når det gjelder å sende fredsbevarende styrker; både NATO, den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og etter hvert også EU har egne styrker beregnet på fredsoppdrag. FN har dessuten hatt et par uheldige operasjoner (Somalia, Bosnia-Hercegovina) som har svekket organisasjonens autoritet.
Den omfattende utviklingen siden 1945 har skjedd uten nevneverdige endringer i FNs organisasjon og systemer. En rekke ganger, bl.a. ved 50-årsjubileet 1995, er det blitt tatt til orde for gjennomgripende reformer. Kritikerne har bl.a. påpekt at effektiviteten i organisasjonen er blitt redusert, at byråkratiet har tatt overhånd og at det foregår for mye unyttig arbeid. Samtidig var FN-systemet i økonomisk krise i 1990-årene. Siden 1945 har hundrevis av nye internasjonale samarbeidsorganisasjoner oppstått, og FNs relative rolle er blitt svekket. Behovet for reformer i organisasjonen er til stede, men internt har FN vært preget av en viss handlingslammelse. Generalsekretæren fra 1997, Kofi Annan, har vært en pådriver i arbeidet med administrative og strukturelle reformer i systemet. I forbindelse med århundreskiftet arrangerte FN det største toppmøtet i organisasjonens historie, der Kofi Annan la frem sin tusenårsrapport; den største sammenfattende presentasjon av FNs oppgaver i organisasjonens historie. Rapporten tok for seg fem hovedområder: globalisering og lederskap, en verden uten nød, en verden uten frykt, en bærekraftig fremtid og et fornyet FN. Et ambisiøst program, som har fått tilslutning fra samtlige medlemsland, skal innen 2015 utrydde fattigdom og sult, fremme likestilling og gi lik rett til utdanning, bekjempe sykdommer som aids og malaria, begrense barnedødeligheten, skape en bærekraftig utvikling og utvikle nye systemer for fremtidig utvikling. I anledning 100-årsjubileet for Nobels fredspris 2001 ble prisen tildelt FN og Kofi Annan.