Danmarks politiske system

Monarken (kongen) er landets statsoverhode. Han har en formell stilling nokså lik den norske kongens, men sterkere enn den svenskes. Tronen arves av monarkens barn, men slik at sønn går foran datter.

Den reelle utøvende myndighet ligger hos regjeringen, som igjen utgår fra og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Folketinget.

Regjeringen fungerer i Danmark, som i Norge, i stor grad gjennom de enkelte ministre. Mye av den reelle beslutningsmyndighet er delegert til ministeriene (departementene). I Sverige og Finland fattes i langt større grad beslutningene i regjeringen som kollegium. Dette bidrar også til at regjeringen og statsministeren ikke får en så sterk stilling i Danmark (og Norge) som i Sverige. De danske ministerier (som de norske) er relativt store og har betydelige forvaltningsoppgaver.

Folketinget har 179 medlemmer, inkludert to representanter fra Færøyene og to fra Grønland. De blir valgt for fire år i allmenne valg, men Folketinget kan oppløses før perioden er utløpt. Stemmerettsalderen er 18 år. 135 av medlemmene velges i forholdstallsvalg fra 17 valgdistrikter. Det er dessuten 40 tilleggsmandater, som fordeles slik at den samlede fordeling av mandater på partiene blir mest mulig matematisk korrekt. Det er sperregrenser for representasjon på to prosent. Grunnlovsendring må først vedtas av to etterfølgende folketing og så godkjennes i en folkeavstemning.

Etter 1901 har den danske regenten akseptert at han eller hun ikke kan utnevne en regjering som blir møtt med mistillit av flertallet i Folketinget. Men det var først i grunnloven av 1953 det ble bestemt at Folketinget kan uttrykke mistillit til en regjering, som så må gå av eller skrive ut nyvalg.

Etter Junigrundloven i 1849, da Danmark gikk fra å være et enevelde til et konstitusjonelt monarki, utkrystalliserte det seg tre hovedgrupper i Riksdagen: Venstre, Højre og Centrum. I løpet av 1870- og 1880-tallet ble det dannet folkepartier med velgerorganisasjoner, og like etter århundreskiftet ble det danske firepartisystemet utviklet: Højre (fra 1915 Det Konservative Folkeparti), Venstre (med røtter i Det forenede Venstre fra 1870), Det Radikale Venstre (grunnlagt i 1905) samt Socialdemokratiet (grunnlagt i 1871). Firepartisystemet holdt seg stort sett intakt til 1960.

Industrialiseringen og utbyggingen av offentlig sektor gjorde partibildet mer sammensatt. Socialistisk Folkeparti samlet fra 1960 velgere til venstre for Socialdemokratiet, og ved det såkalte «jordskjelvvalget» i 1973 kom tre nye partier inn i Folketinget: sentrumspartiene Kristeligt Folkeparti (fra 2003 Kristendemokraterne) og Centrum-Demokraterne samt Fremskridtspartiet, som i utgangspunktet var et protestparti.

Ved siden av velgerne utøver interesseorganisasjonene betydelig påvirkning. Fagforbundene og LO har en tett organisatorisk tilknytning til Socialdemokratiet, mens de store næringslivsorganisasjonene til en viss grad samarbeider med de to store borgerlige partiene, Det Konservative Folkeparti og Venstre. Landbrukets organisasjoner samarbeider især med Venstre.

Fra omkring 1960 har grasrotbevegelser samlet tilhengere omkring enkelte politiske saker. Eksempelvis har Folkebevægelsen mod EF, kvinnebevegelsen, Danmarks Naturfredningsforening, fredsbevegelsen og miljøgruppen NOAH med hell påvirket politikken, og Organisation til Oplysning om Atomkraft (OOA) var på 1970-tallet medvirkende til at det ikke ble bygget kjernekraftverk i Danmark.

Danmarks partisystem ligner på de andre nordiske lands. Til venstre har Socialdemokratiet dominert, men ikke i samme grad som i Sverige og Norge. Til venstre for sosialdemokratene er det flere mindre partier, hvorav Socialistisk Folkeparti er det viktigste. I sentrum har Venstre og det noe mindre Radikale Venstre vært de toneangivende partier. På høyresiden har tradisjonelt Det Konservative Folkeparti (1876) vært det toneangivende, men Venstre har i senere år overtatt som det ledende partiet på høyresiden.

I 1972 oppsto dessuten et mer aktivistisk høyreparti, Fremskridtspartiet. Dette ble senere splittet, og et nytt høyreparti, Dansk Folkeparti, ble opprettet i 1995. Siden 1990-årene har Venstre vært det ledende partiet på borgerlig side. Partiet har også beveget seg mot høyre.

Med en sperregrense ved valg på bare to prosent har partisystemet blitt mer oppsplittet og fragmentert. Mange av partiene har også vært sterkt knyttet til frontfigurene. Oppsplittingen førte til at det ved valget i 2022 i alt var 14 partier som stilte til valg, hvorav tolv kom inn i Folketinget. Blant nye partier i senere år er det venstre/grønn-orienterte Alternativet (i Folketinget siden 2015), Liberal Alliance (i Folketinget siden 2007) og ytre høyre-partiet Nye Borgerlige (i Folketinget fra 2019). Foran valget 2022 ble Venstre splittet, først da tidligere nestleder Inger Støjberg dannet Danmarksdemokraterne, og deretter da tidligere partileder og statsminister Lars Løkke Rasmussen dannet Moderaterne.

Dansk politikk har vært preget av mindretallsparlamentarisme og koalisjonsparlamentarisme. Det har gjort de parlamentariske forholdene mindre stabile i Danmark enn ellers i Skandinavia. Sosialdemokratene har tradisjonelt støttet seg til de radikale, men denne støtten har aldri vært sikker. De radikale har også samarbeidet til høyre. På borgerlig side har Venstre og de konservative vanligvis samarbeidet.

Fragmenteringen var en avgjørende årsak til at Danmark etter valget 2022 fikk en regjering "hen over midten", som statsminister Mette Frederiksen gikk til valg på. Flertallsregjeringen fra 2022 består av Socialdemokraterne, den gamle hovedmotstanderen Venstre og det nye partiet Moderaterne. Flertallsregjeringen var et forsøk på å begrense innflytelsen fra ytterfløyene i dansk politikk.

En stor administrativ reform ble vedtatt i 2007, da de 13 amtene (amtskommunene) ble nedlagt og Danmark inndelt i fem regioner: Nordjylland, Midtjylland, Syddanmark, Sjælland og Hovedstaden (unntak er Ertholmene, som sorterer under Forsvarsministeriet). Antallet kommuner ble samtidig redusert fra 271 til 98.

Dansk rett ligner mye på den norske, både hva rettsinnholdet og organiseringen av domstolvesenet angår. Retten har sitt utgangspunkt i nordisk-germansk sedvanerett. Kodifiseringen startet i det tolvte århundre. Rettsenhet ble oppnådd i 1683, med Christian 5s lov. Først ved grunnloven av 1849 ble lovgivningsmakten lagt til et folkevalgt organ.

Domstolene er organisert i tre instanser. Det er underretter i hver rettskrets (byrett i hovedstaden), fra 2007 redusert fra 82 til 24, og to landsretter (Østre Landsret for øyene og Vestre Landsret for Jylland) som fungerer som appellretter og som førsteinstansretter i alvorlige saker. I tillegg kommer Højesteret, bestående av en president og 19 dommere. Som regel benyttes bare to instanser, de to laveste eller øverste. Jury (nævninger) benyttes i alvorlige straffesaker, som regle med seks jurymedlemmer og tre dommere.

Som i Norge og Sverige kan domstolene prøve lovers grunnlovsforenlighet. Danmark har også to spesialdomstoler; én for sjøfarts- og handelssaker og én for arbeidsrettssaker. Landet har én ombudsmann.

• Danmark
• Danmarks befolkning
• Danmarks forsvar
• Danmarks historie
• Danmarks nasjonalsang
• mynt, mål og vekt i Danmark
• statsministre i Danmark
• statsoverhoder i Danmark
• utenriksministre i Danmark