Daniel Kehlmann

Kehlmanns debutroman, Beerholms Vorstellung (1997, Beerholms forestilling), en jeg-fortelling, handler om tryllekunstneren og magikeren Arthur Beerholm. Kehlmanns første protagonist deler flere kjennetegn med forfatterens senere hovedpersoner, blant annet interessen for naturvitenskap, eventyrer- og oppdagerlyst samt trangen til å teste egne grenser. Fortellingene som er samlet i Unter der Sonne (1998, Under solen) fikk, i motsetning til debutromanen, ikke særlig positiv omtale av anmelderne.

Romanen David Mahlers tid (1999. Originaltittel: Mahlers Zeit. Norsk oversettelse 2009) handler om den ensomme, men svært intelligente fysikeren David Mahler, som mener å ha gjort en banebrytende oppdagelse som kan gjøre det mulig å oppheve tiden og sågar forflytte seg bakover i tid. Han sender arbeidet sitt til fysikeren og nobelprisvinneren Valentinov, fordi han er redd for at det skal falle i gale hender. Da han er på vei for å treffe Valentinov, bryter han sammen på grunn av et hjerteinfarkt. Resten av historien fortelles av Marcel, Mahlers venn. I tråd med Mahlers oppdagelse varierer Kehlmann tidsperspektivet og forvirrer dermed bevisst leseren. Han bruker fortellerfigurer som leseren ikke våger helt å stole på, et fortellerteknisk grep som går som en rød tråd gjennom forfatterskapet.

Også i novellen Der fernste Ort (2001, Stedet aller lengst borte) eksperimenterer Kehlmann med fortellertekniske grep, blant annet en kompleks kronologisk struktur. Hovedpersonen, Julian, iscenesetter sin egen død for å befri seg fra sitt tidligere liv og begynne på nytt. I hans refleksjoner etter den fingerte drukningsulykken gjennomlever han sitt eget liv på nytt, noe som vises gjennom en kompleks tekststruktur.

Romanen Jeg & Kaminski ble Kehlmanns store gjennombrudd og starten på hans internasjonale suksess. Teksten handler om en kunstkritiker, Sebastian Zöllner, som er på vei til maleren Manuel Kaminski. Zöllner vil skrive hans biografi, ikke primært fordi han ønsker å utforske akkurat Kaminskis verk, men fordi han mener denne biografien kan styrke hans akademiske karriere. Zöllner tar med den gamle maleren, som bor isolert langt oppe i fjellene, på en reise til dennes tidligere elskerinne, Therese. I løpet av denne reisen viser det seg at både biograf og maler må gi avkall på en del av sine illusjoner. Zöllner avbryter arbeidet med biografien og reiser videre alene.

Jeg & Kaminski er fortellerteknisk enklere enn de foregående tekstene. Og selv om jeg-fortelleren, Zöllner, er en usympatisk figur som de fleste lesere vil distansere seg fra og være skeptisk til, kjennetegnes romanen av en humoristisk undertone som også er til stede i de senere romanene i forfatterskapet. Jeg & Kaminski kan leses som en satire over og kritikk av et kunstmiljø som styres vel så mye av profitt som av et ønske om å skape kunst, noe som Kehlmann senere tematiserer i teaterstykket Der Mentor (2012, Mentoren).

Oppmålingen av verden (2005. Originaltittel: Die Vermessung der Welt) er så langt Kehlmanns største suksess. Romanen handler om de to samtidige tyske naturviterne Alexander von Humboldt og Carl Friedrich Gauß (1777–1855). Med bakgrunn i et faktisk møte mellom de to i Berlin i 1828 skriver Kehlmann en historie som delvis er basert på fakta, delvis fiksjon. Romanen kan karakteriseres som et fiksjonalisert dobbeltportrett av to betydningsfulle, men likevel så ulike forskere: på den ene siden eventyreren og oppdageren Alexander von Humboldt som reiste ut i verden, på den andre siden matematikeren Carl Friedrich Gauß (fra ham stammer gausskurven) som mislikte å reise og aller helst arbeidet hjemme alene. Oppmålingen av verden viser to ulike forskertyper, men som likevel har det felles at de er besatt av forskningen og at de er villige til å sette mye på spill for å vinne anerkjennelse. Samtidig er romanen også et tidsbilde som gir innsikt i utviklingen av tysk historie på 1800-tallet.

Interessen for to av naturvitenskapens mest betydningsfulle forskere fra 1800-tallet og de frodige skildringene fra Humboldts oppdagelsesreiser er blant hovedårsakene til romanens popularitet. Det samme gjelder også romanens humoristisk tone, som viser figurenes svakheter og griller, men uten å utlevere dem. Romanen ble filmatisert i et samarbeid mellom forfatteren og den tyske regissøren og skuespilleren Detlev Buck (født i 1962) i 2012.

Berømmelse: en roman i ni historier (2009. Originaltittel: Ruhm: ein Roman in neun Geschichten. Norsk oversettelse 2010) kan karakteriseres som en episodisk roman. Ni historier, som også kan leses som enkeltstående tekster som utspiller seg på helt ulike steder i verden, er løst knyttet sammen til en helhet. Vår tids teknologiske hverdag, ikke minst symbolisert gjennom mobiltelefonen som ledemotiv, danner bakteppet for historiene. Figurene mister fotfestet i hverdagen og befinner seg plutselig i en fremmed parallellvirkelighet, noe Kehlmann kaller for «forsiktig surrealisme». Forfatterens interesse for teknologi og naturvitenskap, kunstnerproblematikk, lek med fortellerperspektiver og kunstferdig komposisjon av ulike handlingsstrenger viser seg også i denne teksten. Det samme gjelder hans forkjærlighet for ikke-lineære historier. Ifølge anmeldelsene klarte Kehlmann imidlertid ikke å leve opp til de høye forventningene etter Ich und Kaminski og Oppmålingen av verden.

Romanen F (2013. Originaltittel: F. Norsk oversettelse 2014) handler om de tre brødrene Friedland, tvillingene Iwan og Erich og storebroren Martin. Mens Martin som voksen blir prest, men uten å tro på gud, blir Eric en uheldig investor og Iwan en kunstmaler som etter hvert livnærer seg som forfalsker. F kan leses som en familieroman, som historien om tre brødre og deres utvikling, særlig om deres livsløgner. Faren, Arthur, er en forfatter som ingen vil publisere, og hans tekstfragment er flettet inn i F som en roman i romanen. Men i første rekke er F en roman som handler om litteraturens vesen: det fiktive univers, litteraturens illusjoner (akkurat som hypnotisøren Lindemann gjør med fatale følger tidlig i romanen), forfatteren som illusjonskunstner, om lek med litterære konvensjoner og med mange litterære allusjoner. Kehlmann tar her opp igjen sin fascinasjon for magikeren fra sin første roman (Beerholms Vorstellung). Han utvikler en kompleks fortellerfiksjon, gir avkall på en lineær handling og skaper en tekst med mange lag og mange uventede dreininger, akkurat som Rubiks kube, som er skrevet inn i romanen. Tittelen F kan ha mange betydninger: for eksempel fiksjon, fantasi, familie, Friedland, fatum (skjebne) og forfalskning. Gjennom sin åpenhet gjenspeiler tittelen et sentralt prinsipp i Kehlmanns poetikk: Forfatteren er en tryllekunstner som leker med og utfordrer leseren og som gjennom sine tekster samtidig sier noe om litteraturens innerste vesen.

Også i fortellingen Du hättest gehen sollen (2016, Du skulle ha gått) leker forfatteren med kategoriene tid og rom. Den ytre handlingen er komponert som en thriller. En forfatter og hans familie har leid et feriehus oppe i fjellene, men den etterlengtede arbeidsroen blir forstyrret av merkelige hendelser i huset. Lokalbefolkningen nede i dalen advarer mot at noe skrekkelig kan skje. Den spennende handlingen, som spiller på overnaturlige fenomener, spøkelser og gamle forbannelser, danner bakteppet for refleksjoner over fenomenet tid, identitet og fiksjon.

I romanen Tyll (2017) vier Kehlmann seg igjen til et historisk stoff. Navnet Tyll er en variant av fornavnet Till, som viser til gjøgleren Till Eulenspiegel, som angivelig levde på 1300-tallet og som første gang ble nevnt i det nedertyske skjemtediktet Ein kurtzweilig lesen von Dil Ulenspiegel (Underholdende lesning om Dil Ulenspiegel) i 1515 og som har vært gjenstand for litterær bearbeidelse mange ganger. Kehlmann flytter sin Tyll-figur tre hundre år fram i tid, til trettiårskrigen. Etter fire kapitler, hvor Tylls barndom og oppvekst beskrives, inntil det tidspunktet hvor han forlater landsbyen hvor han vokste opp for å leve som omstreifende gjøgler, er det framstillingen av krigen og hvordan den legger både landskap og mennesker øde, som utgjør romanens røde tråd. Forfatteren trekker fram historiske skikkelser, som pfalzgreven Friedrich, som var konge av Böhmen kun ett år, 1619-1620, derav kallenavnet vinterkongen, og hans hustru Elisabeth Stuart, forfatterne Martin von Wolkenstein og Paul Fleming, jesuittene Athanasius Kircher og Oswald Tesimond; og han beskriver reelle slagmarker, som blant annet Brno og Zusmarshausen. Alle møter de på sin grufulle ferd gjennom krigens ødeleggelser Tyll, som utfordrer både deres og leserens forestillinger om fakta, fiksjon, fantasi og overtro. I narrens speil avsløres samfunnets, storpolitikkens og krigens galskap. Tylls evne til å skape usikkerhet om virkelighet og fantasi gjenspeiler i sin tur fortellerkunstens øverste målsetting; illusjonskunstneren Tyll blir et bilde på fortelleren og litteraturens makt. Som romanen F, lar også Tyll seg lese som et poetologisk manifest.

I romanen Lichtspiel (2023, norsk oversettelse under tittelen Filmskaperen, 2024) tar Kehlmann for seg skjebnen til den tyske filmregissøren G.W. Pabst.

Pabst har tilbrakt noen år i eksil etter 1933, men lykkes ikke med å vinne fotfeste som regissør i USA. Da han får et telegram som sier at hans gamle mor er syk, reiser han i 1939 – sammen med kone og sønn – tilbake til Europa, til den østerrikske provinsen, som da har blitt en del av det stortyske riket. Da ryktet om at Pabst er tilbake fra eksil når Berlin, blir regissøren anmodet om å skape nye filmer for den tyske filmindustrien. Pabst, som politisk distanserer seg fra nasjonalsosialismen, føler seg truet til å si ja. Redselen for represalier og ønsket om fortsatt å være filmskaper vinner over hans politiske betenkeligheter, og Pabst sier til seg selv at han kan klare å skape film uten å la seg korrumpere politisk. Men etter hvert aksepterer han mer og mer bare han får lov til å lage film. Romanens dramatiske høydepunkt er innspillingen av Der Fall Molander (1944–1945), som samtidig blir Pabst moralske svik: Han aksepterer at fanger fra en konsentrasjonsleir brukes som statister; deres lidelse er underordnet hans kunstneriske prosjekt.

G.W. Pabst (1885–1967) var, ved siden av bl.a. Fritz Lang og Friedrich Wilhelm Murnau, en av de mest kjente tyske regissørene i Weimarrepublikken. Mellom 1933 og 1939 oppholdt han seg i blant annet Frankrike og USA. Fram til 1945 lagde han flere filmsuksesser i Tyskland, blant annet Paracelsus (1942), som får bred omtale i romanen.

Kehlmann skapte i 2009 sterke reaksjoner da han i et foredrag under festspillene i Salzburg kom med skarp kritikk mot regiteatret. Det vakte derfor forbauselse da han allerede kort tid etter, i 2011, skrev sitt første teaterstykke, Geister in Princeton (Åndelige størrelser i Princeton). Handlingen utspiller seg i universitetsbyen Princeton tidlig på 1950-tallet og handler om vennskapet mellom fysikeren Albert Einstein og logikeren Kurt Gödel. Stykket ble uroppført i Graz (Schauspielhaus Graz) i 2011.

Dramaet Der Mentor (Mentoren) ble uroppført i Wien (Theater in der Josefstadt) i 2012. Stykket, som handler om en aldrende forfatter som tjener penger på å være mentor for unge kolleger, kan, i likhet med Ich und Kaminski, leses som en parodi på kunstmiljøet, men også som et kunstnerdrama over en forfatter som ikke lenger er i stand til å skape. Stykket har utpregede underholdningselementer og fikk svært god mottakelse.

Også Heilig Abend (Julekveld) ble uroppført på Theater in der Josefstadt i Wien i 2016. Inspirasjonen til stykket hentet Kehlmann i High Noon: en klokke som tikker ned og signaliserer et kappløp mot tiden. Mens klokken teller ned, forhører en politimann en kvinnelig filosof som er mistenkt for å planlegge et bombeattentat. Kehlmanns stykke er en kritisk kommentar til vår tids altoverskyggende angst for terrorisme som fører til et overvåkningssamfunn hvor den enkeltes rettigheter stadig blir mindre.

Die Reise der Verlorenen (2018, De fortaptes reise), uroppført på Theater in der Josefstadt i Wien, er basert på historien til passasjerskipet St. Louis, som i 1939 seilte ut fra Hamburg med kurs mot Cuba. Om bord befant seg 937 tyske jøder som håpet å unnkomme det nasjonalsosialistiske Tyskland. Verken Cuba eller USA ville ta imot flyktningene. Skipet ble tvunget tilbake til Europa. Flyktningene, som ble fordelt på blant annet Belgia, Nederland, Storbritannia og Frankrike, endte i hovedsak med å til slutt bli deportert og drept. Den tragiske seilasen til St. Louis har tidligere blitt behandlet kunstnerisk, blant annet som film (Voyage of the Damned, 1975). Kehlmanns teaterstykke, som holder seg tett til den historiske hendelsen, har samtidig en klar aktuell moralsk appell til vår tid.

I 2019 kom samlingen Vier Stücke, som inneholder Geister in Princeton, Der Mentor, Heilig Abend, og Die Reise der Verlorenen.

Kehlmann har også skrevet dreiebøker, blant annet til filmen Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (2021), sammen med regissør Detlev Buck. Filmen er basert på Thomas Manns roman med samme tittel.

• Beerholms Vorstellung (1997, Beerholms forestilling)
• Unter der Sonne. Erzählungen (1998, Under solen. Fortellinger)
• David Mahlers tid (1999. Originaltittel: Mahlers Zeit. Norsk oversettelse 2009)
• Der fernste Ort (2001, Stedet aller lengst borte)
• Jeg & Kaminski (2003, Originaltittel: Ich und Kaminski. Norsk oversettelse 2014)
• Oppmålingen av verden (2005. Originaltittel: Die Vermessung der Welt. Norsk oversettelse 2008)
• Berømmelse: en roman i ni historier (2009. Originaltittel: Ruhm. Ein Roman in neun Geschichten. Norsk oversettelse 2009)
• Leo Richters Porträt. Sowie ein Porträt des Autors von Adam Soboczynski (2009. Portrett av Leo Richter. Med et portrett av forfatteren av Adam Soboczynski)
• F (2013. Originaltittel: F. Norsk oversettelse 2014)
• Tyll (2017. Navnet viser til gjøgleren Till Eulenspiegel)
• Lichtspiel (2023. Norsk oversettelse, Filmskaperen, 2024).

Die Vermessung der Welt. Das Buch zum Film, sammen med Detlev Buck (2012. Oppmålingen av verden. Boken til filmen)

• Wo ist Carlos Montúfar? Über Bücher (2005, Hvor er Carlos Montúfar? Om bøker)
• Diese sehr ernsten Scherze. Poetikvorlesungen (2007, Disse svært alvorlige skjemtene. Poetikkforelesninger)
• Lob. Über Literatur (2010, Lovprisninger. Om litteratur)
• Der unsichtbare Drache. Ein Gespräch mit Heinrich Detering (2019)

• Geister in Princeton (2011, Åndelige størrelser i Princeton)
• Der Mentor (2012, Mentoren)
• Heilig Abend (2015, Julekveld)
• Die Reise der Verlorenen (2018, De fortaptes reise)
• Vier Stücke (2019, Fire teaterstykker)