De klassiske danseformene i India er nær forbundet med hinduismen, og folkelige elementer finnes i klassiske tradisjoner, for eksempel i den ras-lila som danses i Manipur og i kampscenene i kathakali-forestillingene i Kerala. Det er ikke mulig å trekke klare grenser mellom det religiøse, det klassiske og det folkelige i indisk dans.
Dans i India
Bharata natyam, som bare danses av kvinner, er en av de to tradisjonelle dansestilene i Sør-India. Den andre er kathakali. Symbolspråket, som hører med til indisk dans, uttrykkes gjennom mimikk, øyebevegelser og håndstillinger (mudras). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Historikk
Mye tyder på at den eldste indiske dans var knyttet til religion og liturgi. De vediske prestene resiterer eller synger sine vers (chandas) ledsaget av en rekke håndstillinger og håndbevegelser (mudras). Omfattende liturgier kan ha utkrystallisert dansedramaer med et rikt symbolspråk av mimikk og gester. Senere ble klassiske komposisjoner innarbeidet.
Klassisk dans ble ivaretatt av devadasier, jenter som i ung alder ble knyttet til templene. Innskrifter fra Odisha viser at en slik institusjon eksisterte på 500- eller 600-tallet evt. I eldre tid ble det danset foran gudealtrene og i tempelgården. Senere har dansen frigjort seg fra templene, men selv når det danses i offentlige lokaler eller på friluftsscener, hører påkallelse av en guddom til.
Grunnlaget for klassisk dans er beskrevet i Bharatas Natyashastra fra tiden omkring Kristi fødsel og flere andre sanskrittekster, for eksempel Nandikeshvaras Abhinayadarpana. Det meste ville også kunne rekonstrueres etter billedlige fremstillinger i templene, for eksempel Chidambaram i Sør-India.
Bharata skildrer de komponentene dansen består av: abhinaya, nritta og nritya. Med abhinaya menes mimikk, herunder bevegelse av øyne og øyenbryn, og flere hundre håndstillinger og håndbevegelser (hastas, mudras) som symboliserer ord. Bare noen få av disse er naturalistiske. De fleste er rene konvensjoner. Så rikt er dette symbolspråket at nær sagt enhver syntaktisk sammenheng kan uttrykkes mimisk. Med nritta menes ren dans. Nritya er en kombinasjon av abhinaya og nritta. Sammen med raga (melodi) og tala (rytme), se Musikk i India, skal dansen fremkalle den psykiske tilstanden hos tilskueren som i indisk estetikk betegnes som rasa (se Kunst i India).
Danseskoler
Innen klassisk dans har det utviklet seg forskjellige stilarter i de forskjellige områder av India. Tradisjonelt regner man med fire slike skoler: to i sør (bharata natyam og kathakali) og to i nord (kathak og manipuri), men flere regionale skoler krever i dag å bli regnet med, som kuchipudi i Andhra Pradesh, odissi i Odisha og chhau i Bihar.
Bharata natyam
Bharata natyam, med sentrum i Tanjore og Madras, har navn etter Bharata. Den danses av kvinner. Dansen, som ikke er noen dramatisk fortelling, men basert på litterære og musikalske komposisjoner, har flere «akter». Ofte avsluttes forestillingen med noen klassiske vers uten akkompagnement fra Jayadevas Gitagovinda. Nær beslektet med bharata er kuchipudi- og odissidansen.
Kathak
Kathak er en nordindisk danseform med sentrum i Jaipur, Rajasthan og i Lucknow. Også denne danses i flere «akter». Den er basert på en rytmisk komplisert musikk og en virtuos danseteknikk med sprang og piruetter, men også her er det plass for invokasjon og klassiske sangkomposisjoner.
Kathakali
Kathakali er et dansedrama basert på en litterær tekst som utviklet seg i Kerala i Sør-India, sannsynligvis på 1600-tallet. Men selve danseteknikken, med et rikt system av mimikk og mudras, er mye eldre. En kathakaliforestilling finner gjerne sted i tempelgården i forbindelse med en religiøs fest. Den spilles om natten og varer i seks til åtte timer. Scenen er enkel, praktisk talt uten kulisser, men med et forteppe og plass for orkester og to sangere, og for danserne eller skuespillerne, tradisjonelt menn i fantastiske kostymer og med ansiktene sminket som masker. Stykket fremføres i lyset fra en oljelampe. Emnene er hentet fra hinduisk sagntradisjon. Teksten er strofisk delt, og dramatisk dialog veksler med lyriske vers på sanskritisert malayalam.
Orkesteret består av slaginstrumenter: to slags trommer, cymbaler og en gong. Sterkt rytmisk musikk preger hele forestillingen. De to sangerne foredrar teksten, som strofe for strofe overlates til danserne. Disse fremfører teksten i et språk bestående av mimikk og mudras, men uten artikulerte ord. Til slutt summeres stemningsinnholdet i en gruppe strofer opp i en virtuos dans, hvorpå danserne avventer neste strofe fra sangerne.
Den poetiske teksten i en kathakali-forestilling kalles attakatha. Mer enn 100 slike er kjent, omtrent 30 av dem tilhører det faste repertoaret i Kerala.
Manipuri
Manipuri, dansen fra Manipur, ved grensen mot Myanmar, er egenartet. Et rituelt dansedrama, Lai Haraoba, fremføres over ti dager i mai. I dette er det innlagt episoder fra Krishnas liv og til hans ære. Men også ras-lilas blir danset ved fullmånefester. I et slikt miljø av folkedans har en klassisk, mer profesjonell stil fått fotfeste. Typisk for manipuri-stil er at ansiktet ikke beveges. De praktfulle kostymene er i brokade og med paljetter.
Det finnes overgangsformer mellom klassisk dans og folkedans og folkelig teater, for eksempel chhau og yakshagana. De egentlige folkedansene er utallige; hvert eneste distrikt har sine. Mange er forbundet med årstidenes gang, onnearbeid og religiøse fester.
Situasjonen i dag
Indisk dans har i senere tid gjennomgått en renessanse. Fordi devadasi-institusjonen mange steder hadde utartet til tempelprostitusjon, var dansen kommet i vanry og holdt på å forfalle. Den ble rehabilitert av danselærere som Muttusvami Dikshitar (1775–1835) og Rukmini Devi Arundale (1904–1986). Særlig Sør-India har mange skoler for dans. I nord fikk det stor betydning at Rabindranath Tagore tok opp dans som fag ved Shantiniketan-universitetet og gjorde verden oppmerksom på dansetradisjonene i Manipur. En fare er at dansene ofte forkortes for å tekkes et vestlig publikum, og også at mange dansere studerer flere stilarter og blander dem.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Vatsyayan (1989): Indian Classical Dance (Internet Archive)
- Oxford Bibliographies: Natyashastra
Litteratur
- Massey, Reginald (2004): India's Dances. Abhinav Publications. ISBN 978-8170174349
- Roebert, Donovan (2021): Essays on Classical Indian Dance. Pan Sanford. ISBN 978-9814877473
- Thobani, Sitara (2017): Indian Classical Dance and the Making of Postcolonial National Identities: Dancing on Empire's Stage. Routledge. ISBN 978-1138229983
- Vatsayan, Kapila (1996): Traditions of Indian Folk Dance. Clarion Books. Andre utgave. ISBN 978-8185120225
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.